Redigerer Fylkeskommune (avsnitt)

=== Reformperioden 1964–1977 ===
I perioden fra 1964 til midten av 1970-tallet gjennomgikk fylkeskommunen store endringer. Fylkeskommunen ble omdannet fra å være et hjelpeorgan for herredskommunene til å bli et viktig forvaltnings- og selvstyrenivå med eneansvar for viktige samfunnsoppgaver i fylket. Fylkeskommunene hadde også i denne perioden en langt større vekst enn både by- og herredskommuner og var slik sett det mest ekspansive offentlige styringsnivået. Omdanningsprosessen starter med byenes innlemmelse i fylkeskommunen i 1961 (ordningen trådte i kraft fra 1964) og ble fullført med innføringen av direkte fylkesskatt i 1977. Omdanningsprosessen foregikk i tre trinn og innebar en strukturell, funksjonell og institusjonell endring.<ref>Framstillingen er basert på ''Folkestyre i by og bygd'', s. 217–226</ref>

==== Byenes innlemmelse ====
Ved ''lov om fylkeskommuner'' av 16. juni 1961 ble byene innlemmet i fylkeskommunene. Unntatt var Oslo og Bergen, som utgjorde egne fylker. Loven trådte i kraft fra 1. januar 1964. Dette er den første loven som kun omhandler fylkeskommunen, tidligere hadde bestemmelsene om fylkeskommunen vært inkorporert i lovverket for primærkommunene. Byene innlemmelse var en stor reform som la grunnlaget for en langt mer slagkraftig fylkeskommune. Bakgrunnen lå mye i den generelle samfunnsutviklingen, der blant annet byenes sterke vekst førte til behov for å se by og omland under ett. Det var nødvendig å koordinere oppgavene på flere områder, blant annet videregående skoler og regional planlegging.

Andre nye bestemmelser ved loven av 1961 var at fylkestingsrepresentantene skulle velges av [[kommunestyre]]ne, ett medlem per 6000 innbygger. Det var slik sett fortsatt et indirekte valg, men ordføreren var ikke lenger automatisk medlem. Nytt var også at det skulle velges egen ''[[fylkesordfører]]'' blant fylkestingsrepresentantene, som skulle lede fylkesting og fylkesutvalg. Fylkesmannens rolle ble dermed redusert til saksforberedelse og rent administrative oppgaver. Han var imidlertid fortsatt fylkeskommunens rettslige representant og hadde møte- og talerett i fylkesting og fylkesutvalg. Det ble likevel et klarere skille mellom politikk og administrasjon ved loven av 1961.

==== Utvidelse av oppgaver ====
Fylkeskommunene fikk utvidete oppgaver utover 1960-tallet, og i løpet av tiårsperioden fram til 1975 vokste det fram fagetater. De nye oppgavene kom for det meste gjennom særlovgivningen, der fylkeskommunene fikk et direkte lovpålagt ansvar for flere nye saksfelt. Før 1964 hadde ikke fylkeskommunene noen egen administrasjon i særlig grad, bortsett fra [[fylkeskasse]]n (påbudt fra 1961, men opprettet tidligere på ulike tidspunkt) og [[fylkesrevisjon]]en (påbudt ved landkommuneloven av 1938). Men nye oppgaver førte til vekst i den fylkeskommunale sentraladministrasjonen. Fylkeskommunen framsto etter hvert mer som en uavhengig tjenesteyter og mindre som et hjelpeorgan for kommunene.

I 1964 fikk fylkeskommunene et større ansvar for de videregående skolene. I tillegg til skoler som allerede var fylkeskommunale ([[landbruksskole]]r, [[husmorskole]]r, [[husflidsskole]]r, [[folkehøyskole]]r, enkelte yrkesskoler) overtok fylkeskommunene ansvaret for [[høyere allmennskole|gymnas]] og [[yrkesskole]]r som bykommunene tidligere hadde drevet. Ved grunnskoleloven av 1969 (ikrafttredelse fra 1971) ble det opprettet egne stillinger som ''[[fylkesskolesjef]]''. Med ''lov om videregående opplæring'' i 1974 fikk fylkeskommunen et lovpålagt ansvar for all [[videregående opplæring]]. Ved sykehusloven av 1969 (ikrafttredelse fra 1970) fikk fylkeskommunene ansvaret for planlegging, utbygging og drift av de somatiske helseinstitusjonene (i hovedsak sykehusene). Det ble i den forbindelse opprettet stillinger som ''[[fylkeshelsesjef]]''. I kjølvannet av ny bygningslov i 1965 ble det opprettet plan- og utbyggingsavdelinger i fylkene, og det ble etter hvert opprettet stillinger som ''[[fylkesbyggesjef]]''.<ref>''Bygningsloven'', 18. juni 1965 (ikrafttredelse fra 1966). Se også Selstad, s.58</ref> Fra 1979 fikk fylkeskommunene samferdselskontorer med en ''[[samferdselssjef]]''.<ref>Mykland, s. 34</ref> På kulturfeltet opprettes stillinger som ''[[idrettskonsulent]]'', ''[[fylkeskonservator]]'' og etter hvert ''[[kultursjef]]''.

==== Direkte valg, egen finansiering og administrasjon ====
På midten av 1970-tallet ble omdanningen av fylkeskommunen sluttført. I 1971 ble ''Komitéen for reformer i lokalforvaltningen'' nedsatt, ledet av Dagfinn Juel. Det var stor politisk enighet om reformene, og de ble derfor raskt gjennomført.<ref>Komitéens innstilling kom med NOU 1974:53 ''Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen''. Regjeringens oppfølging i St. meld. nr. 31 (1974–75) ''Om mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen''. Se også Selstad 2003, s. 62</ref>

Det ble innført ''direkte valg'' til fylkesting i 1975.<ref>Endringslov av 14. juni 1974 nr. 40</ref> Det var nå ikke lenger kommunestyrene i primærkommunene som valgte fylkestingsrepresentantene, men det skjedde i direkte valg samtidig med ordinært kommunevalg.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Hege Roll-Hansen, [http://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/artikler/1920-da-fylkeskommunen-vart-demokratisert.html «Då fylkeskommunen vart demokratisert»]. Hentet 5. jan. 2017.</ref> Det første valget ble avholdt høsten 1975, og de nyvalgte fylkestingsrepresentantene startet sitt virke fra årsskiftet.<ref>Selstad, s. 222</ref> I 1976 ble det opprettet stilling som egen fylkeskommunal administrasjonssjef, ''fylkesrådmann''.<ref>Endringslov av 13. juni 1975</ref> Fylkeskommunen fikk nå sin egen selvstendige administrasjon og ble dermed helt løst fra fylkesmannen. Fylkesrådmann og fylkesordfører tok nå helt over fylkesmannens tidligere oppgaver i fylkeskommunen, og fylkesmannen hadde ikke lenger dobbeltrollen som både statlig embetsmann og øverste administrative leder for fylkeskommunen. Skillet mellom fylkeskommunen og fylkesmannen ble dermed helt klart. Sluttsteinen i reformen var innføring av ''direkte skatt'' til fylkeskommunen, fylkesskatten, i 1977.<ref>Endringslov av 21. mai 1976</ref>

Resultatene av reformene på midten av 1970-tallet var at fylkeskommunen ikke lenger var en sekundærkommune, men en egen primærkommune, med en selvstendig administrasjon, direkte valgte politiske organer og direkte beskatningsrett. Fylkeskommunen var blitt et helt selvstendig forvaltningsnivå.