Redigerer Fredrik Vogt (avsnitt)

=== Generaldirektør for NVE ===
[[File:Generaldirektør i NVE Fredrik Vogt.jpg|mini|Offisielt portrett av Fredrik Vogt fra NVE.]]

NVE var i løpet av [[mellomkrigstiden]] blitt en etat med svekket politisk legitimitet, det hadde vært et langt opphold i byggingen av nye kraftverk, samt avsetningsvansker for den statlige kraften.<ref name="V140">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 140-142.]]</ref> Det ble endog besluttet å selge det store statseide kraftverket [[Nore I kraftverk|Nore]], men da det oppstod uenighet om salgsprisen under forhandlingene ble det ikke til noe salg.<ref>[[#SKLT|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 214-215.]]</ref>

Etaten var redusert til et minimum antall ingeniører og alderen på disse var høy. NVE var en konservativ organisasjon som hadde vansker med å ta inn over seg landets nye politiske ledelses krav om en aktiv statlig kraftutbygging. Ikke minst ønsket om statlig kraftproduksjon til storindustri var vanskelig å akseptere. Med Vogt som leder ble NVE i løpet av få år Arbeiderpartiets viktigste verktøy for elektrifisering og storindustri.<ref name="V140" />

==== Planlegging av Aura kraftverk ====
[[Fil:Aura kraftverk.JPG|mini|Portalen til [[Aura kraftverk]] som var viktig for forsyningen i [[Møre og Romsdal]] og [[Sør-Trøndelag]], men også helt avgjørende for det store aluminiumsverket som ble bygget på [[Sunndalsøra]] kjent som [[Årdal og Sunndal Verk]]. Kraftverket har syv [[peltonturbin]]er og en samlet ytelse på 290 MW.]]

Vogt tiltrådte som generaldirektør i NVE den 5. april 1947 og tok da over etter [[Olaf Rogstad]].<ref name="ElNorge162">[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 162.]]</ref> Han ble regnet som Norges fremste autoritet på vannkraftutbygging,<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 14.]]</ref> og ble håndplukket av industriminister Lars Evensen.<ref name="ReferenceA">[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 34.]]</ref> En av de første saker han måtte ta innstilling til var utbyggingen av [[Aura (Nesset)|Auravassdraget]], og dette ble tatt opp i Hovedstyret 29. juli 1947. Denne saken hadde også vært oppe i hovedstyret noen måneder før mens Rogstad var generaldirektør, men da blitt nedstemt. Da saken var oppe til behandling i juli ble den godkjent. Allerede 1. oktober 1947 ble utbyggingen vedtatt enstemmig i stortinget. Det politiske samarbeidet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag, som hadde behov for økt kraftforsyning, hadde fungert godt. Politikerne her sendte sine takksigelser for rask behandling i NVE og i resten av embetsverket.<ref name="ElNorge162" />

Grunnen til at hovedstyret tidligere hadde avvist utbyggingen av Aura var at de mente at kraften ville bli for dyr. På denne tiden var det vanlig at kraften som NVE produserte ble solgt til selvkost, en mente at kraftverket kun ville kunne bli lønnsomt om kraften ble solgt til en pris høyere enn dette.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 416.]]</ref> Kostnadskalkylene og planene for prosjektet var utført av kraftverksjef Holt i NVE og Kincks Vannbyggingskontor, som igjen hadde basert seg på [[Nordag]]s (kortform av «Nordische Aluminium Aktiengesellschaft» som var stiftet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen) planer. Vogt gikk kritisk gjennom disse planene og var skeptisk til at tyskerne hadde villet «presse frem en utbygging til full ytelse på en gang». Han mente at planene ikke var tilpasset en trinnvis utbygging, dessuten at forarbeidet var for dårlig og at planlegging med hensyn på det egentlige behovet ville være mer optimalt.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 417.]]</ref> Det såkalte «Aura-utvalget» hadde anslått behovet for elektrisk kraft til 22 MW i 1947, økende til 45 MW i løpet av 25–30 år. Aura kraftverk var derimot planlagt til 220 MW.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 415.]]</ref>  Vogt som var bygningsingeniør kunne se andre alternativer enn Holst som var elektroingeniør. Blant annet anså han at i første byggetrinn burde [[Aursjøen]] demmes opp først som hovedmagasin til kraftverket, mens den vanskeligere tilgjengelige [[Litledalselva]] kunne tas i et senere byggetrinn.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 418.]]</ref>

Industridepartementet hadde andre planer enn bare forsyning til alminnelig kraftbehov. Det en så for seg at en stort kraftverk her også ville kunne passe for storindustri. Vogt fant også etterhvert ut at Aura-reguleringen ville passe utmerket godt for kraftkrevende industri.<ref name="ReferenceA"/>

Etter andre verdenskrig var det bred politisk oppslutning om vannkraftutbygging for metallproduksjon og elektrokjemisk industri, samt elektrifisering av de deler av landet som fremdeles var uten elektrisitet. Oppfatningen var at vannkraften kunne gi god ressursutnyttelse, og ikke minst raske inntekter i form av fremmed valuta. Denne strategien skulle også gi arbeidsplasser distriktene. Av alle bruttoinvesteringer i Norge på 2 milliarder kroner i 1947 var 20 % avsatt til elektrisitetsutbygging og industrireisning. Bare materialer, arbeidskraft og valutasituasjonen satte begrensninger for intensiteten i kraftutbyggingen. I 1947 var hele 60 kraftverk under utbygging, der de største var Mår, Aura og [[Hol I kraftverk|Hol kraftverk]].<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 190.]]</ref>

==== Vogt leder NVE inn i sin gullalder ====
[[File:Hans Sperstad, Fredrik Vogt and Paul Broch Due on inspection at Glomfjord Hydro Power Plant (cropped).jpg|mini|Fredrik Vogt i midten og til venstre bygningssjef Broch Due på befaring under anleggsarbeid med [[Glomfjord kraftverk]]. Hans Pedersen Sperstad til høyre ble direktør for Vassdragsdirektoratet (1962–85), og formann i utvalget som i 1970–83 la frem [[Verneplan for vassdrag]] (Verneplan 1–3), ofte benevnt Sperstad-utvalget.<ref>{{snl|Hans Pedersen Sperstad|Hans Pedersen Sperstad}}</ref>{{byline|Thorleif Hoff }}]]

I perioden fra 1945 til 1960 økte Norges vannkraftproduksjon sterkt, med en årsproduksjon i 1945 på ca. 10 TWh som i 1960 hadde økt til 28 TWh. NVE bygget i denne perioden egne kraftverker og behandlet konsesjonssøknader for alle utbyggingsaker som ble fremlagt. I 1945 var Statskraftverkenes installerte ytelse rundt 300 MVE og i 1960 var samlet ytelse rundt 1400 MVA. Vogt var engasjert i utbygginger som [[Tokke kraftverk]], Aura kraftverk, [[Osbu kraftverk]], [[Svorka kraftverk]], kraftverkene i [[Namsen|Øvre Namsen]], [[Nedre Røssåga kraftverk]], [[Øvre Røssåga kraftverk]], [[Langvatn kraftverk]] og [[Innset kraftverk]].<ref name="NBL132" />

Vogt var godt kjent i Norge og deltok aktivt i prosjekteringen av nye kraftverk, med befaringer, kartstudier og utredninger.<ref name="NBL132" /> Han både organiserte arbeidsoppgavene og gjorde beregninger i en etat som rett etter krigen var sterkt underbemannet. Han dimensjonerte vanntunneler, maskininstallasjoner, magasiner og demninger. Vogt ble en faglig  inspirator og læremester for nyutdannede ingeniører, samtidig som de fleste viktige valg ble kontrollert av ham.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 81.]]</ref> Etter at professor i vassbygging Olav Heggstad gikk av i 1945 ble ikke dette professoratet besatt før etter tolv år. I denne tiden var det NVE med Vogt i spissen som var «institutt for vassbygging».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 108.]]</ref>

==== Vogts syn på NVEs rolle ====
{{Sitat|...staten skal nødig befri distriktene fra plikten til selv å ta initiativ. Selv bortsett fra at det ville bringe umåtelige overgangsproblemer, tror jeg for min part det ville være uheldig om staten skulle overta hele elektrisitetsforsyningen. I et land med vår geografi og våre avstander ville det bli ytterst komplisert. Og det ville fremme kravmentalitet med «hain stat betale».<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 44.]]</ref>|Fredrik Vogt|right}}

I de første årene etter 1945 var NVEs virksomhet sterkt knyttet til utbygging av kraftproduksjon for storindustri, men utover i 1960-årene forsynte statens kraftverk i stor grad også fylkeskommunale, interkommunale og kommunale elverk med elektrisitet. Rundt 1965 produserte NVEs kraftverker  halvparten av den elektriske kraften til disse. NVE var i stor grad engasjert med å sørge for alminnelig forsyning, mens industriministeren og politikerne generelt var lite opptatt av å formalisere statens rolle i dette. Imidlertid var Vogt og industriminister Evensen sentrale i å forme statkraftengasjementet. I det interne magasinet til NVE ''Fossekallen'' formulerte Vogt et innlegg som kunne ligne på et program for statens engasjement. Han skrev at NVE skulle ha som sin oppgave å legge til rette for storindustriell vekst, teknisk-økonomisk rasjonell utbygging av kraftsystemet og bistå distrikter som selv ikke kunne greie å bygge ut kraftforsyning på egen hånd. Det siste skulle skje både med kraftutbygging og bygging av kraftlinjer. Vogt mente også at kommunene og fylkene skulle være ledende når det gjaldt alminnelig forsyning.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 43-44.]]</ref>

Vogt engasjerte seg sterkt for elektrifisering av hele landet. I 1945 var det 640&nbsp;000 personer uten tilknytning til elektrisitet i Norge. I 1960 var dette tallet sunket til 40&nbsp;000. En annen sak han arbeidet for var å få bygget et [[overføringsnett]] som dekket hele Norge. Allerede i 1919 ble [[Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919|Elektrisitetsforsyningskommisjonen]] satt ned med det for øye å se på mulighetene for et sammenhengende kraftsystem. Dette var neppe teknisk mulig i 1919, men i 1960 ville ikke dette være noen teknisk umulighet.<ref name="NBL132" />

==== Samkjøring ====
NVE og Vogt hadde klare ønsker om å få til større grad av [[Samkjøring (elektrisk energiforsyning)|samkjøring]] mellom kraftverkene. Vogt tok initiativ til et møte i 1949 der de større kraftselskapene i det potensielle forsyningsområdet til Aura var invitert. Særlig Trondheim Elektrisitetsverk var skeptisk til dette. De ville nødig kjøpe kraft fra Aura kraftverk, og med Aura-utbyggingen ville de få vansker med å få tillatelse til å bygge ut egne kraftverk. Stortinget hadde nemlig bestemt at så lenge Aura var under bygging skulle det ikke prioriteres å bygge ut nye kraftverk i distriktet før hele kapasiteten til dette kraftverket var utnyttet. En annen ting som ble fryktet var at Trondheim Elektrisitetsverk måtte dele sin kraft med andre kommuner, noe som var tilfelle for [[Foreningen Samkjøringen]] på Østlandet etter krigen.<ref name="SKVI95">[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 95-97.]]</ref>

Etter press fra Vogt ble det i 1952  dannet en komite der spørsmålet om samarbeid skulle diskuteres, samt at en skulle komme frem til en plan for samkjøring. Året etter kom det til enighet og Norges andre samkjøringsorganisasjon så dagens lys. Denne fikk navnet Nordenfjelske Kraftsamband.<ref name="SKVI95" />

==== Stigende energipriser og uenighet om prissetting ====
[[Fil:Electrical shop Rolf Løveid in Oslo.jpg|mini|Elektriske husholdningsartikler fikk en eksplosiv utbredelse i norske hjem i etterkrigstiden. Utstillingsvindu fra en elektrobutikk i Oslo fra rundt 1950-årene.{{Byline|J. L. Nerlien A/S}}]]

{{Sitat|Når en ser på utviklingen etter etter krigen med hensyn på produksjon av elektrisk energi, så kommer en til den nokså oppsiktsvekkende resultatet at jo større kraftproduksjonen blir jo større vanskeligheter er det med å dekke det alminnelige forbruk og unngå rasjonering.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158.]]</ref>|Industriminister Lars Evensen|right}}

Etter krigen var det bred enighet om at strømprisene skulle være lave. Selv om myndighetene i siste halvdel av 1950-årene begynte å justere ned på prisreguleringene, steg ikke energiprisene nevneverdig. Både kommunene som eide mange kraftstasjoner og NVE selv holdt lave priser.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 157.]]</ref> Dette fikk imidlertid forbruket av elektrisitet til å øke så kraftig at selv tidens store kraftprosjekter ikke greide å møte behovet. Dette førte til tiltak for å redusere husholdningens forbruk, og på Østlandet var det i realiteten strømrasjonering gjennom hele 1950-årene. NVE mente at kraftprisene ikke reflekterte produksjonskostnadene, samt at den lave strømprisen førte til sløsing.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158-159.]]</ref> Politisk ble problemene oppfattet, men tiltak var vanskelige å gjennomføre.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 160.]]</ref> NVE mente at i 1953 at prisene måtte dobles eller tredobles for å skape balanse mellom produksjon og forbruk.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 161.]]</ref>

Et forhold som det ikke var bred politisk enighet om var statens rolle når det gjaldt billig strømforsyning til den kraftintensive industrien. Uenighetene stod både om prioriteringen av den kraftintensive industrien på bekostning av andre forbruksgrupper, samt prisfastsettelsen. Her var NVE ikke enige om å holde lave kraftpriser, mens Industridepartementet og maktsentrum i Arbeiderpartiet hadde motsatt syn.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 168.]]</ref> Staten hadde langtidskontrakter på levering av billig energi til store industriforetak som Norsk Hydro, [[Årdal og Sunndal Verk]], Norsk Jernverk og [[Elkem]]. I 1960-årene kom også aluminiumsverkene på Søral, Husnes og Lista.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 170.]]</ref>

Vogt var sterkt imot prispolitikken for statskraftverkenes energisalg. I 1955 sendte han flere brev til Industridepartementet, industriministeren og regjeringen, der han argumenterte mot de lave kraftprisene. Han mente at de lave prisene kunne undergrave NVEs økonomi, ved at de fikk en rekke med langtidskontrakter for subsidiert kraftsalg. En annen ting var at energiprisen i  sammenlignbare industrier utenlands var langt høyere. Han mente at om ikke bedriftene kunne betale selvkostpris for elektrisk kraft kunne det være mer riktig for samfunnet om energien eksporteres.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 176-177.]]</ref> Videre mente Vogt at en måtte bort fra prisfastsettelse etter gjennomsnittskostnadskriteriet. Det vil si at prisen bestemmes ut fra kostnadene for produksjonen i både nye og eksisterende kraftverk. Han mente at en måtte over til [[Grensekostnad|marginalprinsippet]]. Det vil si at prisen fastsettes ut fra kostnadene for å bygge ut et kraftverk ved et gitt tidspunkt. Vogt hadde her studert hvordan prisspørsmålet ble løst i andre land, og spesielt var det det franske statsselskapet [[Electricité de France]] som hadde utviklet marginalprinsippet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 177]]</ref>

Vogt vant ikke frem med sitt syn på prisfastsettelsen. Industridepartementet var ikke interessert i å følge noen standardvilkår for NVEs kontrakter. De mente at særegenheter med visse selskaper måtte  åpne for egen kontrakter og mulighet for kontrakter med klausuler om prisjusteringer.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 179]]</ref> I Stortinget ble prisspørsmålet behandlet og Arbeiderpartiets representanter mente at storindustrien som ble etablert på steder i landet med stor arbeidsløshet og liten annen industri måtte få gunstige vilkår. De borgerlige politikerne mente at statens kraftproduksjon måtte skje etter forretningsmessige prinsipper, altså at kraftverkene ikke skulle gå med underskudd. Uansett ville kraftprisene i Norge være svært gunstige i forhold til hva den var i andre land mente de. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og prisfastsettelsen for industribedriftene ble slik som de ønsket.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 180-181]]</ref> Utover i 1960-årene begynte NVE å gå med stadig større underskudd, som Vogt hadde fryktet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 182]]</ref>

==== Krafteksport ====
[[Fil:NVE-huset som nytt..jpg|thumb|[[NVE - Administrasjonsbygget - Middelthunsgate 29|NVEs administrasjonsbygg]] i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.{{byline|Henrik Svedahl}}]]

Allerede Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 hadde tatt diskutert mulighetene for eksport av elektrisitet, ikke bare mellom regioner i Norge, men også til utlandet. Selv det mindre ambisiøse forslaget om samkjøring mellom distrikter og regioner i Norge ga politisk dårlig gjenklang når dette ble foreslått lovfestet. En mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sagt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 199-200.]]</ref>

I Danmark hadde det i krigsårene vært store problemer med kraftproduksjonen fordi denne var basert på [[varmekraftverk|kullkraftverker]] og importert kull hadde blitt meget kostbart. Også etter krigen var kull dyrt. I Norge ble det rett etter andre verdenskrig stemning i opinionen og politisk for å eksportere elektrisk kraft til Danmark. Danskene fikk store forventninger til at elektrisitet kunne eksporteres i rikt monn fra Norge. Vogt hadde uformelle diskusjoner med representanter for dansk kraftforsyning, hvor han måtte dempe deres forventninger. Stramt arbeidsmarked i Norge og presset leverandørindustri ville gjøre det vanskelig å prioritere kraftutbygninger for eksport. Dessuten informerte han om at kraftkrevende industriproduksjon var noe regjeringen gikk sterkt inn for. Vogt holdt et foredrag på de Nordiske elektrisitetsverkers fellesmøte i København under tittelen «Kraftbalansen i Norden». Dette redegjorde for norske beveggrunner for tilbakeholdenhet med å love noen krafteksport innenfor den tidshorisont som danskene så for seg. Foredraget ga stor skuffelse i Danmark, men var klarert på høyeste politiske nivå i Norge.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 143-144.]]</ref>

Saken om krafteksport fortsatte mot slutten av 1940-årene og en felles kraftutvekslingsavtale mellom Norge, Sverige og Danmark kom på dagsordenen. Det ble fra svensk hold argumentert med at kraftutveksling mellom Norge og Sverige ville gi gjensidige reserver, samt at hydrologiske forskjeller mellom de to land ville kunne utnyttes til et samlet stort utbytte. Vogt var imidlertid mer interessert i å få bygget en kraftlinje mellom Vestlandet og Østlandet for å få utnyttet de hydrologiske forskjellene innenlands. Selv om en del av kraften i Norge ville bli brukt til elektrokjeller for sentralvarme i husholdninger og industri ville dette være mer lønnsomt, mente Vogt. Han vurderte dette slik i et brev til den danske ingeniøren Sigurd Rump i 1951: «Med de priser danskene regner som topp for levering herfra lønner det seg med de nåværende brenselpriser bedre å fyre opp hver eneste kWh i kjeleanleggene enn å sende dem ut av landet». Videre sier han at «...det faktiske forhold er, at vi har et umettelig energibehov som vi ikke er i stand til å dekke, selv med en meget intens utbyggingsvirksomhet...Rundt om i landet forberedes nå på ny detaljene for kommende vinters rasjonering. Stemningen er derfor temmelig amper.»<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 158.]]</ref>

[[Fil:Erik Brofoss with his son Karl Erik have a lunch break.jpg|mini|Handelsminister [[Erik Brofoss]] med sønnen Karl Erik. Brofoss var den enkeltpersonen som hadde størst innflytelse på norsk økonomisk politikk i [[etterkrigstiden]],<ref>{{nbl|Erik Brofoss|Erik Brofoss}}</ref> og spørsmålet om krafteksport hadde stor nasjonaløkonomisk betydning. {{byline|Leif Ørnelund}}]]

Handelsminister Erik Brofoss var våren 1953 bekymret for et underskudd i betalingsbalansen med utlandet. Et tiltak kunne være å få svenskene til å investere i Norge. Brofoss trakk frem et prosjekt som hadde vært drøftet i flere år, nemlig utbyggingen av [[Nea kraftverk]] i Trøndelag og en kraftlinje til Stockholm. Et slikt prosjekt ville også skaffe elektrisitet til Trondheim og Trøndelag. Det var Trondheim Elektrisitetsverk som ville finansiere Nea kraftverk sammen med Stockholm by. Dette var Vogt sterk motstander av, fordi han mente Sverige snart ville ha realisert alle billige utbyggingsprosjekter. Om en i Norge ventet til 1960-årene ville svenske kraftpriser være betydelig større, dermed ville Norge stå i en betydelig bedre posisjon for å eksportere energi.<ref name="ReferenceB">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 159.]]</ref> NVEs hovedstyre var også overveiende negative til dette da saken ble behandlet i 1954.<ref name="ReferenceB"/> Regjeringen med Brofoss arbeidet intenst for å få en avtale om krafteksport med Sverige for å få investeringer i Norge og skaffe kapital. Brofoss la frem en skisse til omfattende kraftsamarbeid der svenskene i løpet av 10-15 år kunne få bygge ut kraftverker for omfattende eksport. Vogt ble bevisst hold utenfor disse forhandlingene.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 162.]]</ref>

[[Fil:Stortransport fra Reitan til Nea Kraftverk i Tydal.jpg|mini|Transport av en stor [[transformator]] til [[Nea kraftverk]]. Dette prosjektet var et samarbeid mellom Trondheim elektrisitetsverk og Stockholm, der hensikten for kraftforsyning til Stockholm. Dette prosjektet var  Fredrik Vogt sterkt motstander av.{{Byline|Oskar A Johansen}}]]

I 1955 fikk Trondheim elektrisitetsverk reguleringskonsesjon for bygging av Nea kraftverk med en avtale om eksport av 330 GWh som en årsmiddel over 15 år. Det ble gjort endringer i kontraktene etter påtrykk fra Vogt. Det ble også laget kontrakter for tre andre kraftverk basert på eksportavtaler, dette var [[Hegsetfoss kraftverk|Heggsetfoss]], Linnvasselv og [[Tunnsjødal kraftverk|Tunnsjødal]]. I sum omfattet alle avtalene til sammen 980 GWh i årlig middelverdi, noe som utgjorde mindre enn 10 % av Brofoss' opprinnelige ønske. Vogt var etterhvert mer positiv til disse prosjektene og forbauset over at det ble undertegnet for «...oss overmåte gunstige kontrakter».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 165.]]</ref> Dog var Vogt mest interessert krafteksport til landene med overveiende varmekraftverker, det vil i første rekke si Danmark, men også Tyskland. Her kunne en selge toppkraft til meget gunstige priser. Han hadde også samtaler med danske og tyske kraftselskaper.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 167.]]</ref>

I november 1959 hadde [[Nordisk råd]] blitt enige om at de Nordiske landene skulle arbeide for mer omfattende utveksling av elektrisk kraft. Nå var også Finland og Island med i planene om et slikt samarbeidsorgan. Vogt sørget for å få satt en stopper for dette som noe av det siste han gjorde som generaldirektør i NVE. I dette organet skulle også private og kommunale kraftverker være representert. Norge med sin billige vannkraft ville bli presset til å senke prisene om norske kraftselskaper ble uttatt for konkurranse seg imellom, advarte Vogt. I Norge burde en heller tenke på sin nasjonale industri og staten burde derfor ha full kontroll over eksport og prisavtaler. Norges offisielle syn tok hensyn til Vogts innvendige, og det ble i første omgang ikke noen av den nordiske organisasjonen som spesielt svenskene ivret for. Imidlertid ble forhandlingene raskt gjenopptatt etter at Vogt gikk av, og den 9. mai 1963 ble [[Nordel]] konstituert i København.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 168-169.]]</ref> Etter dette ble kraftnettet i Norden ofte omtalt som Nordel-nettet.

Vogt fratrådte fra NVE den 30. juni 1960 i en alder av 67 år. Hans etterfølger ble [[Halvard Roald]] Etter dette arbeidet han med konsulentoppdrag bede for NVE og ved internasjonale prosjekter.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 196.]]</ref>