Redigerer Frankrikes historie (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==

[[Fil:France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|miniatyr|alt=Frankrike etter våpenhvilen. Lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.|Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland ([[Alsace-Lorraine]]), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt]]

Da [[Felttoget i Polen i 1939|Tyskland invaderte Polen]] den [[1. september]] [[1939]], svarte Frankrike sammen med Storbritannia med å erklære Tyskland krig. [[Andre verdenskrig]]s første åtte måneder var preget av inaktivitet på vestfronten, en situasjon som ble kalt [[phony War|skyggekrigen]]. Den manglende franske offensive viljen førte til Daladiers fall, han ble erstattet av [[Paul Reynaud]] den [[19. mars]] [[1940]].

I mai 1940 angrep den tyske hæren Vest-Europa, i hva som senere ble kjent som [[slaget om Frankrike]]. I løpet av seks uker med [[blitzkrieg|lynkrig]] knuste den tyske hæren [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] fullstendig, med franske tapstall på 130&nbsp;000. Den [[24. juni]] kapitulerte Frankrike, etter at Paris hadde falt ti dager før.

Den franske kapitulasjonen førte til at 60 % av landet, inkludert hele [[atlanterhavet|atlanterhavskysten]], ble okkupert av tyske styrker. Den resterende delen av Frankrike ble gjort om til en tyske marionettstat, det såkalte [[Vichy-regimet|Vichy-Frankrike]]. Vichy-regimet ble ledet av marskalk [[Philippe Pétain]], en krigshelt fra første verdenskrig.

Den franske offiseren [[Charles de Gaulle]] godtok imidlertid ikke kapitulasjonen, og reiste til [[London]] og stilte seg i spissen for [[De frie franske styrker]]. De franske koloniene delte seg i synet på hvem som var landets legitime regjering. [[Kamerun]] og [[Fransk Ekvatorial-Afrika]] støttet de Gaulle, og senere kom også [[Fransk Polynesia]] og [[Ny-Caledonia]] over på alliert side. [[Fransk Indokina]], [[Guadeloupe]] og [[Martinique]] forble lojale mot Vichy-regimet.

De Frie franske styrkene kjempet på alliert side i mange felttog i løpet av krigen. De deltok spesielt i kampene i koloniene, og kjempet mot italienske styrker i [[Etiopia]] og Vichy-styrker i [[Syria]] og [[Libanon]]. De Frie franske styrkene forsøkte også å organisere de åtte store motstandsgruppene i tyskokkupert Frankrike til [[Den franske motstandsbevegelsen|en mer enhetlig motstandsbevegelse]].

I juni [[1944]] [[operasjon Overlord|invaderte de allierte Normandie]]. Etter visse vanskeligheter i starten, løsnet det for de allierte da [[Caen]] ble frigjort en måned etter landgangen. Etter at Paris ble frigjort den [[25. august]] dannet de Gaulle en midlertidig fransk regjering. De Frie franske styrker fortsatte å bidra i kampene mot Tyskland, og økte stort i antall etter Frankrikes frigjøring. Mot slutten av krigen sto over en million mann under de Gaulles kommando.

[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1971-041-10, Paris, der Kollaboration beschuldigte Französinnen.jpg|miniatyr|Snauklipte kvinner beskyldt for samarbeid med nazistene jages gjennom en gatene i Paris, 21. juni 1944. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1971-041-10 }}]]
Frankrike hadde måttet betale 20 millioner franc om dagen i «okkupasjonskostnader»,en svimlende sum som slukte 25 % av landets nasjonalprodukt (Norge og Belgia måtte likevel ut med 50 % av sitt nasjonalprodukt for å være okkupert). 42 % av Tysklands inntekter fra de okkuperte områdene kom fra Frankrike. 75 % av [[jern]]utvinningen, 50% av [[bauksitt|bauxitten]] og 15 % av kullproduksjonen i [[1943]] gikk til Tyskland. 70 % av de franske togene kjørte i tyske ærend.<ref>Henning Poulsen: ''Hitlers krig'' (s. 246), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0</ref>