Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

===Descartes' vitenskapelige metode===
[[Fil:René Descartes i samtal med Sveriges drottning, Kristina.jpg|thumb|''René Descartes i samtale med Sveriges dronning, Kristina'', maleri ved Pierre Louis Dumesnil. Filosofen ble tilkalt til [[Sverige]] av dronning [[Christina av Sverige|Christina]]. Descartes mente Sverige var et land hvor både mennesker og tanker frøs til is, og han døde i Sverige, antagelig for at han ikke klarte [[klima]]et.]]
[[René Descartes]] var fascinert av [[matematikk]]ens innlysende og sikre sannheter. Han undret seg om det som ga matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder. Slik laget han grunnlaget for den vitenskapelige metode. Ved å smelte sammen innflytelse fra Bacon og Hobbes skapte han en metodiske filosofisk system som gjør at han betraktes som grunnleggeren av den moderne filosofi. Hvis vi kan finne noen utsagn utenfor matematikken som det ikke er mulig å tvile på, kan vi bruke dem som premisser i en [[Deduksjon (filosofi)|deduktiv]] argumentasjon, og således må alt det vi kan dedusere logisk fra dem være sant.

Dette vil gi oss det metodiske grunnlaget for en kunnskap vi kan stole hundre prosent på. Men finnes det slike premisser? Eller er det slik, som mange på Descartes' tid hevdet, at det ikke er mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken? René Descartes' metode var metodisk tvil. Han tvilte på alt, selv eksistensen av omverden uten for sitt ego (jeg) da denne «viten» stammet fra erfaringen. Det var radikal [[skeptisisme]]. Selv sansene kan vi ikke stole på: «Alt hva jeg hittil har ansett for å være det mest sanne og sikre har jeg lært av sansene. Men av og til har jeg erfart at sansene har bedratt meg, og det er klokt å aldri stole fullstendig på den som har narret oss en gang.»

Et annet av hans utsagn var: ''Cogito, ergo sum'',<ref>''Principia Philosophiae'', første del, § 7</ref> som betyr «Jeg tenker, ergo er jeg». Descartes' fant noe han ikke trengte å tvile på og som han fant med utgangspunkt i metafysikken. Han tenkte uavhengig av alle natursubstanser, og derfor uavhengig av legemet. Dermed kunne eksistensen av Gud og omverden bevises a priori, det vil si fra forstanden alene. Måten som Descartes ville påvise eksistensen av en ekstern virkelighet var fundert i det klare og tydelige ved den absolutt ubetvilende dom om bevissthetens eksistens. Den intuitive fornuftsevne skulle forsvares, hvilket krevde en utelukkelse av hypotesen om den ondskapsfulle [[demon]], noe som ifølge Descartes bare kunne la seg gjøre ved å føre bevis for en allmektig og absolutt god [[Gud]]. Beviset for denne Gud er formulert i to argumenter: [[Det ontologiske gudsbevis|det ontologiske]] og det [[antropologi]]ske [[gudsbevis]]. Det viktigste i hans lære er den metodiske tvil som i seg selv fører til universell skeptisisme som hos David Hume, men Descartes mente tankevirksomheten var primære kvaliteter og derfor skapte ekte kunnskap mens sanseerfaringene (farge, smak etc) var sekundære egenskaper som ikke tilhørte de egentlige tingene. I Descartes' dualisme er det åndelige og fysiske atskilt.