Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

== Motreaksjonen ==
[[Fil:Lord Byron in Albanian dress.jpg|thumb|upright|Romantikken fremmet ingen enhetlig filosofi, deres tynge lå på det litterære området, og [[Lord Byron]], her i [[Albania|albansk]] drakt, var en av de fremste representanter.]]
Felles for opplysningstiden og 1700-tallets filosofi var knyttet til en voksende kunnskap og tro på vitenskapen. Vitenskapens resultater endret Vest-Europas liv. Framfor følelser ble fornuften fremmet, og [[protestantisme]]n hevdet at alle mennesker skulle bruke sin egen dømmekraft i religiøse spørsmål. Av den grunn var det viktig at ''[[Bibelen]]'' ble oversatt fra kirkens [[liturgi]]ske språk latin og til folkespråkene slik at alle som kunne lese også kunne lese Den hellige skriften.

[[Fil:WomanFactory1940s.jpg|thumb|upright|left|Marxismen idealiserte arbeideren.]] 
Opplysningstiden startet i [[Frankrike]], og det var i Frankrike motreaksjonen på hyllesten til fornuften dukket opp. I Frankrike kom det isteden [[romantikken]], en dyrkelse av følelsene som en reaksjon til [[rasjonalisme]]ns kjølige objektivitet. Istedenfor trygghet søkte man det usikre og de farefulle eventyrene. Bedagelighet ble avvist som nedverdigende. Herfra stammer tanken om det idealiserte livet på landet i kontakt med [[natur]]en. Den fattigdom man søkte var først og fremst en reaksjon på [[industrialisme]]ns unektelig stygge vesen, og under innflytelse av marxismen fikk senere industriproletariatet en egen romantisk definisjon.

Med romantikken kom en forsterket nasjonalisme. 1700-tallets filosofi og vitenskap hadde vært fri for nasjonalisme og opplysningstiden kjente ingen grenser. Romantikken skjerpet derimot de nasjonale forskjeller og favoriserte uklare tanker om det folkelige og nasjonens sjel. England var beskyttet bak sine naturlige grenser. Frankrike var omgitt av fiendskap og fikk problemer med å utvikle en fransk identitet før Napoleon. Tyskland, med sine mange fyrstedømmer, følte seg truet av Frankrike, og en voldsom oppsvulmet nasjonalfølelse blomstret som resulterte i frihetskrigen av 1813. Preussen ble et tysk samlingspunkt.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 232-233</ref>