Redigerer Fascisme (avsnitt)

====Mussolini i maktposisjon====
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory">{{cite book|author=Stanley G. Payne|title=A History of Fascism, 1914–1945|url=https://books.google.com/books?id=x_MeR06xqXAC&pg=PA122|year=1996|publisher=U of Wisconsin Press|page=122|quote=A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.}}</ref>

Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.<ref name="sgp110" /> Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en [[Økonomisk liberalisme|økonomisk liberal]] politikk under ledelse av den liberale finansministeren [[Alberto De Stefani]], en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.<ref name=sgp110/>

Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.<ref name="sgp113" /> Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.<ref name=sgp113/> I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.<ref name=sgp113/> De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som ''Secessione dell'Aventino''.<ref name="sgp114" /> Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.<ref name=sgp114/> Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.<ref name="routledge42" />