Redigerer Farthest South (avsnitt)

== Utforskere under den heroiske tidsalder ==
{{Utdypende artikkel|Den heroiske tidsalder for antarktisutforskning}}
Den oseanografiske forskningsekspedisjonen i 1873&ndash;76, kjent som [[Challengerekspedisjonen]], utforsket antarktiske farvann, men nærmet seg ikke selve landmassen; undersøkelsene beviste imidlertid eksistensen av et antarktisk kontinent innen rimelig tvil.{{Sfn|Jones|s=56–57}} Drivkraften for det som skulle bli kjent som den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning kom i 1893, da professor [[John Murray (oseanograf)|John Murray]] under et foredrag for [[Royal Geographical Society]] talte for en gjenopptagelse av antarktisk utforskning; «en jevn, kontinuerlig, møysommelig og systematisk utforskning av hele den sørlige regionen».{{Sfn|Crane|s=75}} Han fulgte opp dette foredraget med en appell til britisk patriotisme: «Skal den siste store brikken i maritim leting på overflaten av jorden foretas av briter, eller skal det bli overlatt til dem som kan være bestemt på å lykkes eller fortrenge oss på havet?».{{Sfn|Fisher|s=18}} I det følgende kvarte århundret bega femten ekspedisjoner fra åtte forskjellige land seg ut på denne utfordringen. I den patriotiske ånden, avlet av Murrays appell og under påvirkning av [[Clements Markham]], president i Royal Geographical Society, la de britiske oppdagerne særlig vekt på å oppnå nye Farthest South-rekorder de etterfølgende årene,{{Sfn|Fiennes|s=9}} og de begynte å sette preg på det som skulle utvikle seg til å bli ett kappløp om Sydpolen.{{Sfn|Preston|s=15}}

=== Carsten Borchgrevink ===
{{Utdypende artikkel|Southern Cross-ekspedisjonen}}
[[Fil:Carsten Borchgrevink.jpg|thumb|Carsten Borchgrevink, som ledet Southern Cross-ekspedisjonen i 1898&ndash;1900]]
Den norskfødte [[Carsten Borchgrevink|Carsten Egeberg Borchgrevink]] hadde emigrert til Australia i 1888, hvor han arbeidet med statlig oppmåling i Queensland og New South Wales før han aksepterte en stilling som lærer.{{Sfn|Borchgrevink, Carsten Egeberg}} I 1894 ble han med på en sel- og hvalfangstekspedisjon til Antarktis, ledet av [[Henrik Johan Bull]]. I januar 1895 var Borchgrevink én av en gruppe fra denne ekspedisjonen som hevdet den første bekreftede ilandstigningen på det antarktiske kontinentet, ved [[Kapp Adare]].{{Sfn|Carsten Borchgrevink 1864–1934}}{{Efn|name=Krav}} Borchgrevink var fast bestemt på å vende tilbake med sin egen ekspedisjon som skulle overvintre og utforske innlandet, med plasseringen til det magnetiske polpunktet som et mål.{{Sfn|Carsten Borchgrevink 1864–1934}}

Borchgrevink dro til England hvor han klarte å overbevise forleggeren og redaktøren [[George Newnes]] til å finansiere ham med {{formatnum:40000}}&nbsp;[[Britisk pund|pund]],{{Sfn|Carsten Borchgrevink 1864–1934}} verdt rundt 3&nbsp;millioner&nbsp;pund i 2008,{{Sfn|Measuringworth}} med den enkle fastsettelsen om at ekspedisjonen, til tross for mangelen på britiske deltakere, ville bli en britisk ekspedisjon.{{Sfn|Preston|s=4}} Dette var på ingen måte den storslåtte britiske ekspedisjonen som Markham og den geografiske foreningen, som var fiender og avvisende til Borchgrevink, så for seg.{{Sfn|Crane|s=74}} Den 23. august forlot ekspedisjonsskipet [[DS «Southern Cross»|«Southern Cross»]] [[London]] med kurs mot [[Rosshavet]], og den 17. februar 1899 nådde de Kapp Adare. Her ble en kystgruppe satt i land, og ble de første til å overvintre på det antarktiske fastlandet i en prefabrikkert hytte.{{Sfn|Carsten Borchgrevink 1864–1934}}

I januar 1900 returnerte «Southern Cross», plukket opp kystgruppen og seilte sørover til den store isbarrieren etter ruten som Ross hadde foretatt 60 år tidligere. Her oppdaget de at barrieren hadde trukket seg 30&nbsp;miles (48&nbsp;km) sørover siden Ross' dager.{{Sfn|Carsten Borchgrevink 1864–1934}} En gruppe bestående av Borchgrevink, William Colbeck og en [[Samer|same]] kalt Savio, gikk i land med sleder og hunder. Denne gruppen besteg barrieren og foretok den første sledeferden på barrierens overflate; den 16. februar 1900 utvidet de Farthest South-rekorden til 78°&nbsp;50'&nbsp;S.{{Sfn|Preston|s=13–15}} På tilbakeferden til England senere i 1900 ble Borchgrevinks ekspedisjon mottatt uten entusiasme, til tross for den nye sørlige rekorden. Historikeren David Crane kommenterte at dersom Borchgrevink hadde vært en britisk marineoffiser, ville hans bidrag til antarktisk vitenskap ha blitt bedre mottatt, men «en norsk sjømann/lærer kom aldr til å bli tatt på alvor».{{Sfn|Crane|s=74}}

=== Robert Falcon Scott ===
{{Utdypende artikkel|Discovery-ekspedisjonen}}
Discovery-ekspedisjonen i 1901&ndash;04 var [[Robert Falcon Scott|Kaptein Scott]]s første antarktiske oppdrag. Selv om intensjonen, ifølge [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]], var å «nå polen hvis mulig, eller finne noe nytt land»,{{Sfn|Wilson|s=151}} var der ingenting i Scotts forfatterskap eller i de offisielle målene ved ekspedisjonen som indikerte at Sydpolen var et klart mål. En sørlig ferd mot Sydpolen for å «utforske isbarrieren til Sir James Ross […] og å forsøke å løse det svært viktige og geografiske spørsmålet knyttet til denne bemerkelsesverdige isdannelsen» var imidlertid i Scotts mandat.{{Sfn|Savours|s=16}}

Ferden mot sør ble foretatt av Scott, Wilson og [[Ernest Shackleton]]. Gruppen dro avsted 1. november 1902 med forskjellige støttegrupper, og en av disse, ledet av [[Michael Barne]], passerte Borchgrevinks Farthes South-merke den 11. november, en hendelse som ble notert med stort humør i Wilsons dagbok.{{Sfn|Wilsons|s=214}} Ferden fortsatte, opprinnelig i gunstige værforhold,{{Efn|name=Dagboknotat}} men støtte på stadig større problemer på grunn av gruppens manglende erfaring mer å ferdes på is og tap av alle hundene gjennom en kombinasjon av dårlig kosthold og overanstrengelse.{{Sfn|Crane|s=205 og 223–227}} Den 80. breddegrad ble passert 2. desember,{{Sfn|Wilson|s=220}} og fire uker senere, den 30. desember 1902, foretok Wilson og Scott en kort skitur fra deres sørlige leir for å sette ny Farthest South-rekord ved (i henhold til deres egne målinger) 82°17'&nbsp;S.{{Sfn|WIlson|s=230}} Dette kan være unøyaktig; moderne kart, sammenlignet med Shackletons bilde og Wilsons tegning, plasserer deres siste leir på 82°6'&nbsp;S, og punktet som ble nådd av Scott og Wilson til 82°11'&nbsp;S.{{Sfn|Crane|s=214–15}} Uavhengig av den nøyaktige breddegraden, hadde de passert Borchgrevinks merke med rundt 200&nbsp;nautiske&nbsp;mil (370&nbsp;km).

=== Ernest Shackleton ===
{{Utdypende artikkel|Nimrod-ekspedisjonen}}
[[Fil:Shackleton nimrod 42.jpg|thumb|left|Jameson Adams, Frank Wild og Eric Marshall (fra venstre til høyre) planter [[Storbritannias flagg|unionsflagget]] på den sørligste posisjonen 88° 23' den 9. januar 1909. Dette bildet ble tatt av ekspedisjonslederen Ernest Shackleton.]]
Etter å ha tatt del i oppnåelsen av Farthest Sout-rekorden under Discovery-ekspedisjonen, fikk Ernest Schacleton en fysisk kollaps på tilbakeferden, og han ble sendt hjem med ekspedisjonens frigjøringskip etter ordre fra Scott.{{Sfn|Riffenburgh|s=87–89}} Fire år senere organiserte Shacleton sin egen ekspedisjon mot Sydpolen, Nimrod-ekspedisjonen i 1907&ndash;09. Dette var den første ekspedisjonen med et klart mål om å nå Sydpolen, også den første til å ha en bestemt strategi for å gjøre det.{{Sfn|Riffenburgh|s=108}}

For å lette bestrebelsene tok Shackleton i bruk en blandet transportstrategi som involverte bruk av [[Mandsjuria|mandsjuriske]] [[ponni]]er såvel som de mer tradisjonelle hundesledene. Et spesielt tilrettelagt motorisert kjøretøy ble også tatt med.{{Sfn|Riffenburgh|s=108}} Selv om hundene og kjøretøyet ble brukt til rekke formål under ekspedisjonen, var det ponniene som fikk oppgaven med å hjelpe gruppen som skulle forsøke å nå Sydpolen. Størrelsen på Shackletons firemannsgruppe som skulle dra mot polen ble styrt av antallet overlevende ponnier; av de ti som ble tatt ombord i New Zealand var det bare fire som hadde overlevd vinteren 1908.{{Sfn|Riffenburgh|s=177}}

Ernest Shackleton og tre kompanjonger &ndash; [[Frank Wild]], [[Eric Marshall]] og [[Jameson Adams]] &ndash; begynte ferden den 29. oktober 1908. Den 26. november passerte de det fjerneste punktet nådd av Scotts gruppe i 1902. «En dag å huske på» skrev Schackleton i sin dagbok, og noterte at de hadde nådd dette punktet på langt kortere tid en på den tidligere ferden med Kaptein Scott.{{Sfn|Shackleton|s=171}}{{Sfn|Riffenburgh|s=204}} Shackletons gruppe fortsatte sørover, oppdaget og besteg [[Beardmorebreen]] til polarplatået,{{Sfn|Riffenburgh|s=227–233}} og dro så videre for å nå deres sørligste punkt ved 88°23'&nbsp;S, rundt 97&nbsp;nautiske&nbsp;mil (180&nbsp;km) fra Sydpolen den 9. januar 1909. Her plantet de [[Storbritannias flagg|Union Jack]] som de hadde mottatt av [[Alexandra av Storbritannia|Dronning Alexandra]], og tok besittelse i platået i navnet til [[Edvard VII av Storbritannia|Kong Edvard VII]]{{Sfn|Shackleton|s=210}} før mangel på mat og forsyninger tvang dem til å vende nordover igjen.{{Sfn|Riffenburgh|s=227–233}} På denne tiden var dette den nærmeste konvergens til noen pol.{{Sfn|Riffenburgh|s=227–233}} Økningen på mer en seks grader sørover fra Scotts tidligere rekord var den største utvidelsen av Farthest South siden Kaptein Cooks merke i 1772. Shackleton ble behandlet som en helt da han returnerte til England, og ble slått til ridder av Kong Edward VII.{{Sfn|Riffenburgh|s=296}} Rekorden ble imidlertid stående i mindre enn tre år; den ble passert av Amundsen 7. desember 1911.{{Sfn|Amundsen|loc=Bind 2|s=113–114}}