Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

=== Russland ===
[[Fil:Emma Goldman gives eulogy at Peter Kropotkin's funeral.jpg|thumb|right|Emma Goldman holdt lovtalen ved [[Peter Kropotkin]]s gravefølge. Rett foran Goldman står hennes livslange kamerat Aleksander Berkman. Kropotkins begravelse var anledningen til den siste store demonstrasjonen av anarkister i Moskva – titusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å vise sin respekt.]]

Goldman vurderte i begynnelsen den bolsjevikiske revolusjonen positivt. Hun skrev i ''Mother Earth'' at til tross for dens avhengighet av kommunistisk regjering, representerte den «de mest grunnleggende, vidtrekkende og altomfattende prinsippene for menneskelig frihet og økonomisk velvære».<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 243.</ref> Da hun nærmet seg Europa, uttrykte hun frykt for det som skulle komme. Hun var bekymret for [[Den russiske borgerkrigen|den pågående russiske borgerkrigen]] og muligheten for å bli grepet av anti-bolsjevikiske styrker. Staten, selv om den var antikapitalistisk, utgjorde også en trussel. «Jeg kunne aldri i mitt liv arbeide innenfor statens rammer,» skrev hun til sin niese, «bolsjevistisk eller annet.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 17.</ref>

Hun oppdaget raskt at frykten hennes var berettiget. Dager etter at hun kom tilbake til Petrograd ([[St. Petersburg]]), ble hun sjokkert over å høre en partifunksjonær omtale ytringsfrihet som en «borgerlig overtro».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 150.</ref> Mens hun og Berkman reiste rundt i landet, fant de undertrykkelse, dårlig ledelse og [[korrupsjon]]<ref name="LivingMyLife"> Goldman, Emma (1970): ''Living My Life''. 1931. New York: Dover Publications Inc., ISBN 0-486-22543-7.</ref> i stedet for likestillingen og arbeidsstyrken de hadde drømt om. De som stilte spørsmål ved regjeringen ble demonisert som kontrarevolusjonære,<ref name="LivingMyLife"/> og arbeidere arbeidet under strenge forhold.<ref name="LivingMyLife"/> De møtte [[Vladimir Lenin]], som forsikret dem om at regjeringens undertrykkelse av pressefriheten var berettiget. Han fortalte dem: «Det kan ikke være ytringsfrihet i en revolusjonær periode.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 235.</ref> Berkman var mer villig til å tilgi regjeringens handlinger i navnet til «historisk nødvendighet», men han sluttet seg til sist med Goldman i hennes motarbeidelse av sovjetstatens autoritet.<ref> Drinnon (1961), s. 236–237.</ref>

I mars 1921 brøt det ut streiker i Petrograd da arbeidere gikk ut i gatene og krevde bedre matrasjoner og mer selvstyre i fagforeningene. Goldman og Berkman følte et ansvar for å støtte de streikende, og sa: «Å tie nå er umulig, til og med kriminelt.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 237.</ref> Uroen spredte seg til havnebyen [[Kronstadt]], hvor den kommunistiske regjeringen beordret en militær reaksjon for å undertrykke streikende soldater og sjømenn. I [[Kronstadt-opprøret]] ble omtrent 1000 opprørske sjømenn og soldater drept og to tusen flere ble arrestert; mange ble senere henrettet. I kjølvannet av disse hendelsene bestemte Goldman og Berkman at det ikke var noen framtid i Russland for dem. «Mer og mer», skrev hun, «har vi kommet til den konklusjon at vi ikke kan gjøre noe her. Og siden vi ikke kan fortsette et liv med inaktivitet mye lenger, har vi bestemt oss for å reise.»<ref> Wexler (1989), s. 47–49.</ref>

I desember 1921 forlot de Russland og dro til den [[Latvia|latviske]] hovedstaden [[Riga]]. Den amerikanske kommissæren i den byen kablet tjenestemenn i [[Washington D.C.]], som begynte å be om informasjon fra andre regjeringer om parets aktiviteter. Etter en kort tur til [[Stockholm]] flyttet de til Berlin hvor de ble værende i flere år. I løpet av denne tiden gikk Goldman med på å skrive en serie artikler om hennes tid i Russland for [[Joseph Pulitzer]]s avis, ''[[New York World]]''. Disse ble senere samlet og utgitt i bokform som ''My Disillusionment in Russia'' (1923) og ''My Further Disillusionment in Russia'' (1924). Forlagene la til disse titlene for å tiltrekke seg oppmerksomhet; Goldman protesterte, om enn forgjeves.<ref> Wexler (1989), s. 56–58.</ref>