Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Jødeparagrafen (1842–1851) ====
{{utdypende|Norges grunnlov § 2|jødeparagrafen}}
[[Bilde:Lehmann Wergeland 1842.jpg|miniatyr|[[Henrik Wergeland]] var en svært ivrig forkjemper for jøders rettigheter.]]
Grunnloven hadde opprinnelig en [[Norges Grunnlov § 2|bestemmelse i § 2]], om at [[jøder]] fortsatt var nektet adgang til riket, den såkalte [[jødeparagrafen]]. Bestemmelsen var i praksis ikke til hinder for at Staten handlet med jødiske virksomheter. Da Norge desperat trengte et lån for å kunne betjene sin gjeld til Danmark i 1822, var det to institusjoner som Norge vurderte, begge jødiske: svenske Michaelson & Benedicks og danske [[Hambros Bank]]. Norge endte med å låne fra Hambros Bank.<ref>Stian Eisenträger: [http://www.vg.no/nyheter/innenriks/200-aarsjubileet/joedene-som-reddet-norges-selvstendighet/a/10131009/ Jødene som reddet Norges selvstendighet] VG, 4. mai 2014, hentet 11. august 2017</ref> I 1830-årene ble en nyvinning innført: leidebrev for jøder som ved spesielle årsaker skulle kunne slippe inn til landet.<ref>[https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/pdJXV/Jodeparagrafen---Norges-pinlige-skamplett Norges pinlige skamplett] - Bergens Tidene, 27. april 2014, hentet 11. august 2017</ref>

Den store forkjemperen for å få fjernet «jødeparagrafen» var forfatteren [[Henrik Wergeland]] (1808–1845). Han fremmet i 1839 et forslag om å fjerne den setningen i Grunnloven som forbød jøder adgang til landet. Forslaget ble ikke behandlet da, ettersom det kom i siste liten. Jødeparagrafen hadde sine motstandere, men det var en uvilje mot å forandre noe som helst i den unge Grunnloven, som allerede hadde vært under angrep fra kong Karl Johan. Tok man én paragraf, kunne også andre falle. Det krevdes uansett to tredjedelers flertall for å få gjennom en endring. Wergeland benyttet seg derfor av det han kunne av litterære virkemidler. Inkludert ''Indlæg i Jødesagen'', der han argumenterte kraftig imot alle argumentene mot jøder og deres adgang til landet.<ref>side 226-227, Håkon Harket: «Danmark-Norge: Jødenes adgang til riket» i ''Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag'' av Trond Berg-Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz, Damm, Oslo, 2006 (2. opplag).</ref> Saken ble tatt opp av Stortinget i 1842 og flere argumenterte for å forandre paragrafen. Også [[Gustav Peter Blom]] (1785–1869), den eneste riksforsamlingsmannen som fortsatt var på Stortinget, ville forandre paragrafen. Voteringen ga et flertall for fjerning med 51 for og 43 mot, men det manglet 12 representanter for å få det nødvendige flertallet for å forandre Grunnloven. Dermed ble paragrafen stående.<ref>Side 25-26, Oskar Mendelssohn: ''Jødene i Norge: Historien om en minoritet'', Universitetsforlaget, Oslo, 1992</ref>

Wergeland tok nederlaget som en utfordring, og samme år skrev han diktsamlingen ''[[Jøden|Jøden, ni blomstrende Tornequiste]]''.<ref>Side 255, Jensen</ref> I 1844 fulgte han fulgte opp med ''[[Jødinden|Jødinden, elleve blomstrende Torndquiste]]''. Begge ble publikumssuksesser, og Wergeland sørget for at alle stortingsrepresentanter fikk sin utgave av den førstnevnte boken.<ref>side 228, Harket</ref> Året etter døde Wergeland, og andre tok tak i saken. I 1845 ble Wergelands forslag ett av to, det andre av representanten [[Ingebrigt Haldorsen Sæter]] (1800–1875). Wergelands forslag fikk ikke flertall, mens Sæthers fikk 52 for og 47 mot, fortsatt langt bak to tredjedeler. I 1848 ble en ny taktikk foreslått av [[Ludvig Kristensen Daa]] (1809–1877) før 1848-avstemningen. Det medførte et flertall for på 59 mot 43 stemmer. Det var ikke nok til to tredjedelers flertall, men det manglet bare ni stemmer mot 14 i 1845 og 12 i 1842. Valget i 1851 var et stort nederlag for embetsmenn og særlig for juristene (som ivret for å fjerne paragrafen), istedet kom mange kjøpmenn inn på Stortinget. Imidlertid hadde Konstitusjonskomiteen levert et enstemmig vedtak om at «naturrett, kristendom og statsklokskap» krevde at Grunnlovens § 2 måtte endres til ikke lenger å hindre jøders adgang til riket. Hele 93 stemte for, ti var mot og to fraværende, og med det gikk et overlegent flertall på Stortinget inn for å forkaste loven om at jøder ikke hadde adgang. Stattholder [[Severin Løvenskiold]] (1777–1856) gjorde et forsøk på å stoppe lovendringen, men kong Oscar I hadde for lengst sanksjonert avgjørelsen, som dermed gikk gjennom.<ref>Side 30-33, Mendelssohn</ref>