Redigerer Edvard Grieg (avsnitt)

==== Tidlig klavermusikk ====
[[Fil:Grieg Humoreske op 6 nr 4 bar 131 134.png|thumb|400px|([[Fil:Loudspeaker.png|Lytt]] [[Medium:Grieg Humoreske op 6 nr 4 bar 131 134.mid|Midi]]) Fra Griegs Humoreske op. 6 nr. 4.,  med sin uvanlige bassgang. Takt 131&ndash;134.]]
I ''Fire stykker for klaver'', op. 1, fra 1861, dedisert pianolæreren [[Ernst Ferdinand Wenzel]], røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra [[Robert Schumann]].

Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op. 6 og «[[Sonate]]», op. 7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til ''Tre klaverstykker'', EG 105, fra 1860).

Sonaten &ndash; også den fra 1865 &ndash; er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk [[sonatesatsform]]. En [[ouverture]] og en [[strykekvartett]] fra studietiden er gått tapt,<ref>Kortsen, Bjarne (1967): Zur Genesis von Edvard Griegs g-Moll Streichquartett Op.27. W. Hilke KG, Berlin(West)</ref> og en første [[symfoni]] i c-moll som var tiltenkt opusnr. 3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) &ndash; H(agerup) &ndash; G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op. 8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.<ref>Kretzschmar, Hermann: Kritik = Grieg-Album. I: Musikalisches Wochenblatt nr. 27 fra 30/6-1876, s. 348. Sitert i: Edvard Grieg - The Unfinished Chamber Music. Recent Researches in the Music of the Nineteenth and Early Twentieth Century, #34. Middleton/WI, 2002, s. vii</ref>

Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er [[finale]]satsen den mest interessante: Grieg bruker i [[sonatesatsform|gjennomføringsdelen]] flere ganger et åpent [[tritonus]]intervall både i melodiføring og i [[akkordprogresjon]], noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst [[Glenn Gould]]s kontroversielle innspilling fra 1973<ref>{{Språkikon|en}}[http://www.ctheory.net/articles.aspx?id=128 Glenn Gould, Russland, Finland og Norden] {{Wayback|url=http://www.ctheory.net/articles.aspx?id=128 |date=20160304120437 }}</ref> har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte «store» former.<ref>Skyllstad, Kjell: Theories of Musical Form as Taught at the Leipzig Conservatoire in Relation to the Musical Training of Edvard Grieg. Studia musicologica norvegica 1968, «1»:69–77</ref> Sonaten ble publisert av forlaget [[Breitkopf & Härtel]] i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.