Redigerer Det prerafaelittiske broderskap (avsnitt)

== Prerafaelittisk poesi ==
Prerafaelittiske kunst er like mye poesi som billedkunst. Prerafaelittene, først og fremst Dante Gabriel Rossetti, vekket viktoriatidens interesse for [[William Blake]] som hadde dødd ukjent. [[Algernon Swinburne]] argumenterte for Blakes [[demon]]iske poesi mens Rossetti for hans ditto billedkunst. Allerede samtiden på [[1880-tallet|1880-]] og [[1890-tallet]] definerte klare prerafaelittiske stiltrekk trekk hos poeter som Swinburne, Dante Gabriel Rossetti, William Morris og [[Christina Rossetti]]. Stiltrekkene var deres [[ikonografi]]ske bilder, eksperimentelle og ofte radikale [[poetikk]], både deres [[ateisme]] (som hos Swinburne) som religiøse mystikk (som hos begge Rossettiene). I tillegg finnes kjærlighet, gjerne tapt kjærlighet, som esoteriske representasjon, og deres forkjærlighet for middelalderstiler i bruken av [[ballade]]n og [[sonett]]en, og gjerne også arkaiske ord. Hva som skilte de prerafaelittiske lyrikerne fra deres samtidige var kanskje tidløsheten i deres verker.

Det var den langt mer berømte broren Dante Gabriel som støttet og forløste søsteren Christinas poesi og allerede i hennes egen tid ble hennes poetiske verk ansett for å være mer betydningsfull enn brorens. Hennes håndverksmessige dyktighet ble beundret av blant annet Swinburne, [[Oscar Wilde]] og litteraturkritikeren [[Edmund Gosse]]. Sistnevte skrev at hun er «en av de meste perfekte poeter i sin tid – ikke den mest kraftfulle, selvfølgelig, heller ikke en av de mest epokegjørende, men... en av de mest perfekte».<ref>Anthony H. Harrison: [http://www.victorianweb.org/authors/crossetti/harrison2/2.2.html The Poetics of «Conciseness»: Rossetti's Avante-Garde Poetics]</ref> Tilsvarende fremhevet [[William Sharp]], en nær venn av familien Rossetti, i et essay fra [[1886]], Christinas poesi framfor broren: «hun har all den finfølelse og styrke som hennes brors berøring, men hun er fri for den ofte ubemerkethet eller de stilkramper som karakteriserer Dante Gabriel i hans svakeste øyeblikk».<ref>Anthony H. Harrison: [http://www.victorianweb.org/authors/crossetti/harrison2/2.1.html Pre-Raphaelite and Ruskinian Aesthetics]</ref>

Christina Rossettis dikt ''Songs in a Cornfield'', som handler om en skjør og fjern kjærlighet, er et av hennes mest fullendte dikt og med en slik [[Metrikk|metrisk]] kompleksitet at det imponerte komponisten [[George Alexander Macfarren]] til å sette musikk til det, som en [[kantate]].