Redigerer Det Tumultuariske Optrin (avsnitt)

===Dommer===
20. mai 1822 falt kommisjonens dom. De som ble dømt ble delt inn i fem klasser, fordelt etter hvilken rolle de hadde hatt i opptøyene.
#De som enten i Bergen eller på Natland hadde gjort noe som gjorde at de umiddelbart skulle få korporlig straff.
#De som stod bak løpesedlene og hadde dratt til byen.
#De som hadde dratt til byen uten å stå bak løpesedlene, eller hadde videreformidlet løpesedlene uten selv å dra til byen.
#De som ikke kunne ilegges bøter, men som skulle dele på saksomkostningene.
#De som kommisjonen mente hverken skulle dømmes til bøter og saksomkostninger.

For de to første dømte, tømmermennene  Zacharias Pedersen og Johann Christopher Esman, la kommisjonen inn en formildende omstendighet som skulle gjelde for alle personene som var involvert i saken. Kommisjonen slo fast at det var hungersnød i stiftet og «ublue priser» på korn. Til tross for dette ble det idømt strenge straffer for flere av de involverte. Den strengeste straffen som ble gitt var to års festningsarbeid.<ref name="toseksåtte"/><ref>Davidsen, s.37-38</ref><ref name="tretti">Horneman, s. 30</ref>

Tilsammen ble 355 personer dømt for deltagelse i Det Tumultariske Optrin. 58 fikk korporlig straff mens 277 ble dømt til bøter. 66 personer ble frikjent. I all hovedsak var det bønder som ble dømt, men av de 29 personene fra byallmuen som ble straffet, tilhørte 18 av dem klasse 1, altså de mest alvorlige forbrytelsene. Unge og ressurssterke menn fikk generelt hardere straffer enn kvinner, eldre menn og barn og ungdommer. Kjøpmennene i byen ble dømt til å betale 14 % av saksomkostningene.<ref>Horneman, s. 29</ref>

De dømte kom fra store deler av området rundt Bergen. Det ble felt dommer i de fem kategoriene mot folk fra [[Askøy]], [[Bergen]], [[Fana]], [[Kvam]], [[Os (Hordaland)|Os]], [[Osterøy]], [[Radøy]], [[Samnanger]], [[Sotra]] og [[Voss]]. Innad i disse enhetene var ikke den geografiske fordelingen jevn. For eksempel kom nesten alle de dømte fra [[Manger kirke|Manger prestegjeld]] på Radøy fra [[Hordabø]] sogn, mens ingen fra Manger sogn ble dømt.<ref>Horneman, s. 32</ref><ref>Davidsen, s. 47</ref>

Kun de som var i gruppe en, og som hadde fått strengere straff enn bøter, kunne anke dommen. 43 av disse anket til [[Høyesterett]]. Av dem var ikke Pedersen og Esman. Høyesterett gav sin dom 24. oktober 1826, og bekreftet det kommisjonen hadde kommet fram til, bortsett fra at to personer fikk skjerpet straffene sine og at de dømte i fellesskap måtte betale for ankesaken. Høyesterett påla i tillegg Peter Blix Heiberg fra undersøkelseskommisjonen å betale 200 lodd sølv til nærmeste sykehus for å ha halt ut saken.

Det hele tok en ny vending året etter. 6. oktober 1827 benådet kongen alle dem som ble dømt i høyesterett. Dette førte til en sterk reaksjon fra administrasjonen i stiftet som reagerte på at de som hadde fått strengest straff ble benådet, mens de som kun måtte betale bøter ikke ble det. En årelang kommunikasjon mellom stiftet og departementet, som mente at stiftet hadde en god sak, fulgte deretter, før det hele endte med at departementet i februar 1829 fritok alle de dømte for straff, så sant denne ikke allerede var ferdigsonet.<ref>Davidsen, s. 39-42</ref>