Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

=== Prest, prost og biskop ===
* [[Prest]]ene er [[ordinasjon|ordinert]] til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament ([[Confessio Augustana]] art. 5). Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være [[sølibat]]ære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen [[sokneprest]]. Man vigsles til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før man kan søke vigsling. Vigslingskravet er normalt fullført [[candidatus theologiæ|cand.theol.]]-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. [[Sokneprest]]en sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets [[kirkebok|kirkebøker]] blir ført. Sokneprester og [[kapellan]]er tilsttes av [[bispedømmeråd]]et. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt.
* [[Spesialprest]]er. Det finnes også en rekke spesialprester som [[sykehusprest]]er, [[sykehjemsprest]]er, [[studentprest]]er, [[fengselsprest]]er og [[feltprest]]er. [[Døveprest|Prestetjenesten blant døve og hørselshemmede]] er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste.
* [[Prost]]. Hvert bispedømme er delt inn i [[prosti]]er, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en [[katedral|domkirke]], og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke ([[kirkelov]]en §&nbsp;2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster skal etter ny ordning fortsatt være statstjenestemenn, men tilsettes av bispedømmerådet.

[[Fil:Helga Haugland Byfuglien.jpg|thumb|Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien.{{Byline|Kirkens informasjonstjeneste}}]]

* [[Biskop]]. Det høyeste [[embete]] i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes av Kirkerådet. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med [[superintendent]]er. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble [[Rosemarie Köhn]] den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve [[bispedømme]]r og – fra 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for [[Bispemøtets preses|preses]] innenfor Nidaros bispedømme.

Frem til 2000 var det krav om teologisk embetseksamen for å bli prest i Den norske kirke. Spørsmålet om ikke-teologer burde kunne ordineres i visse situasjoner ble en del diskutert i det 20. århundre. I 2000 ble det åpnet for at andre personer med relevant utdanning og bakgrunn kunne ordineres som prester på visse vilkår og etter vurdering i Kirkerådets evalueringsnemnd. Teologisk embetseksamen er fortsatt hovedregelen, men forskriften oppstilte fra 2006 som alternativ enten masterstudium/hovedfagsstudium som «i innhold og omfang tilsvarer cand. theol.», eller grad på masternivå med relevans for prestetjeneste, samt minst 80 studiepoeng i teologiens hoveddisipliner, eller «særlige kvalifikasjoner». Dermed vil eksempelvis mastergrader i luthersk teologi fra utlandet, eller andre norske eller utenlandske mastergrader i visse fag i kombinasjon med teologiske tilleggsstudier, kunne gi grunnlag for prestetjeneste.<ref>[https://kirken.no/globalassets/kirken.no/bispemotet/2018/dokumenter/bm-saksdokumenter/bm-27_18-kvalifikasjonskrav-for-prestetjeneste.pdf Kvalifikasjonskrav for prestetjeneste]</ref>

[[Den svenske kirke]] beholdt ved reformasjonen sin [[erkebiskop]] (i [[Uppsala]]), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da [[Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland]] ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i [[Åbo]]. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som [[preses]]) i det nyopprettede [[Bispemøtet]]. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med [[Nidaros domprosti]] som tilsynsområde. Biskop [[Helga Haugland Byfuglien]] i [[Borg bispedømme]] ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.