Redigerer Den lille istid (avsnitt)

== Virkningene i Norge ==
=== Virkningene i Trøndelag===
Gerhard Schøning rapporterte i 1761<ref>Schøning, G (1761): ''Kort Beretning om endeel Uaar og Misvæxt, særdeles i Trondhiems Stift i Norge'', Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, 1761.</ref> om værforhold i tilknytning til kornveksten i Trøndelag generelt og enkelte bygder i Trøndelag for hvert år i tida 1670-1707. Han beskriver vanskelige år i 1673 (årsak : sterkt hagl), 1674 (regn og kulde), 1675 (flom), 1684 (hagl), 1685 (kulde), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende varme), 1695 (frost 20. august - «det store froståret»), 1696 (kaldt), 1701 (mye og langvarig regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk hete, mye storm), 1704 (regn og kulde), 1705, 1706 (snø i mars, regn og kulde, høsten var tåkefull og vindig). Ser vi på årsaker til misvekst, er det i åtte år nevnt nedbør i ulike former, sju år kulde og to år hete. En har nok i Trøndelag hatt mer å gå på når det gjelder varme enn kalde somre. Så fordelingen mellom kalde og varme somre har nok vært noe mer jevn enn disse tallene angir. Totalt sett er det nedbøren det ble klaget mest over.

=== Virkningene i Sogn og Fjordane ===
[[Fil:Nigardsbreen.jpg|thumb|290px|Nigardsbreen]]
[[Jostedalen]] hadde fra 1680-årene til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var i første halvdel av 1700-tallet det laveste på hundre år. På samme måte var flere garder på Veitastrandi og Mollandsmarki i [[Luster]] fraflyttet. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, - og i andre deler av Luster med mange små garder. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før i 1720-årene var det igjen like mange bønder som i 1680-årene. Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble [[barkebrød]]et tatt i bruk igjen i Luster. Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde, med mange voksne og eldre som døde.<ref name="Kvitrud">Kvitrud, Arne (1998): ''Luster i perioden 1700-1749 - Saken mot Skule''.</ref>

Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Fra 1670-årene hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. Valde i [[Gaupne]] var nedlagt i 1704 på grunn av flomskader og vinteren 1712–1713 tok elva store deler av Tandle. Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. I 1701 var det et stort fjellskred på Leri som gjorde massive skader. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på [[Hafslo]]. I denne tida økte [[Jostedalsbreen]] og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen ([[Tuftebreen]]), fram om lag 2&nbsp;km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året.<ref name="Kvitrud" />

I Sogn<ref>Holmsen, A (1937): ''Sogn, økonomisk og administrativ historie''</ref> var det ikke noen større forskjell i økonomisk vekst mellom de indre og ytre strøk i perioden 1666 til 1723, men noe større vekst i indre enn ytre strøk. Det var sterk vekst både i folketall, husdyrtall og kornproduksjon.

Ser vi derimot på [[Sunnfjord]] og [[Nordfjord]] minket husdyrtallet i samme perioden.<ref name="Grove">Grove, J. M. og Battagel, A. (1983): ''Tax records from western Norway, as an index of Little Ice Age environmental and economic detoriation''</ref> I Sunnfjord og Nordfjord<ref name="Grove" /> er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene.

=== Virkningene i Hordaland===
I [[Odda]]<ref name="Grove" /> er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene.

=== Virkningene i Rogaland===
I Rogaland er flomskader bare i liten grad omtalt i bygdebøkene. I [[Årdal i Ryfylke|Årdal]]<ref>Eikeland, S. (1969): ''Årdal, frå istid til nåtid''</ref> omtales flommer som en ikke har sett maken til seinere. Det var i 1727 og 1743. [[Storeflaumen i 1743|Storeflaumen]] i desember 1743 var forårsaket av et voldsomt regnvær på snø og tele som ga omfattende flomskader over store deler av Vestlandet.<ref name=Roald>[http://jarle.nve.no/nncold/images/NNCOLD/Konferanser/Fagseminar/03pres-4.pdf Klimaendringer og store flommer] {{Wayback|url=http://jarle.nve.no/nncold/images/NNCOLD/Konferanser/Fagseminar/03pres-4.pdf |date=20120417130815 }} – Lars A. Roald, NVE, 27. august 2003</ref>

På [[Sola]] finner vi et annet fenomen, nemlig sandflukt som gjorde at mange garder ble skadet og i de verste tilfellene lagt øde i 1668 til 1730.<ref name="soga">Lindanger, B. (1980): ''Soga om Sola og Madla'', bind I</ref> De nedlagte brukene på Byberg og Dysjeland ble tatt i bruk igjen fra om lag 1760. Vi må tro at sandplagen da var over. Det er nærliggende at årsaken var klimaendringen. Det ut fra at sandflukten faller i tid sammen med de andre endringene i klimaforholdene på Vestlandet. For å få sandflukt må vi ha hatt sterk vind. Dette for at sanden fra strendene skulle kunne flyttes inn over dyrket mark. Tallet på forlis på [[Jæren]] vokste utover 1700-tallet<ref name="soga" />. Ut fra det så trenger ikke stormhyppigheten å ha vært høy i første halvdel av hundreåret, men økningen i forlis kan også ha sin forklaring i den økte skipstrafikken. Dersom sandflukten ikke kom i særdeles kraftige stormer, må sandflukten ha kommet i tørre perioder med framherskende sterke vestlige (sørvest til nordvest) vinder. Dette fordi tørr sand lettere blir transportert av vinden enn våt sand. Dominerende vestlige vinder understøtter også at temperaturene har vært moderate i denne tida.

Det var en stagnasjonsperioden på Jæren, mens Ryfylke klarte seg bedre. Minst nedbør kommer det over åpent hav og på lavlandet ute ved kysten som på Jæren, mest der fjellet hever seg brattest. Videre østover vil nedbøren avta raskt.<ref>Wishmann, E. H. (1979): ''Studiet av Ryfylkes klimahistorie i sein- og postglacial tid''</ref> Når de totale nedbørmengdene økte, ble nok også økningen fordelt omtrent på samme måte. Økte nedbørsmengder ga trolig mer ekstra nedbør i ytre enn i indre strøk. Sandflukten som nok også var klimabestemt har også vært med på å redusere avlingene på deler av Jæren. Dårlige avlinger i Sola i 1696 ble forklart med store nedbørmengder.<ref name="soga" />

Trolig var klimaet medvirkende til stagnasjonen på Jæren, men ikke helt bestemmende. Forskjellen mellom indre og ytre strøk i Rogaland kan forklares med klimaet.