Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Filosofi ===
[[Fil:Petrarch by Bargilla.jpg|thumb|[[Francesco Petrarca|Petrarca]], fra ''Syklusen av berømte menn og kvinner''. ca. 1450. Frittstående fresko. 247 x 153 cm. [[Uffizi]], Firenze. Kunstner: [[Andrea di Bartolo di Bargilla]] (ca. 1423&ndash;1457)]]

Selv om den italienske renessanse ikke avfødte noen enkeltstående ny filosofi, eller kan skilte med noenlunde likttenkende filosofer, kom det inn noe nytt i filosofien på denne tid. Dette nye fikk i ettertid samlebegrepet [[humanisme]]. Begrepene «renessanse» og «humanisme» benyttes av og til om hverandre, men kan med hell skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom [[middelalder]] og nytid, og «humanismen» som den dannelsesbevegelse som vokste fram i denne epoken. Taler man om filosofien(e) som preget italiensk renessanse,  er det vel så meget nye kulturelle aksenter det dreier seg om, ikke så meget helt nye filosofiske byggverker. De virkelig nye filosofiske impulser skulle komme fra ikke-italienske tenkere.

Noe som desidert meldte seg i tidens nyvakte interesse for antikken og dens visdom og kunst, og trangen til å vende tilbake til de gamle kildene («ad fontes»), var at oldtidsfilosofen [[Aristoteles]] fikk en sterkere stilling. Ærefrykten for klassiske studier fremmet et [[Aristoteles|aristotelisk]] og [[Klaudios Ptolemaios|ptolemeisk]] syn på universet. Noen humanister vektla et syn på naturen der den ble sett på som en levende åndelig vesen som ikke ble styrt av lover eller matematikk, mens andre derimot slett ikke ville være med et slikt naturbegrep som kunne tendere mot [[panteisme]]. På samme tid mistet filosofien mye av sin styrke som hersker av [[logikk]], og således ble [[deduksjon]] sett på som underordnet [[intuisjon]] og emosjon. Skolastikkens insistering på de logisk konsistent oppbygde resonnementer og kategorier, kanskje klarest illustrert av dominikaneren [[Thomas av Aquino]]s ''Summa'', kom i ulage i og med systemer som framfor alt [[nominalismen]].   
[[Fil:Pico della mirandola.jpg|thumb|left|[[Pico della Mirandola]]. Av en ukjent kunstner, i [[Uffizi]] i [[Firenze]].]]
Var de nye filosofiske strømninger med eller mot kirken? Det avhenger av hvilke enkeltstrømninger det er tale om. At det i store stykker var et oppbrudd, er klart nok. Og ettersom kirken i den forutgående periode hadde vært så å si eneforvalter av all høyere vitenskap og tenkning, ved at universitetene var opprettet av kirken og forstod seg som medutforskere sammen med kirkeledere og embetsteologer av den naturlige og overnaturlige åpenbaring, var renessansens oppbrudd også tildels et oppbrudd mot dette. Men i og med at sentrale aktører, både blant tenkerne selv, og blant dem som fremmet og finansierte tidens humanisme, var paver og andre kirkeledere, er det vanskelig å tegne entydige kontraster. Tidene endret seg, og alle i tiden, innbefattet kirken, endret seg med den.

Petrarca hadde vært en eksponent for en ny tilnærming. Han oppmuntret studiet av de latinske klassikerne og fraktet med seg sin kopi av [[Homer]] i et håp om å finne noen som kunne lære ham å lese gresk. Et vesentlig steg i den humanistiske utdannelse, framlagt av lærde som [[Pico della Mirandola]], var å jakte på tapte eller glemte antikke manuskripter som var kjent kun fra omtale. Pico de Mirandola utviklet et eklektisk og esoterisk læresystem, som kanskje ikke hadde den helt store interne konsistens, som blant annet var preget av hans fascinasjon av [[kabbala|kabbalisme]]. Likevel frambrakte Pico de Mirandola meget som stimulerte og skulle bli av varig verdi.

Disse bestrebelsene var i stor grad støttet av rike italienske patrisiere, handelsprinser og despoter som brukte betydelige formuer på å bygge biblioteker. Å gjenoppdage fortiden hadde blitt en fornem mote og en lidenskapelig syssel for de øverste samfunnsklasser. ''Jeg går'', sa [[Cyriacus av Ancona]], ''jeg går for vekke de døde!''<ref>Jean Pierre Abel Remusat i ''Encyklopedia Britannica'', 1911</ref> Den fremste av biblioteksbyggerne var likevel en kirkens mann, renessansepaven og humanisten [[Nikolas V]], mannen bak [[Vatikanbiblioteket]].

Etterhvert som greske verker ble samlet, manuskripter funnet, biblioteker og museer dannet, kom trykkerienes tidsalder til syne. Antikkens verker ble oversatt fra gresk og latin til samtidens moderne europeiske språk og ble lest av en mottagelig publikum som kunne beherske, som Shakespeare, «med litt latin og mindre gresk»<ref>Sitatet er fra [[Ben Jonson]]s dikt, skrevet ved dødsfallet til hans mentor, [http://www.luminarium.org/sevenlit/jonson/benshake.htm ''To the Memory of My Beloved Master William Shakespeare''] (''Til minne om min avholdt mester William Shakespeare''): «And though thou hadst small Latin and less Greek».</ref>