Redigerer Den danske gullalder (avsnitt)

=== Teologien og kirken ===
Hvis man kort karakteriserer [[romantikken]] som en tankestrømning som legger mer vekt på [[følelse]]n enn på [[fornuft]]en – som især knyttes til den forutgående [[Opplysningstiden|opplysningstid]]en med betegnelsen [[rasjonalisme]] – kan man også for teologiens og kirkens del konstatere en påvirkning. Det tok ganske lang tid før den slo gjennom og [[Hal Koch]] karakteriserer den som så avdempet, at det var som det egentlig bare skjedde en «ændring i det åndelige klima».<ref name=Koch136>Koch, side 136</ref><ref name=Koch203>Koch, side 203</ref>

I Tyskland hadde [[Friedrich Schleiermacher|Schleiermacher]] ført religionen tilbake på ''den absolutte afhængighedsfølelse'' (ty. das Gefühl absoluter («schlechthinniger») Abhängigkeit). Schleiermacher anses betydningsfull for en romantisk innflytelse innen den protestantiske kirke. Imidlertid fikk han ikke umiddelbart den store innflytelse i Danmark «... og den eneste, der syntes forudbestemt til at modtage netop fra den schleiermacherske åndsform, J.P. Mynster, var i grunden færdig i sin udvikling, før han mødte Schleiermacher. ...» (jf. «omvendelsen» i Spjellerup 1802).<ref name=Koch199>Koch, side 199</ref> &nbsp; [[H.N. Clausen]] hadde vært i Berlin og mottatt inntrykk av den nye bevegelsen.<ref name=Koch198>Koch, side 198</ref> 
[[Fil:Jacob Peter Mynster.jpg|thumb|[[Jacob Peter Mynster]] på et maleri av [[J.V. Gertner]] fra 1842. Maleriet tilhører portrettsamlingen på [[Frederiksborg slott]]]]
Kirkens førstemann fra 1834 til 1854 var biskopen over Sjælland [[Jacob Peter Mynster|J.P. Mynster]], og hans visitatsopptegnelser fra 1830 og 1840-årene viser at det stadig satt mange rasjonalistiske prester rundt om i prestegårdene.<ref name=Lausten206>Lausten, side 206</ref> De hadde fått sin undervisning på universitetet av folk som [[Friedrich Christian Carl Henrich Münter|Münter]], [[Peter Erasmus Müller|P.E. Müller]] og Jens Møller<ref name=Koch203/> i begynnelsen av århundret, da disse ennå var mest preget av rasjonalismen innenfor teologien.

[[Hyrdebrevet av 1817]], som var forfattet av biskop Münter, kunne stadig tildele fornuften en rolle: 
«... fornuftens rette brug og Den hellige Skrifts rette udtydning», altså en overensstemmelse mellom fornuft og 
åpenbaring.<ref name=Lausten206/> Hal Koch mener allikevel at hyrdebrevet viste at den teologiske rasjonalisme 
fra 1700-tallets [[Opplysningstiden|opplysning]] ikke lenger sto så sterkt. Ved å anerkjenne eller betone at det i [[Bibelen|Skriften]] foreligger en guddommelig [[åpenbaring]] knyttet til Jesu person og uttrykt i hans lære, mener Koch, at «... det derfor måske ville være mere korrekt at betegne dette som [[Supranormal|supranaturalisme]]».<ref name=Koch178ff>Koch, side 178ff</ref>

;Kirken
Perioden faller sammen med [[enevelde]]ts siste tiår, hvor den øverste makten i kirken tilhørte kongen, og det egentlige kirkestyret ble utøvet gjennom [[Kanselli]]et og dets embetsmenn. Sammenfattende sier Koch
<ref name=Koch50>Koch, side 50</ref> om dette kirkestyret at det ikke var sin oppgave voksen. Innenfor kirken som på alle andre områder «var samfundet i støbeskeen». Eneveldet og embetsstyrets dager var talte. Det som grodde fram, kom nedenfra, fra folket, og for kirkens vedkommende utkrystalliserte det seg i [[vekkelse]]r, som fortsatte i de kirkelige partidannelsene. Det som var på dagsordenen var et nytt forfatningsgrunnlag for kirken, slik at det skulle bli religionsfrihet, så kirken ikke lenger bare var en ren statsfunksjon.

J.P. Mynster betegnes av flere kirkehistorikere som en «maktfaktor» allerede fra midt i [[1820-årene]].<ref name=Koch203/><ref name=Lausten208>Lausten, side 208</ref> Som biskop over Sjællands stift ble han kirkens førstemann i periodens siste år fra 1834–54, hvor kampene om kirkens nyordning fant sted. Særlig på grunn av [[Søren Kierkegaard#Kirkestormen (1855)|«Kirkestormen»]] foranlediget av Kierkegaards angrep, har Mynster i en periode ikke vært vurdert høyt, blant annet fordi en av hans motstandere, [[N.F.S. Grundtvig]] og [[Grundtvigianismen|hans bevegelse]], fikk stor framgang i århundrets siste halvdel; men på avstand har man vurdert hans innsats mere positivt for romsligheten, som kom til å kjennetegne den [[Folkekirken|''folke''kirke]] som med [[demokrati]]ets innføring i 1849 avløste eneveldets statskirke. Jens Rasmussen sier det slik: s. 120. «Det var takket være tidens såkaldte overgangsskikkelser, slik som [[Anders Sandøe Ørsted|A.S. Ørsted]] (sentraladministrationen) og J.P. Mynster (kirkeadministrationen), at kirkestyret var gjort rummeligt under enevældens sidste tid....»<ref name=Rasmussen120>Rasmussen, side 120</ref>
Martin Schwarz Lausten betoner at disse kulturpersonene hele tiden søkte å bevare forbindelsen mellom ''kulturen'' og ''kristendommen''; kanskje nettopp en av de ting som opprørte Kierkegaard.<ref name=Lausten208/> Han avviste nemlig både det «grundtvigske parti»s tanker om 
en «fri Stats-Kirke» og [[H.N. Clausen]]s ideer om en [[Synode|synodal]] ordning. Det endte med en løfteparagraf, som sa at «Folkekirkens Forfatning ordnes ved Lov», som aldri er innfridd på annen måte, enn at disse forholdene ordnes ved «love», altså enkelte lover vedtatt i Folketinget som alle andre lover etter behov.<ref group=note>Grundloven av 1849 sier i § 80: «Folkekirkens Forfatning ordnes ved Lov».</ref>
<ref name=Grundloven>[http://www.ft.dk/Dokumenter/Publikationer/Grundloven/Min%20grundlov/Kapitel%2008%20Borgernes%20rettigheder.aspx Grundloven] fra Folketinget</ref>