Redigerer Den dansk-svenske krig 1808–1809 (avsnitt)

===Krigsforberedelsene===
Etter at [[finskekrigen]] hadde brutt ut, så regjeringen i [[København]] at situasjonen innbød til hente fram den gamle og ofte forsøkte planen med et dansk hovedangrep mot [[Skåne]] synkronisert med et norsk utfall over svenskegrensen mellom [[Svinesund]] og [[Trøndelag]]. Napoleon svarte på anmodningen fra [[København]] om forsterkninger med å sende 20-30&nbsp;000 soldater til å delta i den planlagte invasjonen av Skåne. Den norske hær skulle angripe med 5&nbsp;000 mann for å binde opp betydelige svenske styrker, samtidig som det allierte fremstøtet over Øresund fant sted.

5. mars, få dager etter at den dansk-norske regjeringen hadde bestemt seg, begynte marskalk Bernadotte, som nå var fransk guvernør i [[Hamburg]] og de andre [[Hansastad|Hansabyene]], å marsjere mot Danmark med en forbundsarmé på 32&nbsp;000 mann. Men mye tyder på at Napoleon ikke hadde til hensikt å la sine tropper gå til direkte aksjon. Etter at Bernadotte med store deler av forbundsarméen hadde slått leir på Sjælland, ble det ikke gitt noen ordre om videre framrykning mot utskipningshavnene i Danmark. Isen på beltene og sundet begynte å brytes opp i midten av mars. Til alles overraskelse viste de første britiske krigsskipene seg svært tidlig, mens isflakene ennå lå ganske tett. Admiral [[Hyde Parker (1786–1854)|Hyde Parker]] hadde ligget i Göteborg vinteren 1807-08 med sin eskadre og kom derfor meget tidlig av sted til sundene mellom [[Kattegat]] og [[Østersjøen]]. Bernadotte, som hadde mistet verdifull tid mens man lå isfast, mistet også muligheten til å sikre overfarten før de britiske krigsskipenes ankomst.

De fremmede troppene på Sjælland, Fyn og Jylland ble mer en byrde enn en hjelp for den danske befolkningen. Et annet problem oppstod etter at nyheten nådde Danmark om at [[Spania]] hadde gjort opprør mot Napoleon. De spanske troppene måtte da avvæpnes og interneres. I midten av april 1808 ble de danske og franske planene om invasjon i Sverige avblåst. Danmark ble først kvitt de siste fremmede tropper i desember 1808.

Etter den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf å planlegge felttoget mot Danmark og Norge, og det beslagla mesteparten av hans oppmerksomhet. Han hadde lenge ønsket å erobre Norge og så nå en mulighet til å virkeliggjøre sitt ønske. Til tross for at det svenske forsvaret i Finland var hardt presset av de russiske invasjonsstyrkene, ble store deler av ''Vestarméen'' konsentrert mot Norge for å gjennomføre en begrenset offensiv på kort varsel. De svenske krigsplanene gikk ut på først å la venstre fløy angripe ved Strömstad for å trekke norske styrker sydover, og deretter skulle høyre fløy gå fram i tre fremstøt, med et opphold på 24 timer mellom hvert. Hensikten med den svenske planen om separate fremstøt på flere forskjellige steder og tider var å forvirre nordmennene og samtidig å bryte seg gjennom på så mange steder som mulig.

Christian August, som hadde fått ordre fra København om å gjøre innfall i Sverige med fem tusen mann, hadde gjort seg populær både i folket og blant soldatene, som ga ham tilnavnet «Gustenborgeren». De oppfattet ham som en gavmild, omgjengelig og dyktig feltherre, som forsto sine norske tropper. Han hadde ervervet seg stor militær innsikt og krigserfaring. Etter at mobiliseringen av den norske hæren var gjennomført i mars, kom de alvorlige manglene på utrustning og forsyninger til å forsinke krigsforberedelsene. Oppmarsjen var ikke avsluttet før 28. mars. Etter at han hadde fått kjennskap til den svenske vestarméens forberedelser, besluttet Christian August å satse på et forsvar i dybden med indre operasjonslinjer. Det lå ennå mye snø i grensetraktene, og det betød at det ville bli vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Christian August så dette som en stor fordel for sine norske soldater. De svenske offiserene oppfattet derimot snøen som en alvorlig hindring for den planlagte offensiven.