Redigerer Dansen gjenom skuggeheimen (avsnitt)

=== Fjellskjeringa ===
[[Fil:Wilse granvinbanen 1927.jpg|miniatyr|Illustrasjonsfoto av fjellskjæring. {{byline|[[Anders Beer Wilse|Wilse]]: [[Hardangerbanen]], 1927}}]]
'''''Fjellskjeringa''''' (1924) er den niende boka i verket. Boka utkom i mars 1924, et halvt år før sistebindet. De første utkastene til kapitler i boka ble publisert i 1910 og 1912<ref>Kapitlet «Storbasen og lage hans» sto i ''[[Dagsavisen|Socialdemokraten]]'' 27. oktober 1910, og kapitlet «Jensa-Jens og gutten med ungen» sto, på riksmål, i vittighetsbladet ''[[Hvepsen]]'' 13.1.1912</ref>; og første halvparten av boka ble også publisert som føljetong i avisene ''[[Arbeideren (Hamar)|Demokraten]]'', Hamar og ''[[Ny Tid (1899–1947)|Ny Tid]]'' våren 1913.<ref>Mæhle forteller i forordet til 1991-utgaven, med redaktør Martin Tranmæl som kilde, at føljetongen ble stoppet i ''Ny Tid'' fordi leserne klaget over at historien var for stillestående. Boka ble også innlevert til [[Aschehoug]] i 1913, men ble refusert.</ref> Forut for den endelige utgivelsen i 1924 hadde noen avsnitt blitt trykt i ''[[Dagsavisen|Arbeiderbladet]]'' og ''[[Norig]]'' i november og desember 1923.

Handlingen i boka er lagt til et jernbaneanlegg noen høstmåneder. Anlegget er ikke stedfestet, men det er rimelig å tenke seg at det foregår på [[Hell–Sunnanbanen|Hell-Sunnanbanen]], som i tidligere bøker. «Stiftsstaden» som nevnes i teksten er av forfatteren bekreftet å være [[Trondheim]]. Hovedpersonene i boka har i liten grad vært synlige i de øvrige bøkene; med ett unntak: Øl-Kalle fra ''Vandringa'' er med her, nå som eldre og erfaren slusk. Sjugur Rambern og hans liv og virke, slik det skildres i ''Røysingfolket'', ble nevnt og omtalt i denne boka, uten at Sjugur medvirker i handlingen. Boka kan med en viss rett kalles en [[kollektivroman]], der typen, miljøet og mentaliteten er hovedperson. De karakterene som står tydeligst fram er Øl-Kalle, den gamle sliteren ''Gamal-Ola'', og arbeidsformannen ''Basola'', som svinger mellom barsk myndighet og redselen for å ikke makte oppgavene sine.

Forfatterens stikkord til romanen var «det primitive kjenslelivet», og han går da også inn på de ulike personene i deres mest usminkede adferd og mest karakteristiske manns- og arbeiderrolle. Det er lite episk framdrift i historien, som best kan oppfattes som en komedie med en serie typeportrett og miljøskildringer. I dette veksler Uppdal mellom barske skildringer av slit, noen sentimentale scener, og grotesk uvøren humor.
{{sitat|Vi nærmar oss slutten av dansen gjenom skuggeheimen. Korleis det so enn går. Vi er på det å nå fram til menneskelege kår. Sjå på fabrikkane, dei ruvlege byggverk, med slanke skorsteinar som ein skog av tårn over! På dei væne arbeidarforstader, i små hagebyar! Det er dit vi har nådd. Frå flakking og tigging um arbeid og um lov til å vera til – dansen gjennom skuggeheimen – og til noko fast, der vi sjølv er med og avgjer alt og ingenting skjer oss uspurd<br />vi er den nye makta i samfundet, vi, ''arbeidaren''|Hovedpersonen, LO-leder Tørber Landsem, i en tale i nest siste kapittel<ref>Side 191 i 1991-utgava av Herdsla</ref>|right}}