Redigerer Danmarks historie (1814–1848) (avsnitt)

== Christian VIII ==
{{utdypende artikkel|Christian Frederik}}
[[Fil:Christianviiidenmark.jpg|mini|Christian VIII av Danmark, oljemaleri av L. Aumont 1831, i [[Rosenborg slott]]]] 
Da Frederik VI døde 3. desember 1839 var det stor jubel blant de liberale, som nå mente veien for en forfatning sto åpen. Frederik VI var på sine gamle dager blitt meget konservativ, men nå skulle hans fetter [[Christian Frederik|Christian VIII]] ta over. Han hadde i et par måneder i 1814 vært konge i [[Norge]], hvor han hadde akseptert en fri forfatning for Norge. Men alle de store forventningene ble gjort til skamme da kongen besteg tronen. Han hadde ikke tenkt å gi makten fra seg; statsrådet ble sittende og sensuren ble ikke lempet. Mange av de nye liberale uke-og dagbladene som kom frem i [[1830]]&ndash;og [[1840]]&ndash;årene ble inndratt av sensuren.

Etter en rekke henvendelser om en fri forfatning som Christian VIII avslo, gikk han med på å arbeide for større selvstyre i landsognene og i byene. Den første byen som fikk glede av en rekke administrative reformer, var København, som i 1840 fikk kommunalt selvstyre med direkte valg til en 36 mann stor [[Københavns borgerrepresentasjon|borgerrepresentasjon]]. Valgbarheten til den nye borgerrepresentasjonen ble utvidet til alle grunneiere og skatteytere over en viss høy grense. Dessuten kunne den utnevne seks rådmenn til [[Magistrat|Københavns Magistrat]], som stadig ble ledet av en overpresident og tre borgmestre utnevnt av kongen.<ref name="S221-223">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|pp=221-223.}}</ref><ref>{{Harvnb|Boss|Kofod|Johansen|1999|pp=15-16.}}</ref>

Selvstyre nådde ut på landet med de såkalte ''sogneforstanderskap'', en forløper for dagens [[kommune]]r. Grensen mellom bønder og husmenn gikk ved en [[Tønne (flatemål)|tønne]] [[hartkorn]] og den ble også grensen for valg til den nye instansen som altså ble dominert av gårdmenn. Presten var født medlem og beholdt ansvaret for fattigvesenet og skoletilsynet.<ref name="S221-223" />

Kongen blandet seg også i den slesvigske språksaken og sendte ut et språkreskript i mai 1840 som påla at rettssystemet og embetsmennene skulle benytte dansk språk i områder hvor det ble snakket dansk i skolen og kirken. Det utløste store protester i den slesvigske stenderforsamlingen som ikke likte denne direkte innblandingen fra København. Kongen og regjeringen ble nå meget forsiktige ettersom de ønsket å bevare den eneveldige [[Helstaten|helstat]] samlet for enhver pris .<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|p=223.}}</ref>