Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

=== Margrete og Kalmarunionen ===
[[Fil:Margrete 1.jpg|thumb|Margrete I.]]Valdemar Atterdags datter Margrete I ble gift med den norske kongen [[Håkon VI Magnusson]]. Håkon var arving til både den norske og den svenske krone. Meningen var at Håkon og Margretes eneste sønn [[Olav Håkonsson]] skulle regjere over alle de tre nordiske rikene. Han ble valgt til dansk konge i [[1376]] og arvet Norge etter faren i [[1380]]. Olavs regjering innledet 434 år med en dansk-norsk union. Ettersom Olav bare var et barn, og i tillegg døde etter kort tid, valgte riksrådet i Danmark Margrete som «fullmektig frue og husbond, Danmarks rikes formynder». Tilsvarende titler fikk hun også i Norge og Sverige. Dette ble innledningen til [[Kalmarunionen]], oppkalt etter byen av samme navn i Sverige, hvor unionsdokumentet ble underskrevet i [[1397]]. Unionen omfattet også de daværende norske skattland [[Orknøyene]], [[Shetlandsøyene]], [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]], og den svenske provins [[Finland]]. som var svensk.

Margretes etterfølger var [[Erik av Pommern]]. Han hadde ikke hennes format og blir gitt skylden for at unionen gikk i oppløsning ved at Sverige rev seg løs. Norge forble i unionen og ble etter hvert formelt og praktisk underlagt Danmark. Sundtollen for fremmede skip som passerte [[Øresund]] ved [[Kronborg slott|Kronborg]] ble opprettet i [[1429]] av Erik av Pommern. Den ga Danmark store inntekter, men var også grunnlaget for internasjonale konflikter. Forhandlinger om reduksjon av tollen eller midlertidig opphør inngikk som et element i flere fredsforhandlinger helt opp til [[1600-tallet]]. Den strategiske plasseringen av [[København]] som landets hovedstad og flåtens base ga kontroll med all trafikk inn og ut av [[Østersjøen]].

[[Fil:Stockholm Bloodbath.jpg|thumb|left|300px|Straks etter [[Stockholms blodbad]] lot [[Gustav Vasa]] utføre den såkalte [[«Blodbadsplansjen»]] som viser to scener fra hendelsene, spesielt halshuggingen og parteringen av biskopene.]]

Det fantes stadig et ønske om å beholde unionen, og da [[Kristoffer av Bayern]] kom på tronen i [[1440]] klarte han etter hvert å bli valgt til konge av alle de tre rikene. Innen den svenske adelen vokste imidlertid misnøyen med unionen, og den ble etter hvert en formalitet uten større praktisk betydning. Da [[Christian II]], også kalt Christian Tyrann, kom til makten i [[1513]], fikk man en konge som hadde lest sin [[Niccolò Machiavelli|Machiavelli]]. Etter et erobringstokt gjennom Sverige i [[1520]] klarte han å få unionsmotstanderne samlet i [[Stockholm]] under løfte om fritt leide. Han stengte deretter portene og lot lederne henrette, sammen med mange uskyldige som ble dratt med i dragsuget. Massakren i november 1520 har gått inn i historien som «[[Stockholms blodbad]]», men handlingen førte også til at unionen gikk i oppløsning.

Etter at Sverige resolutt gikk ut av unionen i [[1521]] brøt det ut borgerkrig i Danmark, ofte kalt for «[[Grevens feide]]», og midt i den politiske uroen kom den religiøse [[reformasjonen]]. Da Danmark igjen falt til ro var det danske riksråd svekket, og det norske ble like godt avskaffet i [[1536]] ved [[håndfestning]]en eller avtalen mellom kongen og det danske riksrådet, uten norsk medvirkning. Håndfestningens erklæring om at Norge var innlemmet i Danmark skulle tjene den mektige danske adelens interesser ved å åpne for len i Norge. Men i praksis fortsatte kongemakten å betrakte Norge som et separat kongerike, ettersom det var et arverike. Med arverett til Norge sto en kandidat mye sterkere når adelen skulle velge Danmarks nye konge. Reelt ble de to rikene forent i en tett [[personalunion]], [[Danmark-Norge]]. Norge formelt beholdt egne lover, kansler, mynt og hær, men ble ellers i alle forhold regjert fra København.