Redigerer Borderline personlighetsforstyrrelse (avsnitt)

===Medikamentell behandling===
Storbritannias National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE) foreslo i 2009 at medikamentelle behandlinger ved borderline personlighetsfiorstyrrelse bør være basert på individuelle vurderinger heller enn på diagnostisering av borderline per se. NICE oppfordrer leger til å bruke komorbide forhold til å bestemme hvilke medisiner, om noen i det hele tatt, som kan være hensiktsmessige.<ref>{{cite web|url=http://www.nice.org.uk/Guidance/CG78/NiceGuidance/pdf/English |title=CG78 Borderline personality disorder (BPD): NICE guideline |publisher=Nice.org.uk |date=28. januar 2009 |accessdate=12. august 2009}}</ref> En Cochrane-gjennomgang fra 2006 kom til samme konklusjon.<ref name="Cochranepharm">{{cite journal |author=Binks CA, Fenton M, McCarthy L, Lee T, Adams CE, Duggan C |title=Pharmacological interventions for people with borderline personality disorder |journal=Cochrane Database Syst Rev. |issue=1 |pages=CD005653 |year=2006 |pmid=16437535 |doi=10.1002/14651858.CD005653 |url=http://www.cochrane.org/reviews/en/ab005653.html}}</ref> [[Antidepressiva]], [[antipsykotika]] og stemningsstabiliserende medikamenter (som [[litium]]) er regelmessig brukt til behandling av komorbide symptomer som for ekesempel depresjon hos borderlinepasienter. Angstmidler, som Valium og liknende, er stort sett kontraindisert på grunn av stor misbruksfare(APA 2010). Om medikasjon virker, er virkningen vanligvis moderat. Medikasjon bør ikke brukes som eneste behandling. Medisin helbreder ikke karakterproblemer (APA 2001). Psykoterapi utgjør vår eneste kanal for å omdanne mellommenneskelig dynamikk og endre atferdsmønstre. Effektiv behandling av borderlinepasienter er umulig utenfor et slikt mellommenneskelig rammeverk. (Soloff 1993)

Det er blitt rapportert at nylige fremskritt har ført til at behandlinger når en 86 % remisjonsrate 10 år etter behandling. Remisjon innebærer at pasienten ikke lenger fyller kriteriene for diagnosen i DSM-systemet. Det betyr ikke nødvendigvis symptomfrihet. Symptomer som selvskading, suicidaliet og impulsive handlinger avtar gjerne i løpet av ett år eller to. Personlighetstrekk og emosjonelle tendenser er vanskeligere å avhjelpe, og krever lenger tid. Halvparten av pasientene oppnådde, etter 10 år, også god funksjon sosialt og i arbeidslivet (Zanarini m.fl. 2010).