Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Denovan og Stead ===
Den kontante delen av erstatningssummen tilfalt forhandleren Francis Garden Denovan for hans arbeid med saken, og tollfrihetsbrevene solgte han på vegne av sine klienter til norske handelshus. Noen av handelshusene gikk [[konkurs|fallitt]] før de fikk benyttet tollfrihetsbrevene, og det reduserte den norske stats tap. I alt ble statens utgifter på saken rundt {{formatnum:120000}} speciedaler, et betydelig beløp for et fattig land.<ref name="DetFrieNorge99"/><ref>«De samlede utgifter for staten kom opp i 120 000 spesidaler eller omtrent en åttendedel av et samlet statsbudsjett. Dette var et betydelig beløp for den lutfattige stat og en klar demonstrasjon av norsk avmakt», fra Francis Sejersted 1978, s. 53</ref><ref name="DetFrieNorge69-70">En får et visst begrep om summen {{formatnum:120000}} speciedaler ved å sammenligne med andre transaksjoner i datiden. F.eks var Norges første utenlandslån, det såkalte Tyvelånet, på i alt {{formatnum:900000}} speciedaler. Tilsvarende var første avdrag på Norges gjeld til Danmark etter unionsoppløsningen på {{formatnum:180000}} speciedaler, midler som forøvrig også kom fra Tyvelånet. Fra Sverre Steen 1954, s. 69-70</ref><ref>I en artikkel i tidsskriftet ''Borreminne'' nevner artikkelforfatteren Bodøsaken og hevder at summen utgjorde et kvart statsbudsjett. [http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/21-breda1905.htm Alf Breda, «Hva var det som førte til 1905?»] {{Wayback|url=http://borreminne.hive.no/aargangene/2004/21-breda1905.htm |date=20131105202348 |df=iso }}</ref>

David Stead, forretningsmannen som hadde finansiert den engelske smuglingen, fikk ifølge ham selv ikke noe av pengene fra oppgjøret,<ref name="DetFrieNorge99"/> og han nedla et stort arbeid i å forsøke å få saken gjenopptatt.<ref name="BodoBy140">Axel Coldevin 1966, s. 140</ref> Stead hevdet at han var uvitende om Denovans bedragerier, og han la etter noen år frem et stort materiale som var svært kompromitterende for Denovan, Everth og de andre involverte i saken.<ref name="BodoBy140"/> Ved besøk i Christiania og Stockholm fikk David Stead den svensk-norske minister [[Magnus Björnstjerna]] til å ta opp saken med den daværende britiske utenriksminister, [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|lord Palmerston]].<ref name="BodoBy140"/> Den britiske utenriksministeren fikk utarbeidet et [[Promemoria|memorandum]] om saken, da Steads påstander dels var svært omfattende og tildels forvirrende.<ref name="BodoSaken94-100">Geoffrey Malcolm Gathorne-Hardy 1926, s. 94-100</ref> Utenriksminister Palmerston endte med å avvise både David Steads krav og minister Björnstjernas separate krav på vegne av Norge, om en britisk etterforskning av saken.<ref name="BodoSaken94-100"/>