Redigerer Bob Dylan (avsnitt)

==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet ''[[Slow Train Coming]]'' (1979), videreført med ''[[Saved]]'' (1980) og av mange ansett for å avsluttes med ''[[Shot of Love]]'' (1981).

Musikalsk og produksjonsmessig anses ''Slow Train Coming'' for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på ''Slow Train Coming'' var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa [[Dire Straits]]). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra ''Slow Train'' mottok Bob Dylan en [[Grammy Award]] i klassen «mannlig vokalist». 

Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»<ref>Marius Lien: «Krass kristenrocker». ''[[Morgenbladet]]'' 31. juli 2009. [En lengre utgave av artikkelen, kalt «Født på ny», ble publisert i tidsskriftet ''[[Vinduet]]'' nr. 2 – 2009.]</ref>

Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten ''The Vineyard Fellowship'', som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.

[[Fil:Dylan1 Spectrum.jpg|thumb|Bob Dylan i Oslo Spektrum 30. mars 2007.]]
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før ''Slow Train Coming'' – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. [[Håvard Rem]] skildrer i sin [[monografi]] ''Bob Dylan'' (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.<ref>Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography – take two. Penguin, London. side 512.</ref>

Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket ''Bob Dylan: Performing Artist'' (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (''[[Dagbladet]]'', ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Arbeiderbladet]]'').