Redigerer Belarus (avsnitt)

===Forløpere===
[[File:Połacak, Dźvina. Полацак, Дзьвіна (1889-91).jpg|thumb|Katedralen i [[Polotsk]] ved elven Dzvina, foto 1890.]]
Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet og tre statsdannelsene har alle et felles forhistorie i [[Kyivriket]].{{Sfn|FFI|2000|s=28}}

Slaviske folkegrupper er kjent fra rundt 100 år e.Kr. gjennom kilder fra [[Romerriket]]. Fra rundt år 800 fantes det fyrstedømmer i Polotsk, [[Pinsk]], [[Slutsk]], Minsk og Turov (Turau).<ref name="Levy" /> Området inngikk i [[middelalderen]] i Rus’-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/[[Rogvolod]] (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med [[storfyrste]] [[Vladimir I]] av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodoks kristendom i området i 988 og Kyiv-riket var den første østslaviske staten som gikk over til kristendommen. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde.{{Sfn|FFI|1997|s=6}} [[St. Sofia-katedralen (Polotsk)|St. Sofia-katedralen]] oppført i Polotsk under Vseslavs regjeringstid var det første betydelige kirkebygg i det belarusiske området. Polotsk ble etterhvert svekket og Kyiv ble den dominerende i området. Mange av de eksisterende byene i Belarus ble etablert på den tiden.<ref name="Levy" /> Minsk, Vitebsk og Brest er omtalt i skriftlige kilder på 1000-tallet,{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95–96}} [[Polotsk]] (Polatsk) er nevnt første gang skriftlig i 862 og Turov (Turau) i det sørlige Belarus er nevnt i år 980. Polotsk ble bispesete i 992 og [[St. Sofia-katedralen (Polotsk)|St. Sofia-katedralen]] ble reist der fra år 1044 for å markere Polotsks uavhengighet fra Kyiv og [[Novogorod]]. Polotosk kommer i 1202 i væpnet konflikt med [[Sverdbroderordenen]] med tilhold i den nye byen [[Riga]].<ref name="dictionary" />

Etter [[Mongolenes invasjon av Kievriket|den mongolske invasjonen i 1240]] søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere [[Storfyrstedømmet Litauen|litauiske storfyrsten]]. [[Mindaugas I av Litauen]] konsoliderte de litauiske og vest-belarusiske områdene som Storfyrstedømmet Litauen med hovedstad i [[Navahrudak]] (nå i [[Hrodna voblasts]] vest i Belarus), i 1323 ble hovedstaden flyttet til Vilnius. Litauerne var selv ikke kristnet og mens den øst-slaviske befolkningen (kalt ''rutheni'') var ortodoksen kristne. I Algirdas regjeringstid (1345–1377) ekspanderte riket østover og kom i konflikt med [[Storfyrstedømmet Moskva]]. Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet og den litauiske fyrsten tok da i bruk en tidlig variant av belarusisk («rutensk») som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og [[Samogitia]] var i nordvest.{{Sfn|FFI|1997|s=6}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}}<ref name="Akiner">{{Kilde artikkel|tittel=Cultural Hybridity in the Religious Literature of the Tatars of North-Eastern Europe|publikasjon=The Slavonic and East European Review|doi=10.5699/slaveasteurorev2.95.3.0401|url=https://www.jstor.org/stable/10.5699/slaveasteurorev2.95.3.0401|dato=2017|fornavn=Shirin|etternavn=Akiner|serie=3|bind=95|sider=401–428|issn=0037-6795|besøksdato=2022-05-31}}</ref><ref name="dictionary" /> 

====Polen-Litauen====
{{se også|Det polsk-litauiske samvelde}}
[[Fil:Irp1569.jpg|thumb|Lublinunionen av 1569. Det moderne Belaurs ligger hovedsakelig innenfor det gule området.]]
I 1385 gikk [[Vladislav II Jagello av Polen|Jagello]] av Litauen og Polen over til den [[katolsk]]e kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk [[personalunion]].{{Sfn|FFI|1997|s=6}} [[Vytautas den store av Litauen]] inngikk fred med mongolene og slo tilbake angrep fra [[Den tyske orden]].<ref name="Levy" /> Litauerne gikk etterhvert over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen.{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} De to statene gikk i 1569{{Sfn|FFI|1997|s=6}} sammen i [[Lublinunionen]] under navnet [[Det polsk-litauiske samvelde]]<ref>{{Kilde bok|url=https://brill.com/view/book/edcoll/9789047442332/Bej.9789004169838.i-311_005.xml|tittel=Chapter Two. Citizenship in the periphery: Royal Prussia and the union of Lublin1569|etternavn=Friedrich|fornavn=Karin|dato=2008-01-01|verk=Citizenship and Identity in a Multinational Commonwealth|utgiver=Brill|isbn=978-90-474-4233-2|språk=en|doi=10.1163/ej.9789004169838.i-311.16}}</ref> for å forsvare seg mot det ekspanderende [[Tsar-Russland]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Union-of-Lublin|tittel=Union of Lublin {{!}} Poland-Lithuania [1569] {{!}} Britannica|besøksdato=2022-06-11|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>{{Sfn|Leitzinger|1996|s=95}}{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} [[Polsk]] språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696.{{Sfn|Kolstø|1999|s=70}} Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status.{{Sfn|Kolstø|1999|s=71}} I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget [[paven]] i Roma og ble til en [[Orientalske katolske kirker|unert kirke]].{{Sfn|FFI|1997|s=6}}{{Sfn|FFI|2000|s=32}}