Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

==== Etterspillet ====
[[Fil:Vienna Congress.jpg|thumb|Wellington (lengst til venstre) sammen med [[Klemens von Metternich|Metternich]], [[Charles Maurice de Talleyrand-Périgord|Talleyrand]] og andre europeiske diplomater ved [[Wienerkongressen]], 1815. Gravering etter Jean-Baptiste Isabey.]]

Hyllet som den erobrende helt av britene ble Wellington adlet som hertug av Wellington, en tittel fortsatt holdt av hans etterkommere. Da han ikke dro tilbake til England før [[den spanske selvstendighetskrigen]], ble han belønnet med alle verdighetstegn i en unik seremoni som varte en hel dag.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16894/page/936 «No. 16894»], ''The London Gazette''. 3. mai 1814, s. 936.</ref> Han mottok en del anerkjennelse i sin levetid, blant annet de spanske titlene ''Duque de Ciudad Rodrigo'' og ''[[Grande av Spania]]'', og den spanske kong [[Ferdinand VII av Spania]] lot ham beholde deler av de kunstverker fra den spanske kongelige samling som var blitt gjenerobret fra franskmennene.

Hans popularitet i Storbritannia ble skapt grunnet hans framstilling og hans framtoning foruten også hans militære triumfer. Hans militære seirer passet godt med lidenskapen og intensiteten til den samtidige [[Romantikken|romantiske]] bevegelsen med dens framtoning av individualisme. Hans personlige stil påvirket samtidens motebilde for herrer i Storbritannia: hans høye, magre figur og hans buete, svarte hatt og storslåtte, men dog klassiske uniform og hvite bukser, ble meget populære.<ref>Bicât, Tina (2003): ''Period Costume for the Stage''. Ramsbury, UK: Crowood Press, ISBN 978-1-86126-589-0, s. 65–66.</ref>

Mot slutten av 1814 ønsket statsministeren at han tok den militære kommandoen i [[Canada]] og med oppdraget å vinne [[1812-krigen|den britisk-amerikanske krig]]. Wellington svarte at han kunne reise til Amerika, men mente at det var større behov for ham i Europa.<ref>Mills, Dudley (1921): «The Duke of Wellington and the Peace Negotiations at Ghent in 1814» i: ''Canadian Historical Review'' '''2'''(1), s. 19–32</ref> Han ble isteden utnevnt som ambassadør til Frankrike,<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16915/page/1389 «No. 16915»], ''The London Gazette''. 9. juli 1814, s. 1389.</ref> der tok han lord [[Robert Stewart|Castlereaghs]] plass som første befullmektiget utsending til [[Wienerkongressen]] hvor han talte sterkt  til fordel for at Frankrike skulle tillates å beholde sin plass innenfor den europeiske maktbalansen. Den 2. januar 1815 ble hans riddertittelen av [[Order of the Bath|ordenen av Bath]] omgjort og utvidet til storkorsridder.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16972/page/18 «No. 16972»], ''The London Gazette''. 4. januar 1815, s. 18.</ref>