Redigerer Arnhem-operasjonen (avsnitt)

=== Dag 1: Søndag 17. september 1944 ===
==== Tidlig suksess ====
[[Fil:Market-Garden - Karte Nimwegen.png|upright=1.2|thumb|Allierte landingsseder nær Nijmegen.]]
[[Fil:82nd Grave.jpg|upright=1.2|thumb|82. flybåren divisjon slippes ned nær Grave.]]

Operasjon Market Garden åpnet med alliert suksess hele veien. I den første landingen ankom nesten alle fallskjermtroppene der de skulle uten uhell. I 82. flybåren divisjon landet 89% av troppene på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner og 84% av seilflyene landet på eller innenfor 1000 meter fra deres landingssoner. Dette i kontrast til tidligere operasjoner der utslipp av fallskermsoldater hadde ført til at enheter ble spredt utover et område på opptil 19 kilometer. Tapene mot fiendtlige fly og luftvernskyts var små. Tysk luftvernskyts og flak ble beskrevet i rapporter som «heftig, men unøyaktig».<ref>Friedrich, Karsten (2012): [https://books.google.no/books?id=0qkBAwAAQBAJ&q=german+flak+%22heavy+but+inaccurate%22&pg=PT219&redir_esc=y#v=snippet&q=german%20flak%20%22heavy%20but%20inaccurate%22&f=false ''The Cruel Slaughter of Adolf Hitler II'']. Lulu.com. ISBN 978-1-4467-9584-2.</ref> Ved slutten av den første dagen var alle overganger over elvene 100 prosent i allierte hender, eller tyske tropper forhindret fra å bruke overgangene, bortsett fra den store jernbanebroen ''Spoorbrug Nijmegen'' over Waal.

I sør møtte 101. regiment liten motstand og erobret fire av fem broer som ble tildelt dem. Etter en kort forsinkelse forårsaket av fire 88 mm-kanoner og en posisjon med maskingevær, ble broen ved Son sprengt av tyskerne ved ankomst. Senere samme dag ble flere små angrep fra den tyske 59. infanteridivisjon slått tilbake. Små enheter fra 101. regiment forflyttet seg sør for Son, mot Eindhoven. Senere samme dag kom de i kontakt med tyske styrker. Elementer fra britiske 44. stridsvognregiment som rykket fram i sektoren til VIII-korpset ga assistanse til 101. regiment.<ref> [https://web.archive.org/web/20091027024229/http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html «A brief history of the 44th Royal Tank Regiment 1939–1945»], ''Geocities.com''. Arkivert fra [http://uk.geocities.com/williamfdungey/odds/44rtr.html originalen] 27. oktober 2009.</ref>

Nord for dem ankom 82. flybåren divisjon med en liten gruppe som ble sluppet ned i nærheten av [[Grave (Noord-Brabant)|Grave]] og sikret broen. De lyktes også med å erobre en av de livsviktige broene over Maas-Waal-kanalen, slusebroen ved [[Heumen]]. 82. flybåren divisjon konsentrerte sin innsats for å erobre høydene ved [[Groesbeek]] i stedet for å angripe deres hovedmål, som var den nevnte Nijmegenbroen. Erobringen av Groesbeekhøydene var å sette opp en blokkeringsposisjon på høydedraget for å forhindre et tysk angrep ut av den nærliggende skogsområdet Klever Reichswald og for å forhindre at høydene ble benyttet av tyske artilleriobservatører. Browning, sjefen for den første luftbårne hæren, var enig i påstandene til Gavin, sjefen for den 82., om at Groesbeekhøydene var prioritet. Gavin ønsket å okkupere Grave og Maas-Waal kanalbroer før Nijmegenbroen. Han ville prøve å erobre Nijmegenbroen bare når disse var sikre, og dermed frigjøre tropper for Nijmegen.

Før operasjonen 15. september ga Gavin verbalt ordre til oberstløytnant Linquist fra det amerikanske 508. fallskjerminfanteriregiment om å sende en bataljon til Nijmegenbroen etter landsetting. Han hadde bestemt at det var nok tropper for de andre målene. Linquist sa senere at han forsto at han burde sende en bataljon etter at regimentet hans hadde fullført sine tidligere tildelte mål. Linquists bataljon nærmet seg broen denne kvelden og forsinket beslagleggelsen av broen. Bataljonen ble stoppet av en SS-enhet som hadde kjørt sørover fra Arnhem. En del av SS-enheten vendte tilbake til Arnhem, men fant den nordlige enden av Arnhembroen okkupert av britiske 1. luftbårne divisjon. I et forsøk på å krysse broen ble det meste av SS-enheten drept, også kommandanten.<ref> Margry (2002b), s. 488.</ref>

508. regiment fikk i oppgave å erobre den 600 meter lange motorveibroen i Nijmegen hvis mulig, men på grunn av feilkommunikasjon begynte de ikke før sent på dagen. General Gavins ordre til oberst Lindquist av 508. regiment var å «forflytte uten forsinkelse» inn på Nijmegenbroen. Lindquists 508. regiment begynte å hoppe ut i fallskjerm klokken 13:28 med 1 922 mann. Hoppet var perfekt med regimentet 90 % samlet ved 15:00. Sjefen for 3. bataljon skrev senere at... «vi kunne ikke ha landet bedre under noen omstendigheter». 508. regiment var fortsatt sittende rundt da Gavin spurte dem klokken 18:00 om de hadde kommet til broen ennå.<ref> Margry (2002b), s. 161−164.</ref>

De møtte den samme ulempen som britene i Arnhem ved å bli sluppet ned mange mil fra målet. Hvis de bare hadde angrepet tidligere, ville de kun ha møtt et dusin tyske brovakter. Da 508. regiment angrep, ankom tropper fra den 10. SS rekognoseringsbataljonen. Angrepet mislyktes, og etterlot Nijmegenbroen i tyske hender.

Å erobre denne broen var særdeles viktig. I motsetning til broene i sør som strakte seg over mindre elver og kanaler og hvor det kunne bygges midlertidige broer med ingeniørenheter, krysset broene Nijmegen og Arnhem to armer av Rhinen hvor det ikke med enkelhet kunne bygges bro. Hvis en av Nijmegen- eller Arnhem-broene ikke ble erobret og beholdt, ville framrykningen av XXX-korps bli blokkert og Operasjon Market Garden ville være mislykket.

==== Britisk landsetting ====
* [[Slaget om Arnhem]]

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J27850, Arnheim, brennende britische Lastensegler.jpg|thumb|Britisk glidefly [[Airspeed Horsa|Horsa]] i brann.]]

Den første luftbårne divisjonen landet klokken 13.30 uten alvorlige hendelser, men problemer knyttet til den dårlige planen begynte like etter. Bare halvparten av divisjonen kom med i første omgang og bare halvparten av disse (1. fallskjermbrigade) kunne rykke frem på broen. De gjenværende troppene måtte forsvare fallsonene over natten for ankomst av den andre heisen dagen etter. Dermed måtte divisjonens primære mål takles av mindre enn en halv brigade. Mens fallskjermjegerne marsjerte østover til Arnhem, skulle Rekognoseringsskvadronen rase til broen i jeepene sine og holde den til resten av brigaden ankom. Enheten dro sent til broen, og etter å ha reist bare et lite stykke ble fortroppen stanset av en sterk tysk forsvarsposisjon; skvadronen kunne ikke komme videre.

Dette fikk alvorlige konsekvenser. Fem timer etter den første landingen, følte tyskerne at britene var bundet til Arnhem, rekognoseringsbataljonen til 9. SS-panserdivisjon kunne krysse Arnhem-broen og kjøre til Nijmegen og broen over Waal-grenen av Rhinen. Ingen britisk luftbåren enhet var ved broen.

Arnhem-veteranen Tom Hicks fra 1st fallskjermskvadron til [[Royal Engineers|stridsingeniørene]] beskrev problemene fallskjermtroppene sto overfor: «De (tyskerne) hadde våpen som var utenfor rekkevidde av våre. Vi hadde ikke noe [[artilleri]] med oss, så de kunne bare ligge der og plukke deg ned. Hvis vi ønsket å få et våpen ut av spill, måtte vi sende en patrulje ut, gjør det mann til mann.»<ref>Intervju med ''BBC TV News''. 21. september 2014.</ref>

To av de tre bataljonene i 1. fallskjermbrigade ble bremset av små tyske enheter fra en treningsbataljon som raskt hadde etablert en tynn blokkeringslinje som dekket de åpenbare rutene inn til Arnhem. Oberstløytnant [[John Dutton Frost|John Frosts]] 2. fallskjermbataljon, som rykket østover langs den sørligste veien inn i Arnhem nær Rhinen, fant sin rute som var stort sett ikke forsvart. De ankom brua om kvelden og satte opp forsvarsposisjoner i nordenden. De fikk selskap av en annen britisk styrke, ledet av major Tony Hibbert, og som var brigadens eneste andre enhet som nådde broen.<ref name="RollCall"> [https://web.archive.org/web/20141019094205/http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 «Roll Call: Major Tony Hibbert, MBE MC»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/people/tony-hibbert-1 originalen] 19. oktober 2014</ref><ref name="RollCall2"> [https://www.pegasusarchive.org/arnhem/tony_hibbert.htm Major James Anthony Hibbert], ''The Pegasus Archive – The Battle of Arnhem Archive''</ref><ref name="experiences"> [https://web.archive.org/web/20141022034811/http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 «Personal account of Major Tony Hibbert's experiences of the Battle of Arnhem»], ''ParaData, Airborne Assault''. Arkivert fra [http://www.paradata.org.uk/article/857/related/13389 orignalen] 22. oktober 2014</ref>

To forsøk på å erobre den buede stålbroen mislyktes. Av de andre bataljonene hadde 3. fallskjermbataljon dekket bare halve avstanden til broen da de stanset for natten, baksiden av kolonnen deres var under angrep og trengte tid til å ta dem igjen. 1. fallskjermbataljonen var på samme måte fragmentert, men skjøvet videre rundt flanken av den tyske linjen gjennom hele natten. Hyppige trefninger resulterte i at de gjorde litt mer framgang. 3. bataljonen under kaptein James Cleminson ved at de i et bakhold mot en tysk stabsbil kunne drepte sjefen for Arnhems garnison, generalmajor Friedrich Kussin, samt hans medhjelper og hans sjåfør.<ref>[http://www.battle-of-arnhem.com/the-death-of-generalmajor-friedrich-kussin/ «The death of Generalmajor Friedrich Kussin - Market Garden»], ''Battle-of-arnhem.com''</ref>

==== Kommunikasjonssvikt ====
[[Fil:John Frost.jpg|thumb|John Frost, ledende offiser for Bruneval-raidet([[Operasjon Biting]]), den 27. februar 1942. Fotografert etter å ha mottatt militærkorset for sin andel i raidet, 1942. På dette tidspunktet hadde ikke fallskjermregimentet sine egne insignier eller uniform; Frost hadde derfor på seg uniformen fra Kamerun.]]

Noe tap av kommunikasjon mellom broen og divisjonshovedkvarteret i en av fallsonene var forventet, ettersom 13 km skilte dem og hovedradioen var Type 22-settet,<ref>[https://pa0pzd.com/army-navy/british-wireless-sets-and-receivers/wireless-set-no-22-2/ «Operation Market Garden Arnhem and the radio equipment»]; [https://www.radiomuseum.org/r/mil_gb_wireless_set_no22.html «Set No.22»], ''Radiomuseum''</ref> med en effektiv rekkevidde på kun 5 km.<ref name="Hibbert_99–100">Hibbert (2003), s. 99–100.</ref> De britiske radioene fungerte ikke på noen rekkevidde; noen hadde problemer med å motta signaler fra bare noen hundre meter og andre fikk ingenting i det hele tatt. Det ble funnet ut etter landing at radioene var satt til forskjellige frekvenser, hvorav to falt sammen med tyske og britiske radiostasjoner for allmennkringkasting.<ref name="Hibbert_99–100"/> Andre teorier har blitt fremmet for å forklare den sterkt reduserte rekkevidden til 1. fallskjermbataljons radiosett. Dermed var kommunikasjonen mellom første luftbårne enheter dårlig mens det tyske forsvaret ble koordinert og forsterket. John Greenacres studie påpekte at feil i radiokommunikasjonen hadde blitt erfart tidligere og ble advart om det før operasjonen. Men sørget for ved å ta med ekstra felttelefonledning<ref> Greenacre (2004), s. 283–308.</ref>

Den eneste måten å tilkalle luftstøtte på var gjennom to spesielle amerikanske enheter som ble sluppet ned sammen med 1. luftbårne divisjon. Disse enhetene var utstyrt med «Veeps»: jeeper med [[veldig høy frekvens]] [[SCR-193]]-radio. Det ble oppdaget at det var umulig å kommunisere med fly på den høyeste av to frekvenser for dette, og de kunne heller ikke stilles inn til den lavere frekvensen.<ref> Hibbert (2003), s. 100.</ref> Til tross for forsøk på å justere dem på nytt, ble det ene settet snart ødelagt av beskytning fra bombekastere og det andre ble forlatt dagen etter. Det fjernet den eneste måten å kommunisere med jagerbomberne til [[Royal Air Force]]. Pilotene fikk ordre om ikke å angripe på eget initiativ, ettersom det fra luften ikke var noen enkel måte å skille venn fra fiende. I kombinasjonen med dårlig vær førte dette til manglende luftstøtte. Etter krigen ble det avdekket at sambandspersonellet i [[Royal Corps of Signals]] enten var uvitende eller ikke klarte å informere om kommunikasjonsproblemene som var blitt identifisert i november 1943 på grunn av [[solflekk]]er. Urquhart beordret at de 4 meter lange antennene skulle brukes, men som var ubrukelige på grunn av fysikken til radiofrekvensenes utbredelse. Feil frekvenser var en del av det samme problemet på grunn av signalpersonell som ikke hadde  nok kunnskap om radiokommunikasjonen.<ref> Austin (2001), s. 291–294.</ref>

==== XXX korps’ framrykking ====
Om morgenen den 17. september fikk Horrocks bekreftelse på at operasjonen skulle finne sted denne dagen.<ref name="Randel_32"> Randel (1945), s. 32.</ref> Klokken 12.30 fikk Horrocks vite at den første bølgen av de luftbårne styrkene hadde forlatt sine baser i Storbritannia og satte tidspunktet for bakkeangrepet til å starte kl. 14.35.<ref name="Randel_32"/> Klokken 14.15<ref>Ryan (1999), s. 182.</ref> åpnet 300 kanoner fra korpsartilleriet ild og avfyrte en rullende [[sperreild]] foran XXX korps’ startlinje<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"> Gill & Groves (2006), s. 70.</ref> som var 1,6 km bred og 8 km i dybden.<ref name="Ryan_183"> Ryan (1999), s. 183.</ref> Sperreild ble støttet av syv skvadroner av RAF [[Hawker Typhoons]] som skjøt raketter mot alle kjente tyske posisjoner langs veien til [[Valkenswaard]].<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_70"/> Framrykningen ble ledet av stridsvogner og infanteri fra Irish Gardes<ref name="Randel_32"/> og startet i tide da løytnant Keith Heathcote, som kommanderte den ledende tanken, beordret sjåføren sin å rykke fram.<ref name="Ryan_183"/> De ledende enhetene til [[Irish Guards]] hadde brutt ut av XXX korps brohode på Maas-Schelde-kanalen og krysset inn i Nederland ved 15:00-tiden.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Etter å ha krysset grensen ble Irish Guards overfalt av infanteri og panservernkanoner gravd inn på begge sider av hovedveien.<ref name="Randel_32"/><ref name="Ryan_183"/> Deler av artillerisperringen ble raffinert og nye bølger av Hawker Typhoons ble kalt inn.<ref name="Randel_32"/> Irish Guards rykket fram for å rydde de tyske stillingene, bestående av to tyske fallskjermbataljoner og to bataljoner fra 9. SS-panserdivisjon.<ref name="Randel_32"/> Avhør av tyske soldater som var tatt til fange, at noen av dem villig,<ref name="Ryan_183"/> andre etter å ha blitt truet, pekte ut de gjenværende tyske stillingene.<ref name="Gill&Groves_70"/><ref name="Ryan_185–186">Ryan (1999), s. 185–186.</ref> Kampene stilnet snart og framrykningen ble gjenopptatt. Ved siste lys var byen Valkenswaard nådd og okkupert av Irish Guards.<ref name="Randel_32"/><ref name="Gill&Groves_71"> Gill & Groves (2006), s. 71.</ref><ref name="Ryan_187"> Ryan (1999), s. 187.</ref>

Horrocks hadde forventet at Irish Guards ville ha vært i stand til å rykke fram de 21 kilometerne til Eindhoven innen to-tre timer; imidlertid hadde de bare tilbakelagt rundt 11 km. Operasjonen begynte allerede å falle etter planen.<ref name="Ryan_187"/> I Valkenswaard ble ingeniører blitt forflyttet opp for å bygge en 58 m bro (klasse 40 Bailey) over en smal elv, som ble fullført innen 12 timer.<ref name="Gill&Groves_71"/>

==== Tyske reaksjoner ====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S73823, Arnheim, Radfahrschwadron im Anmarsch.jpg|thumb|SS-tropper på sykler.]]

På tysk side var det snart klart hva som skjedde. Model bodde på Tafelberg Hotel i [[Oosterbeek]], en landsby vest for Arnhem, da britene begynte å lande på landsbygda vest for Oosterbeek. Han utledet raskt det sannsynlige fokuset for angrepet, og etter å ha evakuert sitt hovedkvarter, organiserte han et forsvar. Bittrich sendte et rekognoseringskompani fra 9. SS-panserdivisjon til Nijmegen for å forsterke forsvaret av broen. Ved midnatt hadde Model fått et klart bilde av situasjonen og organisert forsvaret av Arnhem. Forvirringen vanligvis forårsaket av luftbårne operasjoner var fraværende i Arnhem, og fordelen med et overraskelseangrep gikk tapt. Under operasjonen fant tyskerne (angivelig) en kopi av Market Garden-planen fra liket av en amerikansk offiser, som slett ikke skulle ha båret den inn i kamp.<ref> D'Este (2002), s. 616.</ref>