Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

== Omdømme ==
Historikere fortsetter å diskutere hvorfor Anne Boleyn falt i unåde. Det er fire hovedteorier om hennes skjebne som [[Oxford]]-historikeren Steven J. Gunn har karakterisert som en historisk «skyttergravskrig».

* '''Skyldig etter tiltalen:''' Den engelske historikeren George W. Bernard er den eneste moderne historikeren som er enig i at Anne var skyldig i hor og forræderi. I 1991 skrev han: «Kanskje den sikreste gjetningen en moderne historiker kan gjøre er at Anne faktisk hadde begått utroskap med Norris og kortvarig med Mark Smeaton og at der var nok indisier til å kaste en rimelig tvil over nektelsene til de øvrige.»
* '''Et romantisk offer:''' Den tradisjonelle teorien er at Anne var et offer for hennes ektemanns grusomhet og at hun ikke maktet å produsere en sønn betydde at Henrik VIII ikke vil stoppe ved noe for å kvitte seg med henne. Den berømte Tudorhistorikeren [[Geoffrey Rudolph Elton|Geoffrey Elton]] mente at «Anne og fem menn ble henrettet ved lov for at kongen ønsket å gifte seg igjen.... Henrik hadde nå ingen skrupler for å opptre som en hanrei og et offer for hekseri.»<ref>G. R. Elton, ''England under the Tudors''. Third Edition (Routledge, 1991), side 153.</ref>
* '''Et politisk angrep:''' Den mest populære teorien er at Anne ble fjernet ved en palasskonspirasjon som ble foretatt ved hennes fiender. En allianse med Spania var blitt ønskelig av flere grunner, og Anne var så upopulær hos den kongelige spanske familie at hennes tilstedeværelse var en seriøst hinder for framgang. Thomas Cromwell, i sin tid hennes støttespiller og kongens kansler, innså at Anne måtte forsvinne. Han var mer enn forberedt på å ofre fem uskyldige liv.
* '''Seksuelt kjetteri:''' Denne teorien har først og fremst blitt fremmet av en [[USA|amerikansk]] akademiker, [[Retha Warnicke]] i 1989. Hun argumenterte at det fantes indisier på at det foster som Anne aborterte i januar 1536, kan ha vært deformert i henhold til synet på 1500-tallet. Dette førte til den tro at dronningen kan ha hatt forbindelse til perverse seksuelle handlinger og til det [[Okkultisme|okkulte]]. Hennes såkalte elskere var sannsynligvis [[Homoseksuell|homoseksuelle]] og var derfor likelydende ofre for 1500-tallets seksuelle fordømmelse. Warnickes teorier er ikke utbredt akseptert i akademiske sirkler og representerer et mindretallssyn, dog er det flere bøker av David Loades og [[John Guy (historiker)|John Guy]] som ikke direkte forkaster teorien.

[[Fil:Tower ScaffoldSite01.jpg|thumb|left|Retterstedet på Tower Green, hvor Anne ble halshugget.]]

I de tyve årene etter hennes død ble Anne Boleyn sjelden diskutert, skjønt i ultra-katolske kretser ble flere mørke myter om henne bevisst dyrket, spesielt til fortellinger om hennes deformasjoner som skulle bevise at hun var forbundet med djevelen. I henhold til [[Maria av Østerrike]], søster av keiser [[Karl V av det tysk-romerske rike|Karl V]], led Anne «ingen urett». Om hennes forbrytelser ikke passet var hennes straff passende ettersom «hun var kjent for å ha vært et verdiløst menneske». 

En landflyktig jesuittprest, fader [[Nicholas Sanders]], utga sin historie om Henrik VIII i 1576 og denne ble utgitt på nytt i 1988 under tittelen ''The Rise and Growth of the Anglican Schism''. Selv om Sander ikke nevner at Anne Boleyn var en heks, og isteden sier at hun «omfavnet Luthers kjetteri for å gjøre sitt liv og meninger sammenhengende», kommer han med påstanden om at Anne Boleyn både hadde vært kongens biologiske datter og var meget seksuelt promiskuøs. I henhold til Sander ble Anne født mens Thomas Boleyn var i Frankrike i to år og at Henrik selv hadde sørget for å holde diplomaten unna sin hustru da han kom tilbake og fant Anne, og at Thomas’ hustru skal selv ha innrømmet at det var kongen som var far til datteren. Sanders skrev også at Anne hadde vært seksuelt aktiv siden hun var 15 år gammel, gått til sengs med farens tjener og prest, og ved det franske hoffet skal hun ha vært kjent som «den engelske merra», og etter å ha blitt kjent med den franske kongen, «merra til kongen av Frankrike». 

Imidlertid kan dette anses som injuriende sladder. Det var ''ikke'' Anne, men hennes søster Mary som var blitt kjent ved disse nedsettende navnene. Mary hadde vært en tid ved det franske hoffet sammen med Anne, men ble kalt hjem grunnet sin ukyske oppførsel. Sanders bok synes å danne grunnlaget for senere verker på [[1600-tallet]] hvor katolske historikere som har skrevet om [[reformasjon]]en har anklaget Anne for å ha vært en promiskuøs og umoralsk kvinne, men unnlot å antyde at hun var en heks. Dette kritiske synet har vært uttrykt av flere historikere siden, skjønt de uttrykte ikke lenger deres syn basert på politisk-religiøst forutinntatthet. Den ekstreme kritikken av Anne dannet siden grunnlaget for en meget [[fiktiv]] britisk roman som solgte godt, ''The Other Boleyn Girl'' (2002) av [[Philippa Gregory]].

Etter 1558 ble Anne aktet som en [[martyr]] og heltinne av den engelske [[protestantisme]], spesielt gjennom verkene til den ultrakonservative propagandisten [[John Foxe]] som argumenterte for at Anne hadde reddet England fra ondskapen til den romerske [[katolisismen]], og at Gud hadde skaffet bevis for hennes uskyld og dyd ved å sikre at hennes datter Elizabeth senere ble dronning av England. Som et resultat av dette synet ble det vanlig av mange engelske adelige å henge opp bilder av Anne Boleyn i sine hjem for å framvise sin lojalitet til dronning Elizabeth og det protestantiske monarkiet. Selv om denne høyaktelsen av Anne svant hen på [[1700-tallet|1700-]] og [[1800-tallet]] har ideen om henne som en protestantisk heltinne blitt nylig fremmet av en engelsk historiker, Joanna Denny.

Et mer vanlig syn på 1700- og 1800-tallet var oppfattelsen av Anne som en romantisk martyr, en viljesterk og vakker kvinne som ble knust og ødelagt av sin ektemann som ble presentert som en brutal tyrann av de fleste populærhistorikere. En biografi om henne fra 1800-tallet av Margaret Benger var spesielt lovprisende og tilsvarende var en med tittelen ''Star of the Court'' (''Stjerne ved hoffet''), ved Serena Banbury. Berømte forfattere som støttet dette synet på Anne var blant annet [[Jane Austen]], [[Agnes Strickland]], [[Jean Plaidy]] og [[Maxwell Anderson]]. Skuespillet og den [[Oscar]]vinnende filmen ''Anne of the Thousand Days'' er inspirert av denne fortolkningen av Annes liv. Det samme er [[Gaetano Donizetti]]s opera ''[[Anna Bolena]]'' (1830). Flere populære romaner har også overtatt denne sympatiske ideen om Anne Boleyn.

På siste halvdel av [[1900-tallet]] begynte akademiske historikere, som studerte Henrik VIIIs regjering og hoff som seriøse politiske og kulturelle institusjoner, å argumentere for at Anne Boleyn hadde vært en av de mest ambisiøse, intelligente og viktigste dronningene i europeisk historie noensinne. De etterforsket hennes politiske sympatier, nettverk av beskyttere og innflytelse på utenlandsk politikk og religiøse anliggender. Dette førte til flere akademiske studier av hennes liv, mest berømt er to biografier skrevet av [[Eric Ives]]. En annen historiker, [[David Starkey]], har også fremmet denne fortolkningen av Anne Boleyn. Kombinert med den intellektuelle styrken av [[feminisme]], som har fortolket Anne i et imøtekommende lys, har de fleste moderne historikere skrevet om henne med respekt og sympati. En amerikansk akademiker, [[Retha Warnicke]], har fokusert på kjønnsfordommer tidlig på 1500-tallet og deres betydning for Annes klatring mot toppen og påfølgende nedgang.

Det har vært flere behandlinger om hennes liv av populærhistorikere som Marie Louise Bruce, Hester W. Chapman, [[Norah Lofts]], Carolly Erickson, [[Alison Weir]], [[Antonia Fraser]] og Joanna Denny. I filmer, fjernsyn og teater har hun blitt portrettert av en rekke kjente skuespillere, blant annet [[Clara Kimball Young]], Henny Porten, [[Merle Oberon]] (Oscar-nominert), [[Geneviève Bujold]] (Oscar-nominert), [[Dorothy Tutin]], [[Joan Sutherland]], [[Charlotte Rampling]], [[Vanessa Redgrave]], [[Helena Bonham Carter]], [[Jodhi May]], [[Natalie Portman]] og [[Natalie Dormer]].