Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Storbritannia alene ===

[[Fil:Plakat1940.jpg|miniatyr|Propagandaplakat med [[Winston Churchill|Churchill]]s berømte takk til jagerflygerne som man anså hadde reddet landet ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/Plakat1940.jpg stor versjon])]]
{{Utdypende|slaget om Storbritannia}}
Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen.<ref>Davies 2008, s. 102</ref><ref>Kershaw 2009, s. 34</ref> Storbritannia fikk imidlertid støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer.<ref>Roberts 2010, s. 86</ref><ref>Hastings 2012, s. 100</ref> [[USA]] var på dette tidspunktet [[Nøytralitet|nøytralt]], og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig.<ref name="Overy1995_248–249">Overy 1995, s. 248–249</ref><ref>Kershaw 2009, s. 226–227, 252</ref> Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 49, 53–54, 58, 73, 75–76, 79, 227, 254–255</ref> Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 226–228, 238–239, 252, 256–257</ref> Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i [[Kongressen (USA)|Kongressen]].<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 252–253, 255–256, 262, 267, 274–278, 370–371, 375, 383, 385–387</ref>

{{Sitat|Nederlaget til kolonimaktene fjernet grunnlaget for deres krav på imperier. Året 1940 var virkelig et avgjørende vendepunkt i den endelige krisen for de verdensomspennende imperiene.|note=<ref group="note">The defeat of the metropolitan states bankrupted their claims to maintain imperial rule. The year 1940 was indeed a critical turning point in the final crisis of the global imperial project.</ref><ref>Overy 2021, s. 110</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

De tyske planene om å invadere Storbritannia, [[operasjon Sjøløve]], krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte [[slaget om Storbritannia]], en luftoffensiv der [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i juli 1940,<ref>Davies 2008, s. 103</ref> og i slagets andre fase var britiske flyplasser, [[radar]]stasjoner og flyfabrikker tyskernes primære mål.<ref>Roberts 2010, s. 93</ref> På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret [[Royal Air Force]] (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.<ref>Roberts 2010, s. 97–98</ref>

Etter et britisk bombeangrep på [[Berlin]] i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot [[London]]. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.<ref>Roberts 2010, s. 99</ref> Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».<ref>Roberts 2010, s. 99–98, 102</ref> Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.<ref>Roberts 2010, s. 100, 104, 106</ref>

{{sitat|Og når jeg snakker til dere som er mødre og fedre, vil jeg gi dere en forsikring til. Jeg har sagt dette før, men jeg vil si det igjen og igjen og igjen: Guttene deres vil ikke bli sendt til en krig i utlandet.|note=<ref>Kershaw 2009, s. 226</ref>|Den amerikanske presidenten [[Franklin Roosevelt]], i en valgtale i Boston, 30. oktober 1940, under presidentvalgkampen}}

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske [[skvadron]]ene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av over 40&nbsp;000 briter og skadet over 50&nbsp;000.<ref>Roberts 2010, s. 106</ref><ref>Hastings 2012, s. 109</ref>