Redigerer Alpene (avsnitt)

== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet [[fjellfolding]], men også [[overskyvning]]en av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent [[foldefjell]], men et «dekkefjell». I&nbsp;tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende [[tektonikk|tektoniske]], [[sedimentologi]]ske og [[mineralogi]]ske forhold og et høyt geologisk mangfold.

=== Alpenes orogenese ===
[[Fil:Alpiner Gebirgsgürtel.png|thumb|Alpene har gitt navn til [[den alpine orogonese]], men er bare én av flere fjellkjeder som oppstod under den {{Byline|Jo Weber}}]]
[[Fil:Mediterranean Rupelian.jpg|thumb|[[Tethyshavet]], slik det så ut for ca. 30 millioner år siden ([[oligocen]]). Deler av Alpene har allerede blitt hevet over havoverflaten.]]
[[Fil:Überschiebungssystem.jpg|thumb|Skjematisk forklaring av de geologiske begrepene ''[[dekke]]'', ''[[overskyvning]]'', ''[[vindu (geologi)|vindu]]'' og ''[[klippe]]'']]
Alpenes fjelldannelse (''[[orogenese]]'') var en del av den såkalte [[den alpine orogenese|alpine fjellkjedefoldingen]]. Den begynte med en langvarig ansamling av marine [[sediment]]er: Gjennom at den [[den afrikanske plate|afrikanske]] og den [[den europeiske plate|europeiske]] plate [[tektonikk|drev]] fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte [[Tethyshavet]] bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: ''helvetikum'', ''penninikum'', ''østalpin'' og ''sydalpin''). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100&nbsp;millioner&nbsp;år (i&nbsp;[[trias]], [[jura (geologi)|jura]] og [[kritt (geologi)|kritt]]).

For 100&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved [[massif Central|Det franske sentralmassiv]], [[Vosges|Vogesene]], [[Schwarzwald]] og [[Böhmerwald]], noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I&nbsp;løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og [[paleogen]]perioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.

For 20&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;begynnelsen av [[neogen]]) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120&nbsp;km. I&nbsp;tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker.<ref>Den totale «forkortingen» av Alpene er beregnet til rundt 400&nbsp;km i Vest-Alpene og 500&nbsp;km i Øst-Alpene. Så mye lenger var altså jordskorpen i dette området før Alpenes dannelse hadde begynt.</ref> De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest [[metamorfose (geologi)|metamorfose]] (stor andel av bl.a. [[gneis]] og [[skifer]]) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av [[sedimentær bergart|sedimentære bergarter]] er bevart, slik som [[flysch]] og [[kalkstein]]). Gjennom en dreiebevegelse av den [[den adriatiske plate|adriatiske plate]] oppstod den [[den periadriatiske forkastning|periadriatiske sømmen]], en [[forkastning]] som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.

Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den [[den varisciske orogenese|varisciske]] (ca. 400–300 millioner år siden) eller den [[den kaledonske orogenese|kaledonske]] fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter ([[granitt]] og [[gneis]], delvis med [[kull]]fløtser).<ref>Disse bergartene omtales ofte om ''[[autokton (geologi)|autoktone]]'', men dette er misvisende, siden de har blitt fraktet sammen med de underliggende dekkene.</ref> De respektive fjellmassivene er [[Mercantour]]-, [[Pelvoux]]-, [[Belledone]]-, [[Aiguilles Rouges]]-, [[Mont Blanc-massivet|Mont Blanc]]-, [[Tavetschmassivet|Tavetsch]]-, [[Gotthardmassivet|Gotthard]]- og [[Aaremassivet|Aaregruppa]].

Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der [[erosjon]]ens nedbrytende effekt var sterkere enn [[tektonikk]]ens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte [[vindu (geologi)|vinduer]]. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. [[Mont Blanc]] av varisciske bergarter, mens [[Tauern]] ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.

Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt [[molasse]]. I&nbsp;senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som [[Konglomerat (geologi)|konglomerater]] kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.

Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
<div style="clear:both"></div>

=== Geologisk inndeling ===
[[Fil:Mythen (ganz).JPG|thumb|[[Mythen]]-fjellet ved [[Schwyz]] er et geologisk skoleeksempel: Det består av penniniske [[sedimentær bergart|sedimenter]], men ligger på helvetisk grunn. De rødlige bergartene i toppregionen er attpåtil ''eldre'' enn helvetikum (som her altså ligger ''nederst''). Grunnen er at penninikum ble [[fjellfolding|foldet opp]] med eldre sedimenter, senere [[overskyvning|skjøvet over]] helvetikum, der mesteparten ble [[erosjon|erodert bort]], inntil bare en isolert [[klippe]] sto igjen.]]
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
* ''Helvetikum'' ligger i dagen i store deler av Sveits (latin ''Helvetia'').
* ''Penninikum'' utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk ''Alpi Pennine'' for [[Wallis-Alpene]]).
* ''Østalpin'' ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
* ''Sydalpin'' ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
[[Fil:Alpengeologie01.png|thumb|left|upright=3|Geologisk kart over Alpene {{Byline|Jo Weber}}]]
<div style="clear:both"></div>
[[Fil:Picswiss GL-12-03.jpg|thumb|Toppen av Tschingelhorn (3562&nbsp;moh., [[Glarus-Alpene]]) består av ''verrucano'', et terrestrisk konglomerat fra [[trias]], som her er skjøvet over yngre kalksteinslag (fra [[kritt (geologi)|kritt]]). Grensen er klart synlig. Et stykke under overskyvningen er det et 17&nbsp;m høyt hull i fjellveggen (''Martinsloch''). {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske [[forkastning]]en danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste [[#Naturkatastrofer|jordskjelv]] i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte [[Ivrea-sonen]], kommer f.eks. bergarter fra den nedre [[jordskorpe]]n frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.

Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.

Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. [[Chablais]] (samt de nordvestlige delene av [[Bern-Alpene]]) er det største av disse. I&nbsp;tillegg kommer en rekke mindre såkalte [[klippe]]r ([[Stanserhorn]], [[Buochserhorn]], [[Mythen]] m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.

[[Fil:Tribulaune.jpg|thumb|left|[[Tribulaun]]-toppene ligger i de krystalline [[Stubai-Alpene]], men består selv av [[kalkstein]]. De utgjør en bit av østalpinets kalksedimenter, som «ble igjen» da resten ble fraktet nordover og ble til [[De nordlige Kalk-Alper]]. {{Byline|Marco Klüber}}]]
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen [[vindu (geologi)|geologiske vinduer]] i Øst-Alpene (''[[Tauern]]-vinduet'', ''[[Engadin|Unterengadin]]-vinduet'', tre mindre vinduer i [[Silvretta]] og [[Rätikon]] samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved [[Wechselpasset]]). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. [[flysch]]). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner [[De nordlige kalkalper]], mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av [[Sentral-Alpene]].

For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte [[Dent Blanche]]-dekken omfatter bl.a. [[Matterhorn]].

Noen steder har [[magmatisk bergart|magmatiske bergarter]] (''plutonitter'') trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i [[Adamello]], [[Val Bregaglia]], nord for [[Brixen]] og vest for [[Maribor]].

De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som [[Jurafjellene]], og hører derfor [[tektonikk|tektonisk]] sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel [[geomorfologi]]sk til Alpene. Også de geo''logiske'' grensene til både [[Appenninene]] og [[De dinariske alper]] er forskjellig fra de respektive [[#Tilstøtende landskap|geo''grafiske'' grensene]]: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til [[Genova]], dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved [[Cadibonapasset]]. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av [[Belluno]].
<div style="clear:both"></div>

=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke [[istid]]er, der fjellene var dekket av en sammenhengende [[isbre]]. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her ''Biber''- (for rundt to millioner år siden), ''Donau''- (770–680 tusen år siden), ''Günz''- (640–540 tusen år siden), ''Haslach''- (500–400 tusen år siden), [[Elster (glasial)|''Mindel''-]] (480–370 tusen år siden), [[Saale (glasial)|''Riß''-]] (230–130 tusen år siden) og [[Weichsel (glasial)|''Würm''-istiden]] (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom [[glasial|glasial erosjon]], dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte [[fjellpass]]ene skyldes isbreene: Såkalte [[transfluenspass]] oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.

Dalene som isbreene etterlot seg, var [[U-dal]]er, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte [[hengende dal]]er: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.

[[Fil:Viamala01.jpg|thumb|Etter istiden skar elvene ut mange smale [[gjel]] der [[hengende dal]]er munnet ut i større daler (her [[Via Mala]] i [[Graubünden]], som er laget av [[Rhinen]]s øvre løp) {{Byline|Markus Schweiß}}]]

=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. [[Frostforvitring]] sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.

Flytende vann grov på sin side ut [[V-dal]]er i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod [[foss]]er, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale [[gjel]] ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.

[[Fil:Köfels Landslide.jpg|thumb|left|Luftbilde av fjellraset ved [[Köfels]] ([[Ötztal]], [[Tirol (Østerrike)|Tirol]]). For 8700 år siden raste en fjellside ut, som hadde blitt ustabil etter at dalens isbre hadde smeltet bort. Tre km³ stein stengte dalen, og dalens elv (''Ötztaler Ache'') skar etter hvert ut et gjel gjennom raset. I dag fremstår raset som skogkledd bakkelandskap, som fremdeles ikke tillater noen former for bruk.]]
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at [[bergart|stein]], [[grus]], [[sand]] og delvis [[leire]] kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene ([[Durance]], [[Isère]], [[Rhône]], [[Rhinen]], [[Inn]], [[Salzach]], [[Enns]], [[Adda]], [[Adige]], [[Rienz]], [[Drau]], [[Mur (elv)|Mur]]) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700&nbsp;meter i [[Unterinntal]]. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige [[myr]]er og [[sumpskogsmark]].

Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner [[kubikkmeter]]s volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.

Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
<div style="clear:both"></div>

=== Jordsmonn ===
[[Fil:Podzol.jpg|thumb|[[Jordprofil]] av en [[podsol]] – en [[jordtype]] som forekommer i Alpene fra den subalpine sonen og nedover. Spesielt under barskog er den sluttstadiet i jordutviklingen.]]
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de [[jordsmonn]]sdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at [[råjord]]typer med mindre enn 2&nbsp;cm [[humus]] (''[[syrosem]]'') er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:

* På kalkbunn oppstår ''[[rendzina]]'' (uten [[B-horisont]], og med en få centimeter opptil én meter tykk [[A-horisont]] bestående av [[mold]]). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til ''[[brunjord]]''.
* På [[silikat]]isk bunn heter det første stadiet ''[[ranker]]'' (uten B-horisont, ofte med [[råhumus]] som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den [[#Den subalpine regionen|subalpine høyderegionen]]) – vil denne videreutvikle seg til ''[[podsol]]''.

[[Fil:Rittner Erdpyramiden 02 (HS).jpg|thumb|left|[[Jordpyramide]]ne ved [[Ritten]] i nærheten av [[Bolzano]] i [[Syd-Tirol]] {{Byline|Harald Süpfle}}]]
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I&nbsp;fuktige områder uansett høyde utvikles [[gley]]. I&nbsp;dalbunnene, der det tidligere vokste [[flommarksskogsmark|flommarksskoger]], finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive [[#Landbruk|landbruket]].

Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter ''[[jordpyramide]]r''. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede [[jordart]]er med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i [[morene]]r). I&nbsp;Alpene finner man jordpyramider i bl.a. [[Euseigne]] ([[Valais]]) og [[Serfaus]] ([[Tirol (Østerrike)|Tirol]]). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på [[Ritten]] ([[Syd-Tirol]]).

<div style="clear:both"></div>
[[Fil:Paternkofel.jpg|thumb|[[Dolomittene]] byr på spektakulære [[kalkstein]]sformasjoner (her [[Monte Paterno|Monte Paterno / Paternkofel]], 2746 moh.) {{Byline|Günter Seggebäing}}]]
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes [[geomorfologi]]ske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens [[#Geologisk inndeling|geologiske inndeling]]. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.

Kalksteinsfjellene i bl.a. [[De nordlige Kalk-Alper|De nordlige]] og [[De sydlige Kalk-Alper|sydlige Kalk-Alpene]] og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I&nbsp;helvetikum overveier [[cuesta]]s, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I&nbsp;de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. [[Dachstein]]) finner man derimot [[platåfjell]] bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.

Områder der [[flysch]] og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige [[Graubünden]], ved overgangen mellom de nordlige Alpene og [[For-Alpene]], ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom [[Martigny]] og [[De maritime Alpene]], og i de vestlige [[Alpes-de-Haute-Provence]].

De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra [[holocen]]. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens [[morene]]r.

=== Naturkatastrofer ===
[[Fil:Bergsturz Randa1.JPG|thumb|Fjellraset ved [[Randa]] i 1991, der 33 millioner m³ stein raste ut i [[Mattertal|Matterdalen]] ([[Wallis-Alpene]])]]
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike [[steinras|stein]]-, [[jordskjed|jord]]- og [[snøskred|snøras]] betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.

Også [[jordskjelv]] er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på [[Richters skala]]. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var [[1976]] i [[De karniske Alpene|De karniske]] og [[De juliske Alpene|juliske Alpene]] i [[Friuli]].
<div style="clear:both"></div>