Redigerer Alexander Kielland (avsnitt)

==Kiellands død==
Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da [[Amalie Skram]] traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Riis, Johan | utgivelsesår = 1973 | tittel = Alexander L. Kielland | isbn = 8202028868  | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041208076 | side = 105}}</ref> Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo<ref name=festivitas/> - og hang til alkohol forverret symptomene ved [[søvnapné]] som påførte ham pusteproblemer om natten. Han ble observert da han etter å ha inntatt en diger middag på Grand, snek seg ut i bakgården og kastet opp alt sammen - for så å gå inn igjen og bestille mer av både mat og vin.<ref>May Grethe Lerum: 100 år siden Kiellands død, ''Verdens Gang'' 4. april 2006</ref>

Siden han trivdes bedre i [[Bergen]] enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra [[Edinburgh]]; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i [[tørrdokk]]. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Riis, Johan | utgivelsesår = 1973 | tittel = Alexander L. Kielland | isbn = 8202028868  | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041208076 | side = 217}}</ref> Alexander Kielland døde i [[Bergen]] 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpe forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de satt igjen med mye for.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 358)</ref> Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av [[Jonas Collin]] i ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «''Nei, en [[vifte]] er alt som er tilbake fra den tid.''» Hun mente [[perlemor]]sviften som er utstilt på [[Ledaal]], den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.<ref>Tor Obrestad: ''Sannhetens pris'' (s. 408-09)</ref>