Redigerer «Kronan» (avsnitt)

=== 1676 ===
Tidlig i mars 1676 forlot en dansk flåte på 20 fartøy under ledelse av [[Niels Juel]] København og 29. april steg hans styrker i land på Gotland. Innbyggerne overgav seg raskt. Den svenske flåten fikk ordre om å dra ut den 4. mai, men ble møtt av vanskelige vindforhold, og det holdt dem igjen til 19. mai. Den danske flåten under admiral Niels Juel hadde da dratt fra Visby og seilt mot Bornholm for å forene seg med en mindre dansk-nederlandsk styrke som begynte å krysse mellom Skåne og øya [[Rügen]]. Denne styrken skulle hindre svenske forsterkninger i å nå Pommern. Den 25. og 26. mai møtte de to flåtene hverandre mellom Bornholm og Rügen. Tross den svenske flåtens overlegenhet klarte de ikke å tilføye den allierte flåten alvorlige tap uten å miste et [[brannskip]] og et mindre fartøy. Slaget avslørte en alvorlig mangel på samordning mellom skipsbefal i flåten. Dessuten hersket det mistillit mellom riksadmiral Lorentz Creutz og hans underordnede.<ref>Sjöblom (2003), s. 225-26</ref>

Etter sjøslaget ankret flåten opp ved Trelleborg hvor kong Karl XI kom med nye ordrer om å gjenerobre Gotland. Man skulle unngå strid til sjøs fram til man var forbi Ölands nordre odde for å forsøke å slåss i hjemlige farvann. Da den svenske flåten dro fra Trelleborg 30. mai, kom de i kontakt med den dansk-norske flåten som begynte å følge etter. På dette tidspunktet hadde den nederlandske generaladmiral [[Cornelis Tromp]], en av samtidens dyktigste sjøtaktikere, sluttet seg til Juels styrke. Tromp og Juel hadde 42 fartøyer, hvorav 25 store og mellomstore linjeskip. De to flåtene fortsatte langs kysten nordover, og den 1. juni nådde man Ölands søndre odde i liten storm.

Den svenske flåten hadde problemer med å holde slaglinjen og forsøkte å komme fram før Tromps flåte. Den svenske flåten forsøkte å legge seg mellom den fiendtlige flåten og land for å få fordelen av å være i [[Lovart og le|lo]], og dermed få et bedre utgangspunkt for den kommende striden. De nederlandske og dansk-norske skipene lykkes i å seile høyere opp mot vinden og tok igjen forspranget på den svenske flåten, derved fikk de også den taktiske fordelen ved å være i lo. De svenske krigsskipene klarte seg dårlig i den harde vinden og flere mistet [[mast]]er og [[Rå|rær]]. Om formiddagen var de to flåtene snart innen skuddvidde av hverandre.<ref name="Sjöblom 2003, s. 226">Sjöblom (2003), s. 226</ref>