Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

== Etterspill ==
{{Utdypende|Ettervirkningene av første verdenskrig}}

=== Døde, sårede og materielle tap ===

{{Utdypende|Tap under første verdenskrig (døde og sårede)}}
Over 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig,<ref name="Ferguson-337"/> og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av dem som døde unge. I tillegg til familie og venners sorg, betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene.<ref>Stevenson 2012, s. 544</ref> Samlet reduksjon i Europas befolkning som følge av krigen, og den påfølgende influensaepidemien [[spanskesyken]] (som antas å ha slått ekstra hardt ut på grunn av svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.<ref group="note">«Including estimates of babies never conceived because their fathers were mobilized (possibly 3.6 million in Austria-Hungary, over 3 million in Germany, 1.5 million each in France and Italy, and over 0.7 million in Britain), as well as those who died in Russia's civil war and in the influenza pandemic, the total population deficit in Europe between 1914 and 1921 may have exceeded 60 million.». <br> Oversettelse: «Inkludert anslag over barn som aldri ble unnfanget fordi deres fedre var ved fronten (muligens 3,6 millioner i Østerrike-Ungarn, over 3 millioner i Tyskland, 1,5 millioner i Frankrike og Italia, og over 0,7 millioner i Storbritannia), så vel som de som døde i den russiske borgerkrigen og i influensaepidemien, kan det totale befolkningsunderskuddet i Europa mellom 1914 og 1921 ha vært over 60 millioner.» Se Stevenson 2012, s. 544</ref>

<gallery class="center">
Massengrab Fromelles.jpg|Britiske og australske soldater i en massegrav i Frankrike, 1916
Red Zone Map NO.svg|Nordfranske områder påvirket av krigen, rød for store ødeleggelser.
Comptes de la ménagère en 1914- Archives nationlaes-AB-XIX-4012-classeur3.jpg|Tegning som illustrerer fransk økonomi ved krigens start i 1914
Comptes de la ménagère en 1918-Archives nationales-AB-XIX-4012-classeur3(2).jpg|-og ved krigens slutt i 1918
Havoc of War - Atrocities and Deaths - Photograph of Marcel Cesta taken before the war and after being wounded in a battle on the Western Front February 20, 1915 - NARA - 31483222 (cropped3).jpg|Fransk soldat, før og etter, blind etter å ha blitt såret ved vestfronten i 1915
Aerial view of ruins of Vaux, France, 1918, ca. 03-1918 - ca. 11-1918 - NARA - 512862.tif|Flyfoto av den franske landsbyen Vaux
Human remains from the massacre of the Armenians at Erzingan.jpg|Armenere massakrert av tyrkiske styrker {{Byline|[[Henry Morgenthau sr.]]}}
Mount Lebanon Great Famine.jpg|Utsultet mann og barn i det som i dag er Libanon
Re-educating wounded. Blind French soldiers learning to make baskets. American Red Cross., 1917 - 1919 - NARA - 533674.jpg|Blinde franske soldater lærer å knytte kurver
Liévin - Fosse n° 1 - 1 bis - 1 ter des mines de Liévin (I).jpg|Industriområde i Frankrike ødelagt av krigen
Emergency hospital during Influenza epidemic, Camp Funston, Kansas - NCP 1603.jpg|Provisorisk amerikansk militærhospital for soldater som var rammet av spanskesyken
Bundesarchiv Bild 146-1972-062-01, Berlin, bettelnder Kriegsinvalide.jpg|Tiggende tysk krigsinvalid i Berlin {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-062-01 / CC-BY-SA 3.0}}
The disabled soldier (1919) (14580325827).jpg|Amerikanske krigsinvalide studerer engelsk
The disabled soldier (1919) (14580148118).jpg|Belgiske krigsinvalide i et verksted
</gallery>

{| class="wikitable zebra sortable" align="right" style="margin-left: 0.9em;"
|+Militære døde (i millioner mennesker)<ref>Spencer Tucker (Hrsg.): ''The Encyclopedia of World War I. A Political, Social and Military History.'' ABC-Clio, Santa Barbara 2005, ISBN 1-85109-420-2, s.&nbsp;273.</ref>
! Land || Døde
! Totalt antall soldater || Prosent
|-
| Tyskland || 2,00
| 13,25 || 15 %
|-
| Østerrike-Ungarn || 1,50
| {{0}}7,80 || 19 %
|-
| Det osmanske rike || 0,60
| {{0}}3,00 || 20 %
|-
| Bulgaria || 0,10
| {{0}}1,20 || {{0}}8 %
|-
| Russland || 1,85
| 12,00 || 15 %
|-
| Frankrike || 1,30
| {{0}}8,10 || 16 %
|-
| Det britiske imperiet || 0,85
| {{0}}7,00 || 12 %
|-
| Italia || 0,68
| {{0}}5,00 || 14 %
|-
| Romania || 0,34
| {{0}}1,20 || 28 %
|-
| Serbia || 0,13
| {{0}}0,70 || 19 %
|-
| USA || 0,21
| {{0}}4,74 || {{0}}4 %
|-
! Totalt || 9,56
! 63,99 || 15 %
|}

Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet, og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %.{{sfn |Kitchen |2000 |p=22}} I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid. Dette er antatt å skyldes matmangel og feil ernæring, noe som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom.<ref>{{cite book |first=N.P.|last=Howard|title=The Social and Political Consequences of the Allied Food Blockade of Germany, 1918–19|work=German History|year=1993|volume=11|issue=2|pages=161–88|url=http://libcom.org/files/blockade%20Germany_0.pdf}} table p 166, with 271,000 excess deaths in 1918 and 71,000 in the first half of 1919 while the blockade was still in effect.</ref> Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av dem mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er [[Libanon]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.thenational.ae/world/lebanon-s-dark-days-of-hunger-the-great-famine-of-1915-18-1.70379|tittel=Lebanon’s dark days of hunger: The Great Famine of 1915-18|besøksdato=21. desember 2017|forfattere=Rym Ghazal|dato=14. april 2015|forlag=The National|sitat=This marked the beginning of a period that is now often just a footnote in the history books: the Great Famine of 1915-18, which left an estimated 500,000 people dead. With a lack of accurate data, estimates range from 100,000 to 200,000 deaths in Mount Lebanon alone. At this time, the population of Lebanon was estimated at about 400,000, meaning that half its people died. At 250,000, the American Red Cross estimated an even higher death toll.<br>Oversettelse: Dette markerte begynnelsen av en periode som nå vanligvis kun er en fotnote i historiebøkene: den store hungersnøden i 1915-1918, som etterlot seg antatt 500&nbsp;000 døde. Med mangel på presise data, varierer anslag mellom 100&nbsp;000 til 200&nbsp;000 døde i Mount Lebanon alene. På denne tiden var befolkningen i Libanon anslått til rundt 400&nbsp;000, noe som betyr at halvparten døde. Med 250&nbsp;000 døde hadde det amerikanske Røde Kors et enda høyere anslag.
}}</ref> Rundt 5 millioner døde i [[hungersnøden i Russland 1921–1922]].<ref>[https://www2.warwick.ac.uk/services/library/mrc/explorefurther/digital/russia/famine/ «Famine in Russia, 1921-1922»], fra Modern Records Centre, University Library, University of Warwick</ref> I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.{{sfn |Ball |1996 |pp=16, 211}}

Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser, for å bistå soldater som hadde mistet armer eller ben.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/mutilation_and_disfiguration|tittel=Mutilation and Disfiguration|besøksdato=21. desember 2017|forfattere=Julie Anderson|dato=3. august 2017|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Sentralt for kriginvalide var at grunnet innsatsen for staten skulle de ikke være avhengig av veldedighet, de hadde krav på en pensjon de kunne overleve på.<ref>Horne, s. 600–601, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Materielle tap etter krigshandlingene på vestfronten var enorme. I Belgia var minst 100&nbsp;000 bygninger ødelagt, store deler av jernbanenettet ubrukelig og 100&nbsp;000 [[hektar]] landbruksjord var ødelagt. I Frankrike var 20&nbsp;000 kvadratkilometer landbruksjord ødelagt. Frem til 1931 var det fra franske slagmarker fjernet 21 millioner tonn granater, og 305 millioner kubikkmeter skyttergraver var blitt fylt igjen. Det var tilsvarende ødeleggelser i krigsområder i Øst-Europa, Sentral-Europa, Tyrkia og det nordlige Italia, mens Tyskland, Ungarn, Østerrike, Bulgaria og Storbritannia hadde sluppet materielle ødeleggelser.<ref>Sørensen 2010, s. 349</ref>

=== Tap og sorg ===

Det er svært sannsynlig at de fleste husstander i krigførende land i Europa hadde mistet en slektning eller en venn i løpet av krigsårene. Mens sorg etter dødsfall i fred hadde faste rutiner i ulike samfunn, så endret krigen det drastisk. Grunnet de enorme tapstallene ble de fleste begravd nær der de falt, om det var mulig å identifisere de, så sørgende familie og venner hadde som regel ingen mulighet for å delta. En transnasjonal gruppe av sørgende preget tiårene etter krigens slutt.<ref>Damousi, s. 358–361, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hvor de døde skulle begraves ble raskt omstridt; mens Storbritannia bestemte at alle døde skulle begraves nær der de falt, var det opp til familien i andre land, som Frankrike og USA.<ref>Prost, s. 573–576, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Etter fredsslutningen ble det reist monumenter for de dødes minne, i tusenvis av byer og mindre steder, til støtte for de sørgende og for å vise at tapet ikke hadde vært forgjeves.<ref>Damousi, s. 371–376, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Hundretusener av etterlatte besøkte også slagmarkene hvor familie eller venner lå begravet, for å se områdene de kjempet og døde i, som et ledd i å forsone seg med tapet.<ref>Damousi, s. 376–378, 384 ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

=== Europas reduserte makt ===

Før krigens utbrudd i 1914 var Europa senter for verdens økonomiske makt og utvikling, verdensdelen var også ledende i forskning og vitenskap. Selv om det var kritiske røster overfor europeiske lands koloniherredømme var det lite som tilsa at dette ville endres innen overskuelig tid. Ved fredsslutningen i 1918 hadde de krigførende europeiske landene store økonomiske problemer, mens Japan styrket sin stilling og USA sto frem som verdensøkonomiens ledende nasjon. Selv om krigen ikke førte til stor avkolonisering (det britiske imperiet økte noe i utstrekning) så viste krigen og dens ettervirkninger, særlig den russiske revolusjon, hvor utsatt den europeiske imperialismen var. Mens Europa, og særlig Tyskland var ledende innenfor vitenskap frem til 1914, tok USA over i [[mellomkrigstiden]].<ref>Hobsbawm 1994, s. 210–211, 523, 532</ref>

=== Fredskonferansen i Paris ===
{{Utdypende|Fredskonferansen i Paris (1919)}}
Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter [[Freden i Brest-Litovsk|fredsavtalen i Brest-Litovsk]] i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.<ref>Stevenson 2012, s. 504–505</ref>

{{Multiple image | direction=vertical
| align=right
| image1= Europa 1914.svg
| alt1=Europeiske grenser inntil 1914
| image2= Europa 1929.svg
| alt2= Europeiske grenser i 1929
| width=220
| caption1= Europeiske stater inntil 1914
| caption2= Europeiske stater i 1929
}}

Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde [[Wilsons 14 punkter]] som grunnlag, og opprettelsen av [[Folkeforbundet]] var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.<ref>Xu, s. 505, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Italia krevde landområder i [[Tirol]] for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av [[Dalmatia]] og byen [[Rijeka|Fiume]] (dagens Rijeka i [[Kroatia]]). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland.<ref name="Stevenson2012-508">Stevenson 2012, s. 508–511</ref> Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midt-Østen som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et ''Cordon sanitaire'', mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.<ref>Hobsbawm 1994, s. 67</ref>

Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overta de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien [[Qingdao|Tsingtao]] (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte [[Shandongproblemet]]) og etableringen av [[4. mai-bevegelsen]], som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen.<ref>Xu, s. 506–507, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.<ref name="Stevenson2012-508"/>

[[Fil:Western Germany 1923 de.png|miniatyr|Skisse over ententens okkupasjonsstyrker i [[Rhinland]] etter første verdenskrig]]
Fredsavtalen med Tyskland ([[Versaillestraktaten]]) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.<ref>Stevenson 2012, s. 518</ref>

Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av [[Rhinland]], og midlertidig okkupasjon av vestbredden av [[Rhinen]] og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i [[Saarland]]. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. [[Alsace-Lorraine]] som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i [[Sudetenland]], tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten [[Tsjekkoslovakia]]. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere.<ref>Stevenson 2012, s. 519–524</ref> Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte [[mandatområde]]r underlagt Folkeforbundet.<ref>Stevenson 2012, s. 516</ref>

Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved [[Saint-Germain-traktaten]] måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til [[Egeerhavet]]. Under [[Trianon-traktaten]] mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av [[Kongedømmet Ungarn]] før 1918.<ref name="Stevenson 2012, s. 525">Stevenson 2012, s. 525</ref>

I [[Midt-Østen]] hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. [[King-Crane-kommisjonen]] fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede [[Irak]] og [[Palestina]]. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene ([[Bosporos]], [[Marmarahavet]] og [[Dardanellene]]) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. [[Freden i Sèvres]] ble møtt med opprør og [[den tyrkiske frigjøringskrigen]], resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved [[Lausannetraktaten]] i 1923.<ref>Stevenson 2012, s. 525–528</ref>

{{Sitat|Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.|General [[Ferdinand Foch]] ved undertegnelsen av fredsavtalen. Foch anså avtalen for mild, i ettertid har utsagnet blitt misforstått til at han mente avtalen var for streng mot tyskerne.<ref>Ruth Henig, ''Versailles and After, 1919-33'' (Routledge, 1995), s. 52.</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=For hard eller for mild?
|Både tyskere og andre av sentralmaktene reagerte på hva de oppfattet som en for hard fredsavtale, for Tysklands del med et krav på 132 milliarder gullmark.<ref>Sørensen 2010, s. 318</ref> Etter å, i rykk og napp, betalt ned på den summen, sluttet Tyskland helt å betale etter den økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene, og total betaling fra Tyskland var 22 milliarder mark, om lag en sjettedel av pålagt totalbeløp,<ref>Sørensen 2010, s. 319, 339</ref> det var også kun om lag en femtedel av hva Tyskland hadde tilbudt seg å maksimum betale i 1919, 100 milliarder mark.<ref>Sørensen 2010, s. 319</ref>|align=right}}

Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, den kjente britiske økonomen [[John Maynard Keynes]] skrev boken ''The Economic Consequences of the Peace'' for å vise hva han anså som de negative sidene ved fredsavtalene.<ref>Stevenson 2012, s. 506, 513</ref> Historikeren [[Eric Hobsbawm]] anså at en ny krig nærmest var garantert.<ref group="note">«It is not necessary to go into the details of interwar history to see that the Versailles settlement could not possibly be the basis of a stable peace. It was doomed from the start, and another war was therefore practically certain. As we have already noted, the USA almost immediately contracted out, and in a world no longer Euro-centered and Euro-determined, no settlement not underwritten by what was now a major world power could hold.». Oversettelse: «Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om mellomkrigstidens historie for å se at Versaillesavtalen ikke kunne gi fundamentet for en stabil fred. Den var dømt fra starten, og en ny krig var derfor i praksis garantert. Som vi allerede har sett, så trakk USA seg nesten umiddelbart ut, og i en verden som ikke lenger var eurosentrert og eurobestemt kunne ikke en avtale som ikke ble støttet av det som nå var en verdensmakt, holde stand.». Se Hobsbawm 1994, s. 34</ref>

I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref> ble pålagt skylden for krigen.<ref>Konrad, s. 617–618, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president [[Wilsons 14 punkter]] ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da [[Adolf Hitler]] kom til makten i 1933.<ref>Stevenson 2012, s. 528–529</ref>

Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved [[Hôtel Ritz Paris|hotellet Ritz]], vietnameseren [[Hồ Chí Minh]]. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia.<ref>Cabanes, s. 180–181, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> De europeiske maktene var enig om at menneskerettigheter kun gjaldt for hvite mennesker, og at selvbestemmelsesrett kun gjaldt for  europeere og deres oversjøiske etterkommere.<ref>Sørensen 2010, s. 301</ref>

=== Fredsavtaler og nye stater ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-08810, Koblenz, Französische Soldaten am Deutsche Eck.jpg|miniatyr|alt=Tre soldater på en høyde som ser utover en tåkebelagt by i et elvedelta|Okkupasjon av [[Rhinland]] var en del av vilkårene de seirende ententemaktene påla Tyskland. Her er franske soldater ved [[Deutsches Eck]] i 1929 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 102-08810 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-15664, Farbiger Junge.jpg|miniatyr|Noen av de franske okkupasjonstroppene var fra koloniene og noen av soldatene fikk barn med lokale kvinner. Barna ble omtalt som [[Rhinlandsbastard]]er og ble etter hvert tvangssterilisert. Den originale rasistiske billedbeskrivelsen er som følger: «En etterlatenskap etter okkupasjonen av Rhinland av fargede franskmenn. Over 600 av disse ulykkelige bastardene lever i Rhinland. Et levende symbol på det tristeste forræderi mot den hvite rase» {{Byline|[[Bundesarchiv|Deutsches Bundesarchiv]], Bild 102-15664 / CC-BY-SA 3.0}}]]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved [[freden i Brest-Litovsk]] (Russland trakk seg ut) og [[freden i București]] (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble opphevet, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte [[Det russiske keiserdømmet]]. I kronologisk rekkefølge ble det da:

* [[Freden i Brest-Litovsk]] (3. mars 1918) bekreftet uavhengighet til [[Finland]], [[Estland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Belarus]] og [[Ukraina]], områder som alle lå under Russland før krigen. Formelt sett førte ikke fredsavtalen til at sentralmaktene utvidet sine landområder, reelt sett ble de nye uavhengige landene satellittstater under Tyskland.<ref name="Stevenson-384"/><ref name="Zeman-250"/>
* Ententemaktene vant så krigen, og [[Wilsons 14 punkter]] fikk mye gjennomslag i de påfølgende fredsavtalene med sentralmaktene med tanke på nye land:
** [[Versaillestraktaten]] (18. januar 1919): [[Polen]] gjenoppsto fra områder under tysk kontroll i det [[den andre polske republikk]] ble opprettet. Før krigen var dette områder som lå under [[Keiserriket Tyskland]], Russland og [[Østerrike-Ungarn]]. Tyskland mistet om lag 13&nbsp;% av sitt areal og 10&nbsp;% av sin befolkning i Europa. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Landet mistet også sine kolonier.<ref>Stevenson 2012, s. 519</ref>
** [[Saint-Germain-traktaten]] (2. september 1919): [[Østerrike-Ungarn]] ble delt i de tre statene [[Østerrike]], [[Ungarn]] og [[Tsjekkoslovakia]]. I tillegg ble det overført land til Polen, Romania, Italia, og det nye [[Kongeriket av serbere, kroater og slovenere]] (senere omdøpt til [[Jugoslavia]]) som tilhørte Østerrike-Ungarn før krigen.<ref>Sørensen 2010, s. 321</ref>
** [[Trianon-traktaten]] (4. juni 1920): Fredsavtale mellom ententemaktene og [[Kongedømmet Ungarn]]. Det reduserte landet til 28 % av størrelsen og 36 % av befolkningen før krigen.<ref name="Stevenson 2012, s. 525"/>
** [[Freden i Sèvres]] (10. august 1920) delte opp Det osmanske rike. Selv om man ved [[Lausannetraktaten]] – en revidering 3 år senere – fikk tilbake [[Anatolia]]-delen, og dermed fikk det moderne [[Tyrkia]]s grenser, mistet Tyrkia nesten alt øvrig land i [[Midtøsten]]. Dette var områder som senere ble til Irak, Syria, Libanon, Saudi-Arabia og Israel/Palestina.<ref>Sørensen 2010, s. 324, 332–333</ref>

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for ettertiden. Det ble også noen navneskifter:

* Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som [[Weimarrepublikken]].
* Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike».
* Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]], ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det [[Sovjetunionen]] ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra [[St. Petersburg|Petrograd]] til [[Moskva]].
* Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde [[Anatolia]] kalte seg fra 1923 for [[Tyrkia]], og var en republikk fremfor et sultanat, som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved freden i Sèvres av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var [[Montenegro]] som gikk inn i [[Kongeriket av serbere, kroater og slovenere]].

=== Kolonibytter ===
I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det [[Folkeforbundet]] som delte ut områdene som [[mandatområde]]r, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. Selv om mandatområdene skulle hjelpes frem mot større selvstendighet, var de i praksis kolonier.<ref>Nasson, s. 456–457, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

=== Krigene etter krigen ===
[[Fil:No-nb bldsa 6a053.jpg|miniatyr|Syv år gammel jente, utsultet under hungersnøden i Russland {{Byline|[[Fridtjof Nansen]]}}]]
Første verdenskrig anses avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra [[Estland]] og [[Sovjet]] i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var [[den russiske borgerkrigen]], den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen, dermed ble over 100 tusen jøder myrdet i [[pogrom]]er i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for [[hungersnøden i Russland 1921–1922]], hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene, var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, reaksjoner mot revolusjon, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.<ref>Strachan 2014, s. 304-308</ref>

Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser, var Polen særlig utsatt. Etter at landet fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919), utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger: [[den polsk-sovjetiske krig]] (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919).<ref>Strachan 2014, s. 313-314</ref> Sørøst i Europa var [[den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922]] den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.<ref>Strachan 2014, s. 315-316</ref>

At Vest-Europa, bortsett fra Irland, ikke opplevde væpnede konflikter utkjempet av [[paramilitær]]e i årene etter 1918 skyldes ifølge historikeren Robert Gerwarth tre forhold. For det første revolusjonen i Russland, og tilliggende lands reaksjon på forsøkene på å utvide revolusjonen. For det andre ønske om revansj fra de som mente de hadde tapt krigen. For det tredje, utfordringen med å etablere etnisk homogene stater etter språkgrenser.<ref>Prost, s. 661–662, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

=== Flyktninger og deporterte ===
Europa og deler av Midt-Østen hadde store utfordringer med flyktninger og deportere da krigen var over. Mange av flyktningene klarte å ta seg tilbake til sine hjem på egen hånd, men særlig i Øst-Europa var det store utfordringer med nye statsdannelser og fortsatte krigshandlinger.<ref>Gatrell/Nivet, s. 211–215, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

; Tyrkia og Hellas

De to landene Tyrkia og Hellas gjennomførte hva som den gang ble omtalt som utskifting av befolkningsgrupper, etter [[den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922]], over én million ble overført til Hellas, mens over 300 tusen ble overført til Tyrkia.<ref>Kieser/Bloxham, s. 613, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> I dag brukes betegnelsen [[etnisk rensing]], og de fleste av de som ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, eller omvendt, hadde aldri vært der før, og mange snakket heller ikke språket.<ref>Sørensen 2010, s. 332</ref>

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Stab-in-the-back postcard.jpg|miniatyr|Østerriksk postkort fra 1919 som viser en karikert jøde, i det en tysk soldat stikkes bakfra, den såkalte [[dolkestøtlegenden]]]]
[[Fil:Dissolution of Austria-Hungary.png|miniatyr|Oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig]]
[[Fil:Map Europe 1923-en.svg|miniatyr|Kartskisse over Europeiske land i 1923, grensene frem til 1914 vist med farger]]
{{Utdypende|Mellomkrigstiden|Washingtonkonferansen}}

Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten.<ref name="Stevenson2012-599">Stevenson 2012, s. 599</ref> Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med [[Ruhrokkupasjonen|okkupasjonen av Ruhrområdet]]. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av [[Dawesplanen]], i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble [[Youngplanen]] lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. [[Briand-Kellogg-pakten]] i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.<ref>Stevenson 2012, s. 530–537, 561</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well. This paradox is central to understanding the dilemmas that all the empires faced after 1918; it also helps to explain the role of imperialism in generating a second major conflict twenty years later.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av [[andre verdenskrig]] (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land.<ref>Stevenson 2012, s. 556, 563</ref><ref name="Davies2007_149–150">Davies, 2007, s. 149–150</ref> [[kommunisme|Kommunistene]] i [[Sovjetunionen]], [[nazistene]] i Tyskland og [[Fascisme|fascistene]] i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med [[holocaust]] (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren [[Niall Ferguson]] har foreslått økonomisk [[volatilitet]] som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden.<ref>Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref><ref group="note">I årene fra 1880 til 2004 har finansiell volatilitet aldri vært større enn perioden 1919–1939, om lag dobbelt så høy som perioden før og de etterfølgende periodene. Se Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref> En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig,<ref>Hobsbawm 1994, s. 22, 52</ref> mens andre, som [[Norman Davies]], antyder at 1914 til avslutningen av [[den kalde krigen]] i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.<ref name="Davies2007_149–150"/>

I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt [[inflasjon]] i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen.<ref>Hobsbawm 1994, s. 90</ref> Etter noen år med økonomisk vekst kom så [[den store depresjonen]] fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd.<ref>Hobsbawm 1994, s. 93</ref> Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Hobsbawm 1994, s. 89, 98–99</ref><ref>Stevenson 2012, s. 535, 568</ref>

{{Sitat|Bortsett fra krig har [[arbeidsledighet]] vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.|note=<ref group="note">Next to war, unemployment has been the most widespread, the most insidious, and the most corroding malady of our generation: it is the specific social disease of Western civilization in our time.</ref><ref>''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85</ref>|''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85}}

Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. [[Sovjetunionen]]s brudd med kapitalismen og landets bruk av [[planøkonomi]] vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister [[Harold Macmillan]], ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien.<ref>Hobsbawm 1994, s. 96</ref> [[Adolf Hitler]]s maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de [[Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten|Stahlhelm]]) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon.<ref>Stevenson 2012, s. 570–573</ref> Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.<ref>Kershaw, 2007, s. 14</ref>

Den tyske innmarsj av militære styrker og [[remilitarisering av Rhinland]] i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Stevenson 2012, s. 572, 574, 580–581</ref><ref>Hobsbawm 1994, s. 152–153</ref>

Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under [[Phony War]] (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914.<ref name="Stevenson2012_582–585">Stevenson 2012, s. 582–585</ref> Etter de alliertes raske og uventede nederlag i [[slaget om Frankrike]] i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig.<ref>Jackson 2004, s. 25 221–222</ref> Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under [[Casablancakonferansen]] i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen.<ref name="Stevenson2012_582–585"/> Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs [[Ober Ost]] (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs [[Generalplan Ost]] (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).<ref>Mick, s. 143, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>