Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Tysk behov for våpenhvile ===

[[Fil:NYTimes-Page1-11-11-1918.jpg|miniatyr|Forsiden av ''[[New York Times]]'' den 11. november 1918]]

Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]]), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.<ref name="Stevenson-466">Stevenson 2012, s. 466–467</ref>

Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om [[våpenhvile]]. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president [[Wilsons 14 punkter]]. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister [[Paul von Hintze]] var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president [[Woodrow Wilson]] den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.<ref name="Stevenson-466"/><ref>Stevenson 2012, s. 468–471</ref>

Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike.<ref>Stevenson 2012, s. 472–473</ref> Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etter hvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt [[veto]] over tysk politikk.<ref>Stevenson 2012, s. 472–476</ref>

Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake [[Alsace-Lorraine]]. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven [[Rhinen]] og ha en okkupasjonsstyrke i [[Rhinland]].<ref name="Stevenson-476">Stevenson 2012, s. 476–481</ref>

Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.<ref name="Stevenson-476"/>

Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt [[novemberrevolusjonen]] fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte [[abdisere]]. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte [[politisk asyl]], mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.<ref name="Stevenson-481"/>