Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Krigsfanger ===
[[Fil:German prisoners in a French prison camp. French Pictorial Service., 1917 - 1919 - NARA - 533724.tif|mini|Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig]]
[[Fil:Gorskii. Austrian prisoners of war in Olonets province.jpg|miniatyr|Østerrikske krigsfanger i Russland under første verdenskrig {{Byline|[[Sergej Prokudin-Gorskij]] (1863–1944)}}]]
Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som [[krigsfange]]r, mange av de i [[krigsfangeleir]]er under første verdenskrig.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/prisoners_of_war|tittel=Prisoners of War|besøksdato=20. november 2017|forfattere=Heather Jones|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907]] vedrørende behandling av krigsfanger,<ref>Jones, s. 271, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten.{{sfn |Phillimore |Bellot |1919 |pp=4–64}} At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved [[Brusilovoffensiven]] sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.

Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker.{{sfn |Ferguson |1999 |pp=368–369}} Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.

For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]] (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde.{{sfn |Speed |1990}}{{sfn |Ferguson |1999 |loc=Chapter 13}}{{sfn |Morton |1992}} Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 389</ref> Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 80–81, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig.{{sfn |Bass |2002 |p=107}} Etter det britiske nederlaget ved [[beleiringen av Kut]] i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4&nbsp;250 i fangenskap.<ref>{{cite web|publisher=British National Archives|title=The Mesopotamia campaign|url=http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/mesopotamia.htm|accessdate=10. mars 2007}}</ref> Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til [[Anatolia]].<ref>{{cite web|url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|publisher=Australian War Memorial|work=Stolen Years: Australian Prisoners of War|title=Prisoners of Turkey: Men of Kut ''Driven along like beasts''|accessdate=10. desember 2008|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp|archivedate=8. januar 2009|df=}} {{Kilde www |url=http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-11-20 |arkiv-dato=2009-01-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090108200459/http://www.awm.gov.au/stolenyears/ww1/turkey/story2.asp |url-status=unfit }}</ref> De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom [[Taurusfjellene]].

Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten.<ref>Jones, s. 281–283, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.<ref>Jones, s. 273–274, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors.<ref>{{cite web|url=http://www.icrc.org/Web/Eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|title=ICRC in WWI: overview of activities|publisher=Icrc.org|accessdate=15. juni 2010|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20100719030032/http://www.icrc.org/web/eng/siteeng0.nsf/html/57JQGQ|archivedate=19. juli 2010|df=}}</ref> Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.<ref>{{cite news|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|title=GERMANY: Notes, Sep. 1, 1924|work=Time|date=1. september 1924|accessdate=15. juni 2010|archivedate=2013-08-17|archiveurl=https://web.archive.org/web/20130817211702/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,768983,00.html|url-status=yes}}</ref>