Redigerer William McKinley (avsnitt)

== President 1897–1901 ==
=== Innsettelse og regjeringsdannelse ===
[[Fil:McKinley sworn in.jpeg|thumb|left|Høyesterettsjustitiarius [[Melville Fuller]] tar William McKinley i ed som president. Til høyre står avtroppende president Grover Cleveland.]]
[[Fil:William McKinley 1897 inauguration.ogv|thumb|Filmklipp av McKinleys innsettelse som president i 1897.]]
[[Fil:McKinley cabinet.jpg|thumb|300px|McKinleys regjering i 1898. Lengst til venstre: McKinley. Fra venstre bak bordet: [[Lyman J. Gage]], [[John W. Griggs]], [[John Davis Long]], [[James Wilson (amerikansk politiker)|James Wilson]] og [[Cornelius Newton Bliss]]. Fra venstre foran bordet: [[John Hay]], [[Russell A. Alger]] og [[Charles Emory Smith]]. {{byline|Frances Benjamin Johnston}}]]

McKinley ble tatt i ed som president den 4. mars 1897. Han holdt en innsettelsestale hvor han tok til orde for tollreform og slo fast at myntspørsmålet måtte avvente denne. Han advarte mot militære intervensjoner: «Vi vil ikke ha erobringskriger. Vi må unngå fristelsen til territorial aggresjon.»<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 207–207.</ref>

McKinleys mest omstridte regjeringsoppnevnelse var John Sherman som [[USAs utenriksminister|utenriksminister]]. Sherman var ikke McKinleys førstevalg til posten, som han først tilbød til senator Allison. Et motiv bak utnevnelsen av Sherman var å frigjøre en plass i Senatet til Hanna, som på sin side hadde avslått tilbudet om å bli [[USAs postminister|postminister]]. Ettersom Sherman hadde vært finansminister under president Hayes, var det sannsynligvis bare utenriksministerposten som kunne lokke ham vekk fra Senatet, hvor han hadde sittet siden borgerkrigen. Den 73 år gamle Sherman var mentalt svekket av alderdom allerede ved utnevnelsen. Dette var velkjent i det politiske miljøet, men McKinley avfeide ryktene.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 17–18.</ref> Dessuten spiste McKinleys fetter middag med Sherman, og gikk god for senatorens fysiske og mentale helse etterpå.<ref name="Morgan 194">[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 194–195 og 285 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 152–153.</ref>

Guvernør Bushnell i Ohio utpekte til slutt Hanna til senator, som forventet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 19.</ref> Straks han inntok regjeringskontorene, ble Shermans fremskredne alder synlig for alle. Sherman ble ofte forbigått av viseutenriksminister William R. Day, McKinleys gamle advokatkollega fra Canton. Sekretær Alvey A. Adee, en annen advokat fra Ohio uten erfaring fra diplomatiet, tok også større plass, men hørte dårlig og ble tilbakeholden i møter. En diplomat beskrev situasjonen slik at «sjefen i departementet visste ingenting, den første assistenten sa ingenting, og den andre assistenten hørte ingenting».<ref name="Morgan 194" />

McKinley ønsket seg kongressrepresentant [[Nelson Dingley Jr.]] som [[USAs finansminister|finansminister]], men Dingley foretrakk plassen sin som formann i oppebørselskomiteen. En annen som ble vurdert for posten, var Charles G. Dawes, Hannas høyre hånd i Chicago under valgkampen. Dawes skal ha ment at han var for ung. Han ble i stedet [[Office of the Comptroller of the Currency|sjef for privatbanktilsynet]], og skal ha vært den som oppfordret McKinley til å utpeke [[Lyman J. Gage]] til finansminister. Gage var banksjef i Chicago, demokrat og tilhenger av gullstandarden.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 15 og [[#Horner|Horner (2010)]], s. 236–238.</ref> Til [[Marinedepartementet (USA)|marineminister]] utpekte McKinley en gammel venn, kongressrepresentant [[John Davis Long]] fra [[Massachusetts]].<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 14.</ref> [[Theodore Roosevelt]], politikommissær i New York, ble utnevnt til visemarineminister. McKinley var skeptisk og sa til en Roosevelt-tilhenger at «jeg ønsker fred, og jeg blir fortalt at din venn Theodore alltid kommer på kant med alle», men utnevnte ham likevel.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 199–200.</ref>

Foruten Sherman har McKinleys utnevnelse av tidligere general og guvernør [[Russell A. Alger]] fra [[Michigan]] til [[USAs krigsminister|krigsminister]], vært regnet som uklok.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 127.</ref> Alger var dyktig nok i fredstid, men klarte ikke å håndtere den spansk-amerikanske krigen. I midten av 1899 var Krigsdepartementet skandalisert, og Alger trakk seg etter oppfordring fra McKinley.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 16–17 og 174–176.</ref> Visepresident Hobart deltok ikke i regjeringsmøtene, slik skikken var den gangen, men ble en verdsatt rådgiver for McKinley og ministrene hans. Den velstående visepresidenten leide en bolig i nærheten av Det hvite hus. De to familiene besøkte hverandre ofte, og visepresidentens hustru inntok gjerne vertinnerollen i Det hvite hus da Ida McKinley var syk.<ref>[[#Connolly|Connolly (2010)]], s. 29–31.</ref> McKinleys personlige sekretær var [[George B. Cortelyou]], som ble en blanding av stabssjef og pressetalsmann for presidenten. De moderniserte langt på vei forholdet mellom Det hvite hus og pressen, og Cortelyou skulle bli en viktig minister under Roosevelt.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 139–140 og 240–241, [[#Gouldpres|Gould (2009)]], s. 1–28 og [[#Ponder|Ponder (1994)]], s. 823–836.</ref>

=== Krig mot Spania ===
{{utdypende artikkel|Den cubanske uavhengighetskrigen|Den spansk-amerikanske krigen}}

Opprørere på Cuba hadde i flere tiår kjempet for frihet fra det spanske kolonistyret. I 1895 hadde konflikten eskalert til en full [[den cubanske uavhengighetskrigen|uavhengighetskrig]], og spanjolene slo desto hardere ned på opprørerne. For eksempel ble flere cubanere internert i [[konsentrasjonsleir]]er nær spanske militærforlegninger.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 60–61.</ref> Den amerikanske opinionen holdt med opprørerne, og McKinley var rasende over den spanske politikken.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 148.</ref> Mange av hans landsmenn tok til orde for en amerikansk frigjøringskrig på Cuba, men presidenten foretrakk en løsning med fredelige midler, der Cuba fikk sin uavhengighet, eller i det minste et begrenset selvstyre.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 65–66.</ref> USA og Spania innledet forhandlinger om Cuba-spørsmålet i 1897, men det ble tydelig at Spania aldri ville godta cubansk uavhengighet, mens opprørerne aldri ville godta noe annet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 68–70.</ref>

I januar 1898 lovte Spania noen innrømmelser til opprørerne, men da den amerikanske konsulen [[Fitzhugh Lee]] meldte om opptøyer i [[Havanna]], kommanderte McKinley krigsskipet [[USS «Maine» (1889)|USS «Maine»]] dit for å beskytte amerikanske liv og eiendom. Den 15. februar eksploderte «Maine» og sank i havnebassenget i Havanna; 266 amerikanske gaster omkom.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 71–74.</ref> Aviseieren William Randolph Hearst skrev til sin journalist i Havanna: «Bli på stedet. Skaff meg nyhetene, så skal jeg skaffe krigen.»<ref>[[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 138.</ref> Pressen og opinionen forlangte at USA gikk til krig, men McKinley insisterte på at etterforskningen måtte utelukke en ulykke først.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 171–172.</ref> Forhandlingene med Spania fortsatte under etterforskningen, men den 20. mars kom havarikommisjonen frem til at «Maine» hadde blitt senket av en undervannsmine.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 173 og [[#Gould|Gould (1980)]], s. 78–79.</ref> Mens påtrykket for krig steg i Kongressen, fortsatte McKinley å forhandle om cubansk uavhengighet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 79–81.</ref> Spania avslo McKinleys forslag, og den 11. april fremmet han saken for Kongressen. Han bad ikke om krig, men Kongressen erklærte krig uansett den 20. april. Til krigserklæringen vedtok Kongressen et tillegg fra senator Henry M. Teller som fastslo at USA ikke hadde noen intensjon om å annekterte Cuba.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 86–87.</ref>

[[Fil:Judge-2-6-1897.jpg|thumb|[[Columbia (personifikasjon)|Columbia]] gir en håndstrekning til de undertrykte cubanerne, mens [[Uncle Sam|Onkel Sam]] har bind for øynene og ikke vil bruke kanonene for å hjelpe, i karikaturtegning fra februar 1897. {{byline|Grant Hamilton|type=Illustrasjon}}]]

Forlengelsen av telegrafnettet og utviklingen av telefonen gav McKinley større kontroll i det daglige som øverstkommanderende enn det tidligere presidenter hadde hatt. Han brukte den nye teknologien til å styre hæren og marinens bevegelser så langt det lot seg gjøre.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 91–93.</ref> McKinley mente at Alger viste seg uegnet som krigsminister, og kom ikke overens med kommanderende general i hæren, [[Nelson A. Miles]]. Han unngikk dem og rådførte seg heller med Miles' forgjenger, general [[John Schofield]], og senere med generaladjutant [[Henry Clark Corbin]].<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 102–103.</ref> Krigen førte til endringer i regjeringsammensetningen; presidenten godtok utenriksminister Shermans avskjedssøknad, og William R. Day godtok å sitte som utenriksminister ut krigen.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 94 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 191.</ref>

I løpet av et par uker kom marinen i kamp mot spanjolene i [[slaget i Manilabukten]], hvor flaggkommandør [[George Dewey]]s asiatiske skvadron senket åtte spanske fartøyer uten at et eneste amerikansk fartøy gikk tapt.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 203–207.</ref> Deweys knusende seier gjorde at krigen ikke bare handlet om Cuba, men heretter også om det spanske kolonistyret i [[Stillehavet]]. Måneden etter forsterket McKinley troppene som ble sendt til [[Filippinene]] og gav deres kommandør, general [[Wesley Merritt]], myndighet til å etablere rettsvesen og skatteinnkreving, hvilket behøvdes for en lang okkupasjon.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 96–98.</ref> Innen troppene hadde ankommet Filippinene i slutten av juni 1898, hadde McKinley bestemt seg for at USA skulle kreve å få øygruppen fra Spania.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 101.</ref> Utad sa han at han ville vurdere alles meninger fordomsfritt, men antok at opinionen, mens krigen skred frem, ville kreve øygruppen som krigsbytte.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 467–468.</ref>

En stor styrke av soldater og frivillige samlet seg i nærheten av [[Tampa]] i [[Florida]] for å forberede en invasjon av Cuba.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 214–215.</ref> Etter lange forsinkelser og utbedringer av forsynlingslinjene kunne hæren, ledet av generalmajor [[William Rufus Shafter]], seile fra Florida den 20. juni og gå i land i nærheten av [[Santiago de Cuba]] to dager senere.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 104–109.</ref> Etter en mindre trefning ved Las Guasimas den 24. juni kom de i kamp med spanske styrker ved [[slaget ved San Juan|San Juan]] den 24. juli.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 249–252.</ref> Begge sider led store tap, men amerikanerne gikk seirende ut.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 109–110.</ref> Dagen etter seilte Spanias karibiske skvadron ut fra Santiago med kurs for åpent hav, men ble avskåret og senket av kontreadmiral [[William T. Sampson]]s nordatlantiske skvadron i [[slaget ved Santiago de Cuba|krigens største sjøslag]].<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 253–258.</ref> Shafters hær beleiret Santiago, som overgav seg den 17. juli og i praksis gjorde at Cuba var under amerikansk kontroll. McKinley og Miles beordret også en invasjon av [[Puerto Rico]], som møtte liten motstand. Avstanden til Spania og senkingen av den spanske flåtestyrken gjorde at overføring av nye forsyninger ble umulig, så den spanske regjeringen begynte å se seg om etter en måte å avslutte krigen på.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 110–113.</ref>

=== Fred og ekspansjonsfremstøt ===
{{utdypende artikkel|Parisavtalen (1898)|Den filippinsk-amerikanske krig}}

[[Fil:Jules Cambon signs Treaty of Paris, 1899.JPG|mini|Parisavtalen undertegnes i 1899. {{byline|Frances Benjamin Johnston}}]]

Den 22. juli gav spanjolene [[Jules Cambon]], [[Frankrike]]s ambassadør til USA, fullmakt til å representere Spania i fredsforhandlingene. Spanjolene ønsket egentlig å begrense forhandlingene til Cuba, men ble raskt tvunget til å innse at deres andre besittelser ville bli krevd som krigsbytte.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 112–113.</ref> McKinley fikk gehør i regjeringen for at Spania måtte avstå Cuba og Puerto Rico, men de var delt i synet på Filippinene. Noen ønsket å annekterte hele øygruppen; andre ønsket bare å kreve en orlogsstasjon. Skjønt den amerikanske opinionen så ut til å støtte en anneksjon, møtte det sterk motstand fra en rekke politiske ledere, deriblant William Jennings Bryan og Grover Cleveland. Mange motstandere organiserte seg også i Det amerikanske antiimperialistiske forbund.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 116–117.</ref>

McKinley foreslo å innlede forhandlinger med Spania om cubansk uavhengighet og amerikansk anneksjon av Puerto Rico, mens herredømmet over Filippinene var åpent for diskusjon. Han stod fast på dette, selv etter at den militære overlegenheten på Cuba ble svekket da de amerikanske troppene ble smittet av [[gulfeber]]. Spania godtok til slutt en våpenhvile på disse betingelsene den 12. august, og forhandlingene om en fredsavtale begynte i [[Paris]] i september 1898.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 118–121.</ref> Samtalene fortsatte frem til 18. desember, da [[Parisavtalen (1898)|Parisavtalen]] ble undertegnet. USA annekterte Puerto Rico, Filippinene og [[Guam]], mens Spania oppgav sine krav på Cuba. Til gjengjeld godtok USA å betale Spania 20 millioner dollar.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 142–143.</ref> Etter omfattende lobbyvirksomhet lyktes McKinley og visepresident Hobart til slutt med å få de nødvendige to tredjedelene av Senatet til å godkjenne avtalen.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 144–150 og [[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 320.</ref>

[[Fil:Annexation Here to Stay.jpg|mini|upright|Hawaii erklæres annektert den 14. juli 1898.]]

McKinley sørget for at Hawaii ble annektert i 1898. Øygruppen hadde vært under amerikansk innflytelse i 25 år, og i 1893 hadde kongehuset blitt avsatt og Hawaii etablert som en proamerikansk republikk.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 48 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 149.</ref> Som avtroppende president hadde Benjamin Harrison fremmet et forslag for Senatet om anneksjon. Straks Grover Cleveland tiltrådte som president, sendte han en kommisjon til øyene, og trakk deretter tilbake forslaget, fordi den hawaiiske revolusjonen ikke hadde gjenspeilt folkeviljen.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 222.</ref> Mange amerikanere støttet likevel anneksjon, og saken fikk fornyet aktualitet under krigen mot Spania. McKinley hadde vært tilhenger av anneksjon helt siden han tiltrådte som president, og mente at handlingslammelse ville føre til at rojalistene tok makten igjen, eller at [[Japan]] kom USA i forkjøpet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 49–50.</ref> McKinley så at det ville bli vanskelig å få med seg to tredjedeler av Senatet, så han støttet forslaget fra den demokratiske kongressrepresentanten [[Francis Newlands|Francis G. Newlands]] om en fellesresolusjon fra begge kamrene i Kongressen. Newlands-resolusjonen ble vedtatt i begge kamrene med stort flertall. McKinley sanksjonerte vedtaket den 8. juli 1898.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 98–99.</ref> «Vi trenger Hawaii minst like mye og ganske mye mer enn vi trengte [[California]]. Det er [[Manifest destiny|skjebnebestemt ekspansjon]]», sa han til sin sekretær, Cortelyou.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 225.</ref> Den 12. juli 1898 gjorde USA også krav på ubebodde [[Wake Island]].<ref>[[#McCormick|McCormick (1963)]], s. 162.</ref>

=== Innflytelse i Asia og Mellom-Amerika  ===
«USAs interesser som stillehavsmakt», skriver historiker [[Jarle Simensen]], «økte etterhvert som vestkysten fikk større tyngde i amerikansk samfunnsliv, og etterhvert som [[Kina]] og Japan ble mer tillokkende markeder».<ref name="Simensen 1986">[[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 149.</ref> Med de ervervede besittelsene i Stillehavet var USA i stand til å etablere kommunikasjoner, forsyninger og orlogsstasjoner som dannet en effektiv handelsrute til Kina.<ref>[[#McCormick|McCormick (1963)]], s. 155ff.</ref> Allerede før freden med Spania tok McKinley til orde for «[[den åpne dørs politikk|en åpen dørs politikk]]» som forbød kolonisering av Kina og gav alle utenlandske makter like handelsvilkår.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 201 og [[#Simensen|Simensen (1986)]], s. 149.</ref> Da [[John Hay]] overtok som utenriksminister etter krigen, bragte han saken inn for de europeiske maktene. [[Det britiske imperiet|Storbritannia]] støttet det, [[Det russiske keiserdømmet|Russland]] avviste det, mens Frankrike, [[Det tyske keiserrike|Tyskland]], [[Italia]] og Japan støttet det i prinsippet, men kun dersom alle de andre forpliktet seg til det samme.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 202–204.</ref>

[[Fil:Siege of Peking, Boxer Rebellion.jpg|thumb|Amerikanske soldater stormer Beijings murer for å bryte beleiringen av de utenlandske legasjonene i august 1900. {{byline|H. Charles McBarron jr.|type=Illustrasjon}}]]

Handelen med Kina ble satt i fare straks etter, da [[bokseropprøret]] truet utlendinger og deres eiendom i Kina. Amerikanere og andre vestlige i [[Beijing]] ble beleiret; i en [[åttenasjonsalliansen|åttenasjonsallianse]] med andre vestlige makter og Japan beordret McKinley 5&nbsp;000 soldater til byen i juni 1900 for å befri dem. Måneden etter ble de vestlige reddet ut, men flere demokrater i Kongressen var kritiske til at McKinley hadde sendt tropper uten å konsultere den lovgivende forsamlingen. Med dette skapte McKinley en presedens som lot de fleste av etterfølgerne hans ta en tilsvarende styring over militæret.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 220–222 og [[#Lafeber|Lafeber (1986)]], s. 714.</ref> Etter at opprøret var over, understreket USA sine forpliktelser til «den åpne dørs politikk», som ble utgangspunktet for den amerikanske politikken overfor Kina.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 233.</ref>

USA utøvde sterk innflytelse i Mellom-Amerika gjennom «dollarimperialisme», militære intervensjoner og de panamerikanske konferansene.<ref name="Simensen 1986"/> Clayton–Bulwer-avtalen av 1850 forbød USA og Storbritannia å hevde kontroll over en fremtidig kanal i Mellom-Amerika. Den spansk-amerikanske krigen hadde bevist ulempene med en marine fordelt på to hav, uten å ha noen sjøveis forbindelse nærmere enn [[Kapp Horn]]. Idet USA ble mer økonomisk og militært involvert i Asia, ble en kanal desto mer påkrevet, og McKinley ønsket å reforhandle den gamle avtalen.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 196–198.</ref> Hay og [[Julian Pauncefote, 1. baron Pauncefote|Julian Pauncefote]], Storbritannias ambassadør til USA, ble enige om at en fremtidig kanal kunne være under amerikansk kontroll, så lenge den var åpen for all skipstrafikk og ikke befestet. McKinley var fornøyd, men Senatet krevde at USA måtte få befeste kanalen. Hay var forlegen og leverte sin avskjedssøknad, men McKinley avslo den og bad ham fortsette forhandlingene i tråd med Senatets ønsker. Det lyktes han med, og Hay–Pauncefote-avtalen ble ratifisert av begge parter, men ikke før McKinleys død.<ref>[[#McCullough|McCullough (1977)]], s. 256–259.</ref>

I mars 1901 sanksjonerte McKinley senator [[Orville Platt]]s tillegg til hærbudsjettet. Platt-tillegget satte vilkårene for tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Cuba. USA forbeholdt seg retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, i ytterste konsekvens ved okkupasjon. President Theodore Roosevelt trakk tilbake de amerikanske troppene året etter, og de neste tiårene skulle USA komme til å intervenere på Cuba flere ganger.

=== Toll og dobbeltmyntfot ===
[[Fil:McKinley Prosperity.jpg|thumb|upright|McKinley står på gullstandarden og løftes av soldater, sjømenn, forretningsmenn, arbeidere og funksjonærer, på plakat fra McKinleys valgkamp i 1900.]]

To av datidens store politiske spørsmål, innførselstoll og fri sølvutmynting, gikk over i hverandre i 1897. Oppebørselskomiteens formann, Dingley, fremmet et forslag om avgiftsopplegg til erstatning for Wilson–Gorman-tollen av 1894. McKinley støttet Dingleys forslag, som økte innførselstollen på ull, sukker og luksusvarer, men de nye tollsatsene bekymret Frankrike, som eksporterte mange luksusartikler til USA. Forslaget ble raskt vedtatt i Representantenes hus, men forsinket i Senatet, som vurderte de franske innvendingene.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 40–41.</ref> Franske diplomater tilbød seg å samarbeide med USA om en internasjonal avtale om dobbeltmyntfot hvis innførselstollen ble lempet. Dette falt i god jord hos republikanske senatorer som støttet fri sølvutmyntning, og som satt på vippen i Senatet.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 211–212.</ref> Senatet lagde noen få unntaksbestemmelser for Frankrike, uten å redusere tollsatsene, og kom således til enighet. McKinley sanksjonerte vedtaket og sa seg villig til å forhandle om en internasjonal avtale om dobbeltmyntfot.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 42–45.</ref>

USA og Frankrike ble snart enige om en gjensidig handelsavtale, og de forsøkte å vekke Storbritannias interesse for dobbeltmyntfot. Den britiske statsministeren, [[Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil|lord Salisbury]], øynet interesse for saken og meddelte den amerikanske utsendingen, [[Edward O. Wolcott]], at myntverkene i [[India]] kunne gjenåpnes for sølvutmynting, dersom [[Generalguvernører og visekonger av India|generalguvernøren]] tillot det. Så snart dette ble kjent, gjorde gullstandardtilhengerne umiddelbart motstand, og generalguvernøren var skeptisk. Storbritannia valgte derfor å avvise forslaget.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 45–46.</ref> Ettersom forsøket på en internasjonal avtale hadde mislyktes, hegnet McKinley om gullstandarden.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 217–219.</ref> De neste årene opplevde USA økonomisk vekst, og gullfunn i [[Klondike-gullrushet|Yukon]] og [[Australia]] økte pengebeholdningen, så presset for dobbeltmyntfot avtok.<ref>[[#Nichols|Nichols (1933)]], s. 586 og [[#Gould|Gould (1980)]], s. 46.</ref> I 1900 fikk presidenten Kongressen til å lovfeste gullstandarden, og sanksjonerte vedtaket med en gullpenn.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 169–171.</ref>

=== Borgerrettigheter ===
Afroamerikanerne var forventningsfulle til McKinley som president. McKinley hadde fordømt [[lynsjing]] som guvernør, og de fleste afroamerikanere som kunne stemme i 1896, stemte på ham. McKinley ble imidlertid mer opptatt av å dempe motsetningene mellom nord- og sørstatene. Han utnevnte afroamerikanere til noen lavere føderale stillinger, men det var færre slike utnevnelser enn under de foregående republikanske presidentene. Tidligere senator [[Blanche Bruce]] fra [[Mississippi]] ble registrator i [[Finansdepartementet (USA)|Finansdepartementet]], en stilling som republikanske presidenter hadde pleid å tildele en afroamerikaner. McKinley utnevnte flere svarte postmestre; han bad imidlertid Justin W. Lyons i [[Augusta (Georgia)|Augusta]] i Georgia om å fratre etter innsigelser fra hvite. Da Bruce døde i 1898, ble Lyons utnevnt til ny registrator.<ref name="Gould 153">[[#Gould|Gould (1980)]], s. 153–155.</ref> Presidenten utnevnte en tidligere slave, [[George B. Jackson]], til tollinspektør i [[Presidio (Texas)|Presidio]] i [[Texas]].<ref>[[#Campbell|Campbell (2011)]].</ref> Mange svarte i nordstatene følte seg imidlertid oversett.<ref name="Gould 153" />

Regjeringen gjorde lite for å forhindre vold mot svarte. De svarte postmestrene i [[Hogansville (Georgia)|Hogansville]] i Georgia og [[Lake City (Sør-Carolina)|Lake City]] i [[Sør-Carolina]] ble [[lynsjing|lynsjet]] i 1897 og 1898. McKinley uttrykte ingen fordømmelse, slik president Harrison hadde gjort ved lignende tilfeller. Afroamerikanernes politiske ledere kritiserte McKinley for handlingslammelse, mens andre mente at det var lite presidenten kunne gjøre.<ref name="Gould 153" />

[[Fil:McKinley at Atlanta.jpg|thumb|left|McKinley flankert av blant andre guvernør [[Allen D. Candler]] og general William Rufus Shafter under en parade i [[Atlanta]] i Georgia i 1898.]]

«Før den spansk-amerikanske krigen, anså negrene, til tross for noen feil, McKinley som den beste vennen de noen gang hadde hatt», mente den svarte historikeren Clarence A. Bacote.<ref>[[#Bacote|Bacote (1959)]], s. 234.</ref> Afroamerikanerne så krigen i 1898 som en mulighet til å vise sin patriotisme og kjempe. I fredstid hadde man trent opp elitegrupper av svarte i hæren, men likevel ble de trakassert på sin ferd til Tampa for å kjempe. Etter press fra afroamerikanernes politiske ledere krevde McKinley at Krigsdepartementet forfremmet svarte offiserer til høyere rang enn løytnant. De svartes krigsinnsats dempet ikke rasemotsetningene i sørstatene, som i andre halvdel av 1898 ble voldelige igjen. Elleve svarte ble drept under raseopptøyene i [[Wilmington (Nord-Carolina)|Wilmington]] i [[Nord-Carolina]] det året.<ref name="Gould 156">[[#Gould|Gould (1980)]], s. 156–157, [[#Bacote|Bacote (1959)]], s. 235–237 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 348.</ref>

McKinley reiste rundt i sørstatene i slutten av 1898 i håp om å dempe motsetningene mellom nord- og sørstatene, men uttalte seg ikke om raseopptøyene eller volden. Han besøkte det svarte lærestedet [[Tuskegee University]] og pedagogen [[Booker T. Washington]]; han talte for Georgias lovgivende forsamling; og han besøkte gravminner over falne sørstatssoldater under borgerkrigen. McKinley fikk en begeistret mottagelse fra hvite sørstatsfolk, men støtte fra seg mange svarte.<ref name="Gould 156" />

Biografene Lewis L. Gould og Kevin Phillips mener at McKinley ikke kunne ha gjort stort for å dempe rasemotsetningene, så lenge sørstatene førte en segregeringspolitikk. Biografene mener også at McKinley gjorde mer enn Theodore Roosevelt, som betvilte likeverd mellom folkeslag, og [[Woodrow Wilson]], som støttet segregeringspolitikken. Gould konkluderer med at «McKinley manglet visjonen som pekte forbi fordommene i samtiden og til en retning av en bedre fremtid for alle amerikanere».<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 159–160 og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 149.</ref>

=== Presidentvalget i 1900 ===
{{utdypende artikkel|Presidentvalget i USA 1900}}
[[Fil:The Administration's Promises Have Been Kept.jpg|thumb|Da McKinley stilte til gjenvalg i 1900, hadde USA opplevd velstandsvekst og vunnet en krig, så han vant overlegent mot Bryan.]]

Republikanerne seiret i de fleste delstats- og lokalvalg i 1899, og McKinley så optimistisk på sine egne muligheter for å bli gjenvalgt i 1900.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 207–208.</ref> Han var en populær president og sikker på å bli renominert av partiet.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 213–214.</ref> Visepresident Hobart døde i slutten av 1899, så spørsmålet om visepresidentkandidat var åpent. McKinley ønsket seg først [[Elihu Root]], som hadde overtatt etter Alger som krigsminister, men kom frem til at Root var nyttigst i departementet.<ref name="Gould 215">[[#Gould|Gould (1980)]], s. 215–217.</ref> Han vurderte kandidater som senator Allison og innenriksminister [[Cornelius Newton Bliss]], men ingen var så populær som republikanernes stigende stjerne, Theodore Roosevelt.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 120–122.</ref> Etter en tid som visemarineminister hadde Roosevelt gått av for å organisere kavaleriregimentet [[Rough Riders]] og kjempe på Cuba.

I 1898 ble Roosevelt valgt til guvernør i New York på løfter om sosiale reformer, og han hadde en ambisjon om å bli president. Mange tilhengere oppfordret McKinley til å velge ham som visepresidentkandidat, og Roosevelt tenkte at det var en passende erfaring før han stilte som presidentkandidat i 1904.<ref name="Gould 215" /> Utad var McKinley uhildet, men Hanna motsatte seg sterkt å nominere Roosevelt.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 531–533.</ref> Hanna mente at Roosevelt var altfor impulsiv. På den andre siden var republikanernes [[politisk boss|boss]] i New York, senator Thomas Platt, blant de som mislikte Roosevelts reformer; de forsøkte å skyve ham ut på sidelinjen ved å få ham valgt til visepresident – fremdeles et nokså tilbaketrukket verv.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 260–266.</ref>

Ved åpningen av republikanernes landsmøte i [[Philadelphia]] i juni 1900 hadde ingen visepresidentkandidat noe overveldende flertall bak seg, men Roosevelts støtte var den bredeste. McKinley slo fast at det var opp til landsmøtet, ikke ham, å velge.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 215–218.</ref> Den 21. juni ble McKinley enstemmig renominert, mens Roosevelt ble, med Hannas avmålte støtte, nominert til visepresidentkandidat under den første avstemningen.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 540–542.</ref> Måneden etter nominerte demokratenes landsmøte i [[Kansas City (Missouri)|Kansas City]] igjen William Jennings Bryan som sin presidentkandidat.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 219–220.</ref>

Presidentkandidatene var de samme som i 1896, men valgkampen handlet om andre saker. Fri sølvutmynting var fortsatt en sak som engasjerte mange velgere, men republikanerne rettet oppmerksomheten mot krigsseier og velstandsvekst. Demokratene visste at krigen hadde vært populær, skjønt imperialismen var mer omstridt, så de rettet sin kritikk mot monopoler og pengemakt, og fremstilte McKinley som en lakei for storkapitalen. Slik som i 1896 la Bryan ut på en landsomfattende turné, mens McKinley ble værende hjemme.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 226–228 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 543–546.</ref> På denne tiden var det regnet under presidentembedets verdighet å drive valgkamp, så den eneste talen han holdt, var en takketale for nominasjonen.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 549–557.</ref> Roosevelt kunne måle seg med Bryan som folketaler, og turnerte 480 steder i 23 delstater.<ref>[[#Brands|Brands (1997)]], s. 388–405.</ref> Hanna bidro på sin måte med å avslutte en kullgruvearbeiderstreik i Pennsylvania.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 228.</ref> Bryan engasjerte ikke på samme måte som i 1896, og McKinley fikk rett i sin spådom om at han ville bli gjenvalgt; McKinley vant den største seieren for en republikansk presidentkandidat siden 1872. Bryan vant bare i fire delstater utenom sørstatene, og McKinley vant til og med i hjemstaten hans, Nebraska.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 229 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 559.</ref>

=== Siste måneder, attentat og død ===
[[Fil:McKinley last photo.jpg (restored).jpg|thumb|McKinley går inn i Temple of Music den 6. september, kort tid før han blir skutt av [[Leon Czolgosz]].]]
[[Fil:McKinleyAssassination.jpg|thumb|En kunsternisk fremstilling av attentatet mot McKinley. {{byline|T. Dart Walker|type=Illustrasjon}}]]
Kort tid etter at han ble tatt i ed for sin andre presidentperiode den 4. mars 1901, la William og Ida McKinley ut på en seks uker lang reise gjennom landet. Reisen gikk for det meste med tog. De tenkte å reise gjennom sørstatene, så opp vestkysten og deretter tilbake til østkysten, hvor de til slutt skulle besøke [[Verdensutstillingen i Buffalo (1901)|verdensutstillingen i Buffalo]] i New York.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 289–290.</ref> Førstedamen ble imidlertid syk i California, så presidenten begrenset sine offentlige opptredener og avlyste en rekke taler om handelsavtaler. Han utsatte også besøket ved verdensutstillingen til september, og oppholdt seg i mellomtiden en måned i Washington og to i Canton.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 247–249.</ref>

Selv om McKinley likte å gå ute blant folk, var sekretær Cortelyou bekymret for sikkerheten hans. På noen få år hadde kong [[Umberto I av Italia]], keiserinne [[Elisabeth av Bayern (østerriksk keiserinne)|Elisabeth av Østerrike]], president [[Marie François Sadi Carnot|Sadi Carnot]] i Frankrike og statsminister [[Antonio Cánovas del Castillo]] i Spania blitt myrdet av anarkister, mens [[Edvard VII av Storbritannia|Edvard, fyrste av Wales]] og [[sjah]]en av Persia, Mozzafar-al-Din Shah, hadde overlevd drapsforsøk. Cortelyou forsøkte to ganger å avlyse en offentlig mottagelse for presidenten ved verdensutstillingen. McKinley nektet, så Cortelyou skjerpet heller vaktholdet rundt presidenten.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 294.</ref> Den 5. september holdt presidenten sin tale på utstillingsområdet for 50&nbsp;000 tilhørere. I det som ble hans siste tale, antydet han å lempe på tollvernet for å gi amerikansk industri adgang til utenlandske markeder.<ref>[[#Hooley|Hooley (1901)]] og [[#Spencer|Spencer (1903)]].</ref> Han tenkte på talen som en programerklæring for sin andre presidentperiode.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 298–300, [[#Gould|Gould (1980)]], s. 250–251 og [[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 277.</ref>

I folkemengden stod polsk-amerikanske [[Leon Czolgosz]]. Etter at han hørte en tale av anarkisten [[Emma Goldman]] i Cleveland, hadde Czolgosz bestemt seg for å myrde presidenten. Han kom nært podiet, men utenfor skuddhold.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 298–300.</ref> Dagen etter ventet han ved ''[[Temple of Music]]'', som også lå inne på utstillingsområdet, hvor folk skulle få hilse på presidenten. Czolgosz gjemte [[revolver]]en i hånden under et [[lommetørkle]], og da McKinley strakte frem hånden for å hilse, skjøt Czolgosz ham to ganger. Han stod så nært at det første skuddet avsatte kruttmerker på McKinleys vest. Men denne kulen [[rikosjett|rikosjerte]] fra en knapp og ble senere funnet i presidentens klær av legene. Til gjengjeld traff den neste kulen presidenten i mage og [[pankreas]], og satte fyr på lommetørkleet Czolgosz hadde viklet rundt hånden sin som en [[bandasje]].<ref>[https://samkean.com/books/the-tale-of-the-dueling-neurosurgeons/ Sam Kean: ''The tale of the duelling neurosurgeons'' (s. 75)]</ref> 

McKinley falt i armene på en av [[livvakt]]ene og ropte «ikke la dem skade ham», noe som kan ha reddet attentatmannens liv, idet folkemengden overmannet ham. Før han mistet bevisstheten, la han til at de måtte meddele det varsomt til hustruen.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 300–302 og [[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 277.</ref> En elektrisk «hesteløs» [[ambulanse]] - en av de første [[elbil]]ene - fraktet den sårede til nærmeste [[førstehjelp]]sstasjon. Buffalos beste [[kirurg]] stod midt i en operasjon, og nærmeste tilgjengelige lege var en [[gynekolog]]. Selv om verdensutstillingen ellers hadde innlagt strøm, var det ikke tilfelle for klinikken. Uten [[elektrisk lys]] måtte assistentene vinkle diverse [[speil]] for å fange lyset fra den synkende solen, slik at gynekologen så noe av hva han gjorde mens han opererte presidenten, som nå var bedøvet med [[eter]]. Skuddsåret ble sydd sammen, men det ble ikke lagt inn noe dren. Et [[røntgen]]apparat tegnet av [[Thomas Edison]] ble vist på utstillingen, men McKinleys leger avslo å bruke det til å finne kulen.<ref>[https://samkean.com/books/the-tale-of-the-dueling-neurosurgeons/ Sam Kean: ''The tale of the duelling neurosurgeons'' (s. 76-77)]</ref> 

Etter operasjonen ble McKinley bragt hjem til utstillingens direktør, hvor han fikk videre legetilsyn.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 312–315 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 596–597.</ref> Fem dager etter operasjonen sank McKinleys [[feber]], men dagen etter oppstod en infeksjon som utviklet seg til [[koldbrann]] inne i magen, og resulterte i [[sepsis]]. Slekt og venner samlet seg på dødsleiet. Tidlig om morgenen den 14. september døde han.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 315–317 og [[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 401–402.</ref>

Roosevelt kom til Buffalo og ble tatt i ed som president. Czolgosz ble stilt for retten ni dager etter McKinleys død, frabad seg forsvarer, erklærte seg skyldig, og ble henrettet i den elektriske stol den 29. oktober 1901.<ref>[[#Miller|Miller (2011)]], s. 312–315 og [[#Lahlum|Lahlum (2012)]], s. 278.</ref>