Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

=== De første trefningene på neset ===
[[Fil:Talvisota 7th Army 1939.PNG|thumb|right|Sovjetiske tropper støttet av T-26 stridsvogner og GAZ-AA lastebiler fra den 7. armé under fremrykning på Det karelske nes 2. desember 1939.]]

Klokken 8.30 om morgenen den 30. november krysset komandarm Meretskovs 7. armé den finsk-sovjetiske grensen med 120&nbsp;000 mann støttet av 1&nbsp;000 stridsvogner og med artilleristøtte fra 600 kanoner. I buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen hadde general Österman utplassert 4 sikringsgrupper med en styrke på 21&nbsp;000 mann. General Öhquists II. armékorps hadde kommandoen over gruppene «U», «M» og «L», og general Heinrichs' III. armékorps hadde kommandoen over gruppen «R», som fra krigens første stund kjempet mot en enorm overmakt. Sikringgruppene var utplassert langs en linje av karelske landsbyer: «U» ved Uusikirkko ([[Poljany|Nykyrka]]), «M» ved [[Pravdino|Muolaa]], «L» ved Lipola og «R» ved [[Sosnovo|Rautu]]. 

1. divisjons 3. brigade lå i reserve mellom Mannerheimlinjen og sikringsstyrkene mellom sjøene Suulajärvi og Valkjärvi. Mannerheims opprinnelige plan var at sikringsgruppene skulle holde russerne i sjakk mens 3. brigade av 1. divisjon skulle utføre et motangrep før de måtte trekke seg tilbake til Mannerheimlinjen. Men situasjonen lå ikke til rette for å gjennomføre planen, samtidig med at Österman anså den for å være for ambisiøs for utrente tropper. Derfor ga han styrken ordre om kun å forsinke russerne så lenge som mulig.<ref name="Trotter, William R.: side 69">Trotter, William R.: side 69</ref>

Mens finnene kjempet for å forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, fortsatte soldatene å evakuere de siste sivilistene. I perioden mellom forhandlingsbruddet og krigsutbruddet hadde finnene evakuert tusenvis av karelske familier, og etter at sivilistene hadde forlatt hjemmene sine, plasserte finnene dødsfeller og minerte husene og inventaret med en listighet og oppfinnsomhet som fikk ''[[Pravda]]'' til å klage over finnenes bruk av «barbariske og motbydelige triks.» Nesten tilfrosne innsjøer ble også minelagt så stridsvognene ville synke i sjøen ved detonasjon. Da nyhetene om denne taktikken nådde frem til de sovjetiske troppene, unngikk de å krysse innsjøene, og dermed oppnådde finnenes hensikten med mineleggingen.<ref>Trotter, William R.: side 68</ref>

Allerede fra krigens første stund oppstod det køer i de sovjetiske kolonnene. De finske veiene var ikke store nok til å klare presset fra de mange hundre kjøretøyene som skulle rykke frem gjennom Finland, og dermed oppstod det køer hvor kjøretøyene ble stående støtfanger til støtfanger, mens andre kjøretøyer endte i veigrøftene eller kjørte seg fast i snødriver og sumper. Sporadiske men kraftige snøstormer og sporadisk finsk ildgivning bidrog også til å øke russernes forvirring.<ref name="Trotter, William R.: side 69" />

[[Fil:Talvisota Covering Force Isthmus.PNG|mini|Finske sikringstropper forlater stillingene på Det karelske nes.]]
[[Fil:Winter War tracerfire.jpg|mini|Sporlysammunisjon under en nattlig trefning {{Byline|SA-photo (SA-Kuva)}}]]

Östermans visjon var at sikringstroppene utelukkende skulle forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, mens hovedstyrkens skulle utplasseres langs Mannerheimlinjen. Ettersom hovedstyrken allerede hadde blitt utplassert langs Mannerheimlinjen ved krigens utbrudd, mente Österman at det var bortkastet å risikere gode tropper foran gode forsvarsstillinger i stedet for bak dem. Resultatet av usikkerheten var at det ble gjort tøff motstand noen steder, middelmådig eller liten motstand andre steder, og som helhet en middelmådig forsvarsinnsats i stedet for en felles defensiv strategi i buffersonen.

Mot slutten av krigens første dag hadde russerne tvunget soldatene fra «Gruppe U» tilbake til de østlige utkantene av landsbyen Terijoki. Her var motstanden kraftig, og omkring halvdelen av landsbyen hadde blitt ødelagt enten på grunn av sovjetisk artilleriild eller av finnenes bruk av [[brent jords taktikk]]. Finnene utførte flere motangrep mot de sovjetiske styrkene som hadde brutt gjennom de finske stillingene bare noen kilometer fra Summa ved Mannerheimlinjen. Begge hadde falt i løpet av natten og påførte finnene betydelige tap. Da sikringsstyrkene måtte trekke seg tilbake neste morgen, sprengte de en jernbanebro, hvilket forsinket fremrykningen til russernes mekaniserte tropper i omkring ti timer. Ved landsbyen Palkeala, ikke langt fra Rautu, hadde russerne forsøkt å bryte gjennom med infanteri støttet av stridsvogner, men angrepet ble avverget. 

Om kvelden den 2. desember hadde de sovjetiske styrkene nådd linjen Vammelsuu-Kivinebb-Rautu-Taipale, og Mannerheims generaler hadde nå fått et ganske presist bilde av det sovjetiske angrepet. Angrepsstyrkene rykket frem langsomt og forsiktig, og miner, dødsfeller og sporadisk motstand bidro til å skape frykt i russernes rekker. De holdt seg til veiene og opererte i isolerte kolonner uten kontakt med hverandre, noe som gjorde deres flanker sårbare for de motangrepene [[Mannerheim]] hadde i tankene. Noen fristende muligheter oppstod, men før Österman rakk å legge planene, hadde situasjonen endret seg, og finnene ble derfor forhindret fra å utnytte russernes sårbarhet. De sovjetiske stridsvognene var hovedgrunnen. Ingen finsk soldat hadde konfrontert en bølge av fiendtlige stridsvogner, eller en enkelt moderne stridsvogn, i førkrigstidens militærøvelser. Selv om offiserene hadde prøvd å trene soldatene opp mentalt for å forberede dem på møtet med fiendtlige stridsvogner, var det å møte stridsvogner i virkeligheten noe helt annet.

Den 2. desember om kvelden fikk arméstaben i Imatra en rapport om at en fiendestyrke var blitt landsatt bak U-gruppens høyre flanke, i [[Puumala]] på kysten av Finskebukta. En stund senere ble det også meldt fra sentrale områder på Neset at fienden hadde rykket helt frem til Sormula by, foran hovedforsvarstillingen, og derved delt forterrenget i to. Arméstaben reagerte umiddelbart på begge disse truslene og ga ordre om at U- og R-gruppen skulle trekkes tilbake, U gruppen til Nykirke og R-gruppen tildels over Suvanto, tildels bakom II Armékorps' forsvarslinjer. Ordren var allerede blitt iverksatt da det ble klart at meldingene var feil. Det første ryktet hadde oppstått ved en misforståelse. Noen sivile på vei bort fra frontsonen hadde slaktet dyr de ikke kunne få med seg, og en finsk patrulje hadde tatt dem for russere, da de gikk ut fra at alle sivile var evakuert. Den andre rapporten forekom i begynnelsen helt troverdig, ettersom man var klar over at russerne hadde slått en kile mellom M-og L-gruppen. Men denne meldingen viste seg også snart ikke å være riktig. Da misforståelsene ble oppdaget, var tilbaketrekningen i gang, og det var for sent å slå kontraordre.

Den 3. desember falt [[Sosnovo|Rautu]], [[Mitsjurinskoje|Valkjärvi]] og [[Poljany|Nykyrka]] for de sovjetiske invasjonsstyrkene.

Den 4. desember angrep sovjetiske styrket støttet av stridsvogner langs sjøene Suulajärvi, Nurmijärvi og Valkjärvi og ved Kiviniemi. Senere samme dag kom Mannerheim stormende ned til Östermans hovedkvarter i [[Imatra]]. Öhquist, som hadde mange andre og bedre ting å gjøre, fikk ordre om å delta. Mannerheim skjelte ut Österman og anklaget ham for å ha fulgt ordrene halvhjertet, og for å ha skylden for at Mannerheims buffersonestrategi brøt sammen på grunn av ordren om å trekke R- og U-gruppen tilbake natten til 3. desember. Både Österman og Mannerheim tilbød seg å fratre sine stillinger, men de unngikk en konfrontasjon da de innså hvilken ødeleggende effekt en slik hendelse vil ha for finnenes moral.

[[Fil:Talvisota_Molotov_Cocktail.PNG|mini|Molotovcocktailen var et improvisert panservernsvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, og hadde stor virkning mot de sovjetiske stridsvognene.]]

Samtidig begynte det å vise seg tegn til at den finske hæren var i ferd med å stabilisere seg. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte de finske soldatene å finne måter til å løse problemet med de sovjetiske stridsvognene, og de fant ut av at de kunne stoppes på forskjellige måter. Tømmerstokker og brekkjern kunne stikkes inn mellom drivhjulene på stridsvognene for å ødelegge beltene. Et annet improvisert panservernvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, var flasker fylt med en brennbar væske, ofte bensin, med en fille stappet ned i flaskehalsen til lunte. Selv om det ikke var finnene som oppfant våpenet, var det de som kort etter krigsutbruddet ga dem det navnet som stadig blir brukt i dag, «[[molotovcocktail]]», oppkalt etter Sovjetunionens regjeringssjef og utenriksminister [[Vjatsjeslav Molotov]]. 

I løpet av den første uken produserte finnene store mengder av dette våpenet, og når forrådet av flasker begynte å ta slutt, forsynte vinmonopolet i Helsingfors ([[Alko|Oy Alkoholiliike Ab]]) de finske soldatene ved fronten med 40&nbsp;000 tomme spritflasker. Vinmonopolet startet også en industriell fremstilling av molotovcocktailer på fabrikken i Rajamäki, og sendte dem til fronten sammen med de nødvendige fyrstikkene. Ved krigens slutt var 542&nbsp;194 molotovcocktailer blitt produsert på fabrikken i Rajamäki av en arbeidsstyrke på 87 kvinner og 5 menn.<ref>[http://winterwar.com/Weapons/FinAT/FINantitank2.htm Anti-tank weapons used by the Finns in the Winter War – www.winterwar.com]</ref>

De harde kampene fortsatte på flere adskilte steder, mens resten av styrken trakk seg tilbake til Mannerheimlinjen. Den 5. desember forlot deler av 5. divisjon linjen for å dekke «Gruppe U»s venstre flanke. I motsetning til soldatene fra sikringsgruppen hadde disse soldatene aldri vært i kamp, og ingen hadde sett en fiendtlig stridsvogn i kamp før. Mens de var i ferd med å innta stillingene på Us flanke, ble det ropt fra en rekognoserende kavalerienhet at sovjetiske stridsvogner var på vei. De panikkslagne soldatene forlot da sine lastebiler, kanoner og sårede og flyktet tilbake til Mannerheimlinjen, hvor offiserene truet dem med å bli banket opp eller skutt. Det viste seg senere at det som ble tatt for å være fienden, var en finsk panserbil på rekognoseringsoppdrag for de utrykkende infanteristene.

Mannerheims utbrudd hadde gitt resultater, og kampviljen til de finske soldatene i buffersonen ble styrket i løpet av natten mellom 5. og 6. desember. En rekke overfall ble rettet mot de sovjetiske kolonnene, og et siste motangrep rettet mot Perkjärvi resulterte i høye tapstall blant russerne. Men om morgenen den 6. desember var det ikke mye igjen av den såkalte buffersonen, og det var nå kun noen få finske enklaver foran Mannerheimlinjen. Senere på dagen trakk de siste sikringsstyrkene ved Kiviniemi seg tilbake til linjen nord for Vuoksi.

Selv om kampene ikke hadde resultert i noen større finsk seier, hadde russerne heller ikke fått til noe avgjørende gjennombrudd som i [[Felttoget i Polen i 1939|felttoget i Polen]]. Og de mange finske enhetene som ikke hadde kjempet effektivt, kom seg etter sjokket over møtet med de sovjetiske stridsvognene. De hadde nå fått verdifull kamperfaring som de delte med de andre styrkene langs Mannerheimlinjen. Russerne var langsomme, klossete, lite oppfinnsomme og ikke særlig aggressive. Også de hadde også lidd relativt store tap; i løpet av krigens første seks dager mistet de 80 stridsvogner. Samtidig forberedte finnene seg på de ventede angrepene mot Mannerheimlinjen.