Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

== Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933 ==

[[Fil:Quisling tar avskjed med Bondepartiet.jpg|miniatyr|Selv om [[Nasjonal Samling]] aldri ble noen suksess blant velgerne, fikk Quisling stor oppmerksomhet i den borgerlige pressen i 1930-årene. Ved dannelsen av partiet kom for eksempel hele partiprogrammet på trykk i ''[[Adresseavisen]]''.]]
[[Fil:Quisling 8615477543 80a2a80fb7 o.jpg|miniatyr|upright|Quisling taler på [[Stiklestad]], [[Olsok]]helgen 28.–29. juli 1934. NS' politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062624005 Om NS' landstevner på Stiklestad i ''Verdalsboka : Verdal 1940–1945'' side 197–205]
</ref> og [[Hafrsfjord]] for å knytte bånd til viktige hendelser i [[Norges historie|norgeshistorien]].]]
På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. [[Kullmann-saken]] og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som [[Fedrelandslaget]], [[Norges Samfundshjelp]] og [[Samfundsvernet]] og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.<ref name="Dahl(1991)-234-235" />

Vidkun Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932.<ref name="Dahl(1991)-247" /> Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering.<ref name="Dahl(1991)-252" /> Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene [[Johan Bernhard Hjort]] og [[Christopher Borchgrevink]] – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, [[Frisinnede Folkeparti]] og deler av [[Høyre]], men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.<ref name="Høidal(1988)-101-104" />

Dannelsen av partiet [[Nasjonal Samling]] (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble [[Nasjonal Samling]] formelt registrert som parti.<ref name="Høidal(1988)-106-108" />

Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom [[Pangermanisme|de germanske folkegruppene]]. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en ''[[fører]]'' på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («[[Norgesveldet]]»), og brukte for eksempel det såkalte [[Solkors#Solkorset i Norge|Olavskorset]] som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet [[Hirden]] (etter middelalderens [[Hird og hirdmenn|hirdmenn]]), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som [[Stiklestad]] og [[Hafrsfjord]]. Den norrøne hilsenen [[Heil og sæl!]] og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.<ref name="Brevig(1970)-34-37" />

[[Fil:45546 Johan Bernhard Hjort.jpg|thumb|upright|Advokaten [[Johan Bernhard Hjort]] var sentral i Nasjonal Samlings første år, og var en slags uformell nestleder. Etter en maktkamp med Quisling brøt han med partiet i 1937.]]
Det nye partiet skaffet seg lokaler i [[Prinsens gate (Oslo)|Prinsens gate 7B]] i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med [[Bygdefolket|Bygdefolkets krisehjelp]] hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.<ref name="Dahl(1991)-265-267" />

Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et [[listeforbund]]. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann [[C.J. Hambro]] var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk ''[[Aftenposten]]''-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.<ref name="Dahl(1991)-270-271" />

Til [[Stortingsvalget 1933]] kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran [[Adolf Hoel]], mens Hjort var førstekandidat i Akershus. [[Thor Tharum]] toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med [[Hans S. Jacobsen]] (byene i Akershus og Østfold) og [[Christen Knudsen (1873)|Christen Knudsen]] (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.<ref name="Dahl(1991)-282-283" />

Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med {{formatnum:27850}} stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med {{formatnum:5500}} stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.<ref name="Dahl(1991)-288-289" />