Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

== Politisk etterspill ==
[[Fil:Roman-Empire 477ad.jpg|thumb|[[Europa]] i 477. Framhevet er romersk land som loverlevde avsettelsen av [[Romulus Augustulus]].]]
En del av områdene med romersk kontroll fortsatte å eksistere i Vest-Europa i en slag form etter 480. Kongeriket eller besittelsen Soissons, en [[reststat]] i nordlige Gallia som ble styrt av [[Syagrius]], overlevde fram til 486 da den ble erobret av frankerne under kong [[Klodvig I]] etter [[slaget ved Soissons]]. Syagrius var kjent som «romernes konge» av germanske folk i regionen, men han fortsatte å hevde at han kun styrte en romersk provins, ikke et uavhengig rike.<ref name="Elton_288-297"/>

Et romersk-maurisk rike overlevde i provinsen [[Mauretania Caesariensis]] fram til tidlig på 700-tallet. Det var et uavhengig [[Kristendom|kristen]] [[Berbere|berbisk]] rike. En inskripsjon på festningsverket i ruinene av byen [[Altava]] fra året 508 identifiserte en mann ved Masuna som konge av «Regnum Maurorum et Romanarum», kongeriket til maurere og romere.<ref>Merills (2016), s. 199–224.</ref> Det er mulig at Masuna er den samme mann som «Massonas» som allierte seg med de østromerske styrker som kjempet mot vandalene i 535.<ref>Martindale (1980), s. 734.</ref> Som et maurisk-romersk rike minsket det i omfang og ble til sist kjent som «kongeriket Altava» etter dens hovedstad. Grunnet mangelen på skriftlige kilder er det mulig at dette byriket kan ha blitt beseiret av den østromerske magister militum [[Gennadius]] i 578 og underlagt romersk styre atter en gang. Det ble uansett undertrykt av den [[islam]]ske erobringen på 700-tallet.<ref>Martindale (1980), s. 509–510.</ref>

=== Germanske Italia ===
Avsettelsen av Romulus Augustus og dominansen til Odovakar som den sterke mann i Italia i 476 fikk liten oppmerksomhet i sin tid.<ref name="Borm_47"/> For folk flest var det liten eller få praktiske endringer; det var fortsatt en romersk keiser i Konstantinopel som Odovakar formelt hadde underkastet seg for. At tronen sto tom hadde eksistert ved flere anledninger i Vesten tidligere og avsetningen av Romulus Augustus var ikke noe utenom det ordinære. Odovakar så på sitt styre helt og holdent innenfor tradisjonen av Romerriket, hans rolle var ikke ulik den til Ricimer, og han styrte effektivt som en keiserlig «guvernør» av Italia og ble faktisk gitt tittelen patricius. Han styrte med den romersk administrative systemet som allerede eksisterte og fortsatte å prege mynter med navnet og portrettet til Julius Nepos fram til 480 og senere med navnet og portrettet til den østromerske keiseren framfor sitt eget navn.<ref name="Borm_47"/>

Da Julius Nepos ble myrdet i 480 forfulgte Odovakar pliktskyldige morderne og fikk dem henrettet, og etablerte samtidig sitt eget styre i Dalmatia.<ref>Bury (2005), s. 410.</ref> Odovakar etablerte egen makt med lojal støtte fra det romerske senatet, en lovgivende forsamling som hadde fortsatt selv uten en keiser boende i Italia. Faktisk synes det som om senatet fikk økt makt under Odovakar. For første gang siden midten av 200-tallet ble det preget kobbermynter med forklaringen ''S C (Senatus Consulto)''. Disse myntene ble kopiert av vandalene i nordlige Afrika og utgjorde også grunnlaget for valutareformen til keiser [[Anastasios I|Anastasios]] i Konstantinopel.<ref>Jones (1992), s. 254f.</ref>

Under Odovakar fortsatte konsuler å bli utnevnt som de hadde blitt under Vestromerriket og ble akseptert ved hoffet i Østromerriket. Den første av disse var [[Caecina Decius Maximus Basilus]] i 480. Han ble senere gjort til pretoriansk prefekt av Italia i 483, en posisjon som fortsatte å eksistere under Odovakar.<ref>Moorhead (1994), s. 107–115.</ref> Ytterligere 11 konsuler ble utnevnt av senatet under Odovakar fra 480 til 493, og enda en pretoriansk prefekt av Italia ble utnevnt, [[Caecina Mavortius Basilius Decius]] (486-493).<ref>Barnish (1992), s. 35–37.</ref>

[[Fil:Empire of Theodoric the Great 523.gif|thumb|Kart over riket til [[Teoderik den store]] på høyden av dens makt i 523, som følge av annekteringen av de sørlige delene av det burgundiske kongeriket. Teoderik styrte både [[det vestgoriske kongerike]] og det østgotiske kongerike, og utøvde herredømme over burgunderne og vandalene.]]

Selv om Odovakar styrte som en romersk guvernør ville ha gjort og sørget for å formelt å opptre som underordet til Konstantinopel, begynte den østromerske keiser Zenon i økende grad å se på ham som en rival. Av den grunn lovte Zenon den østgotiske høvdingen [[Teoderik den store|Teoderik]], ''[[foederati]]'' av Østromerriket, kontroll over [[Appenninerhalvøya|den italienske halvøy]] om han greide å beseire Odovakar.<ref>Bury (1923), s. 422.</ref> Teoderik ledet østgoterne over [[de juliske Alper]] og inn i Italia i 489. Han beseiret Odovakar i slag to ganger det samme året. Som følge av fire år med fiendtligheter greide Johannes, biskop av Ravenna, å forhandle fram en avtale mellom Odovakar og Teoderik hvor de ble enige om å styre Ravenna og Italia i fellesskap. Teoderik kom til Ravenna den 5. mars og under et felles måltid ti dager senere drepte Teoderik sin rival Odovakar.<ref>Wolfram (1990), s. 283.</ref>

Teoderik arvet og overtok Odovakars rolle og posisjon som fungerende visekonge av Italia og tilsynelatende som en ''patricius'' og en undersått av keiseren i Konstantinopel. Den posisjonen ble anerkjent av keiser Anastasios i 497, fire år etter at Teoderik hadde beseiret Odovakar. Selv om Teoderik fungerte som en uavhengig hersker, bevarte han omsorgsfullt de ytre framtoningene av sin underordnete posisjon. Han fortsatte å benytte de eksisterende administrative systemene til Odovakars kongerike, i vesentlighet de som var videreført fra Vestromerriket, og de administrative posisjonene fortsatte å bli bemannet utelukkende med romere. Senatet fortsatte å fungere slik det alltid hadde gjort og rikets lover ble anerkjent som styrende for den romerske befolkningen, skjønt gotere ble styrt av deres egne tradisjonelle lover. Som en underordnet hadde ikke Teoderik retten til å utforme sin egen lover, kun edikter eller klargjøringer.<ref>Bury (2005), s. 422–424.</ref> Imidlertid var hæren og militære offiserer utelukkende bemannet av gotere, hovedsakelig bosatt i nordlige Italia.<ref>Bury (2005), s. 459.</ref>

Selv Teoderik fungerte som underordnete i innenrikspolitikken, fungerte han i økende grad uavhengig i sin utenrikspolitikk. For å gi motvekt til Østromerriket sørget han for en rekke dynastiske forbindelser i Vesten. Han giftet sine døtre bort til den vestgotiske kong [[Alarik II]] i Hispania og til den [[burgund]]iske kong [[Sigismund av Burgund|Sigismund]], hans søster [[Amalfrida]] ble giftet bort til vandalkongen [[Trasamund]] og han giftet seg selv med Audofleda, søster av den frankiske kong [[Klodvig I]].<ref>Bury (2005), s. 461–462.</ref> Via disse alliansene og tidvise konflikter, utgjorde de områdene som Teoderik kontrollerte tidlig på 500-tallet bortimot et gjenopprettet Vestromerrike. Hersker av Italia siden 493, ble han koneg av vestgoterne i 511 og utøvde overherredømme av vandalene i nordlige Afrika mellom 521 og 523. Som sådan strakte hans styre seg over hele den vestlige delen av Middelhavet. De vestlige keiserlige [[riksregalier]] var oppbevart i Konstantinopel siden Romulus Augustulus ble avsatt i 476, og de ble levert tilbake til Ravenna av keiser Anastasios i 497.<ref>Amory (1997), s. 8.</ref> Teoderik var da en vestromersk keiser i alle henseende, unntatt i navnet. Han kunne ikke ta en keiserlig tittel, ikke bare for at et adskilt vestlig keiserhoff var blitt oppløst, men også for at han ikke var romer, men grunnet hans etniske opphav som «barbar», på samme måte som Ricimer før ham ble forhindret til å ta tronen.

Da Teoderik døde i 526 begynte hans nettverk med allianser å bryte sammen. Vestgoterne fikk selvstyre under kong [[Amalarik]] og deres forhold til vandalene ble økende fiendtlig under styret til den nye østgotiske kong [[Atalarik]], et barn under regentskapet til sin mor Amalasuntha. Hun hadde til hensikt å fortsatte politikken med forsoning mellom gotere og romere, og støttet den nye østromerske keiser [[Justinian I den store]]. Hun tillot ham å benytte [[Sicilia]] som base for gjenerobringen av Afrika i [[vandalkrigen]]. Da Atalarik døde atten år gammel i 534 uten arvinger, kronet Amalasuntha sin fetter og eneste slektning [[Teodahad]] som konge i håp om hans støtte. Isteden ble Amalasuntha fengslet og selv da Teodahad forsikret keiser Justinian om hennes sikkerhet ble hun likevel henrettet kort tid etter. Dette overgrepet ble benyttet som årsak for en rettferdig krig for Justinian, som forberedte seg på å invadere og underlegge den italienske halvøya for Romerriket.<ref>Norwich (1989), s. 215.</ref>

=== Barbarkongeriker ===
[[Fil:Europa in 526.png|thumb|Kart over de barbariske kongeriker i den vestlige delen av Middelhavet i 526, sju år før gjenerobringene under [[Justinian I den store]].]]

I konteksten av Vestromerriket benyttes betegnelsen «barbarkongeriker» om germanske kongeriker som dannet seg på de tidligere områdene som Vestromerriket etterlot seg. Deres begynnelse, sammen med slutten på Vestromerriket, markerte overgangen fra [[senantikken]] og til [[middelalderen]]. De barbariske kongedømmene erstattet gradvis det gamle romerske systemet, særskilt i Gallia og Italia, i løpet av 500- og 600-tallet.<ref name="Kidner_198-203">Kidner et al. (2008), s. 198–203.</ref>

Det var flere ulike kongeriker av forskjellige størrelse, makt og opprinnelse. [[Det vestgotiske kongerike]] var et av de første som ble etablert, grunnlagt som en vasallstat av Vestromerriket gjennom at vestgoterne ble gitt landområder i sørlige Gallia av keiser Honorius i 418.<ref name="Bury_154"/> Etter at det ble etablert ble forholdene mellom vestgoterne og det vestromerske hoffet blandet. Selv om de var i navnet allierte, forble vestgoterne uavhengige og begynte en rask periode med ekspansjon på bekostning av Vestromerriket. Vestgoterne var således i perioder fiender av det vestromerske hoffet, og under den felles trusselen av hunernes invasjoner, ble de allierte igjen og en felles vestgotisk-romersk hær beseiret Attila og hunerne i [[slaget ved Chalons]] i 451. På samme tid som Vestromerriket falt sammen i 476/480, kontrollerte vestgoterne store områder av sørlige Gallia foruten også det meste av Hispania. Deres rike utgjorde delvis erobringer og delvis hva som ble gitt til av dem av den vestromerske keiser [[Avitus]] på 450- og 460-tallet.<ref>Fourace (2015), s. 165.</ref>

Som de germanske kongerikene i Italia fortsatte vestgoterne å anerkjenne keiseren i Konstantinopel som den formelle overherre, fortsatte å prege mynter i deres navn fram til styret til [[Justinian I den store]] på 500-tallet.<ref>Frassetto (2013), s. 203.</ref> Det vestromerske kongeriket fortsatte å kontrollere Den iberiske halvøy fram til det falt for den muslimske erobringen på 720-tallet.<ref>Fourace (2015), s. 256–258, 275–276.</ref> [[Kongedømmet Asturias]] ble opprettet av den vestgotiske adelsmannen [[Pelayo]] (eller Pelagius) på omtrent samme tid og var det første kristne rike som ble etablert i Iberia som følge av vestgoternes nederlag og som ga motstand mot muslimenes totale undertrykkelse av hele Den iberiske halvøy.<ref>Collins (1989), s. 49.</ref> Kongedømmet Asturias ble senere omformet til [[kongedømmet León]] i 924, og som senere utviklet seg en forgjengerne til dagens moderne Spania.<ref>Thomas (2010), s. 21.</ref>

[[Vandalenes kongerike]] ble grunnlagt som følge av vandalenes erobring av provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] i nordlige Afrika, kulminerte med beleiringen og erobringen av Kartago i 439.<ref>Merills & Miles (2007), s. 60.</ref> Vandalenes jevnlig anvendelse av en imponerende flåte førte til angrep og plyndringer av kystområdene til både Vest- som østeromerriket. Etter at Attila var død kunne romerne gi økende oppmerksomhet mot vandalene og gjøre gjentatt anstrengelser på å gjenerobre Afrika grunnet dets rike landbruksområder. Da flere planlagte kampanjer som aldri ble satt i gang og de som faktisk ble det mislyktes, forble vandalene ved makten og faktisk invaderte Italia og herjet Roma i 455.<ref>Cameron, Ward-Perkins & Whitby (2000), s. 553.</ref> I motsetningen til vestgoterne i Hispania og sørlige Gallia preget vandelene sine egne mynter og var både faktisk og reelt uavhengige.<ref>Merills (2016), s. 11–12.</ref> Som østgoterne i Italia ble vandalenes kongerike til sist erobret under de vestlige krigføringene til keiser Justinian.<ref name="Bury_139-140">Bury (2005), s. 139–140.</ref>

Etter at Teoderiks kontroll over vestlige delen av Middelhavet gjennom dynastiske allianser falt sammen, var det [[Frankerriket]] som kom til å vokse til å bli det mektigste av de barbariske kongerikene etter å ha tatt kontrollen over det meste av Gallia i fraværet av romersk styre. Under [[Klodvig I]] fra 480-tallet og til 511, kom frankerne til utvikle seg til stor regional makt, erobret besittelsen Soissons i 481, beseiret [[alamannerne]] i 504 og erobret hele [[Det vestgotiske rike|de vestgotiske områdene]] nord for [[Pyreneene]], unntatt [[Septimania]], i 507. I motsetningen til de fiendtlige vandalene var forholdene mellom frankerne og Østromerriket tilsynelatende positiv, og hvor keiser [[Anastasios I]] bevilget Klodvig tittelen som konsul som følge av hans seier over vestgoterne. På tiden av Frankerrikets oppløsning på 800-tallet, hadde kongeriket vart langt lengre enn andre barbariske riker i [[folkevandringstiden]], og de adskilte frankiske etterfølgerne utviklet seg til middelalderens stater som Frankrike (fra [[Vestfrankerriket]]) og Tyskland (fra [[Østfrankerriket]]).<ref>Goldberg (2006), s. 6.</ref>

=== Østromersk gjenerobring ===
[[Fil:Justinien 527-565.svg|thumb|Østromerriket okkuperte på nytt en del av områdene til det tidligere Vestromerriket, utvidet betydelig dets områder under Justinians styre fra 527 ''(rødt)'' til 565 ''(orange)''.]]
Da keiser [[Zenon]] hadde lovmessige gjenforent Romerriket til et keiserlig hoff, drev Østromerriket jevnlig med å gjøre krav på områder som tidligere hadde vært kontrollert av det vestromerske hoffet ut [[senantikken]] og i [[tidlig middelalder]]. Selv om militære kampanjer hadde blitt gjennomført av det vestromerske hoffet fram til 476 med det mål å gjenerobre tapte områder, hovedsakelig under [[Majorian]]us, var gjenerobringene kun midlertidige, om vellykket i det hele tatt. Det var først under kampanjene til generalene [[Belisarius]] og [[Narses]] på vegne av den østromerske keiseren Justinian I fra 533 til 554 det skjedde en langvarig gjenerobring av romerske områder.<ref>Haldon (1997), s. 17–19.</ref>

I løpet av 500-tallet greide Østromerriket under Justinian å gjenerobre store områder som tidligere hadde tilhørt Vestromerriket. Da den pro-romerske vandalkongen [[Hilderik]] hadde blitt avsatt av [[Gelimer]] i 530,<ref>Bury (2005), s. 125–132.</ref> forberedte Justinian en ekspedisjon ledet av general Belisarius som raskt gjenerobret nordlige Afrika fra juni 533 til mars 534, førte den rike provinsen tilbake til romersk styre. Som følge av gjenerobringen, gjenopprettet Justinian raskt romersk administrasjon i provinsen, etablerte et nytt pretoriansk prefektur og tok grep for å redusere vandalenes innflytelse, noe som til sist førte til at det vandalske folket fullstendig opphørte som egen identitet.<ref name="Bury_139-140"/>

Som følge av henrettelsen av den pro-romerske østgotiske dronningen Amalasuntha og da den østgotiske kong [[Teodahad]] nektet å si fra seg kontrollen over Italia, beordret Justinian at også Italia skulle erobres, det antikke kjernen i riket. Fra 534 til 540 drev de østromerske styrkene krigføring i Italia og erobret Ravenna, den østgotiske og tidligere vestromerske hovedstaden, i 540. Den gotiske motstanden ble samlet på nytt under kong [[Totila]] i 541, og ble kun beseiret som følge av krigføringen til general Narses, som også slo tilbake invasjoner av Italia av frankerne og [[alamannerne]]. Justinian kunngjorde [[pragmatisk sanksjon]] for å reorganisere styret av Italia. En del byer i nordlige Italia fortsatte å holde ut til fram på 560-tallet. Mot slutten av konflikten opplevde Italia betydelige ødeleggelser og avbefolkning, som kombinert av de katastrofale effektene av [[den justinianske pesten]] gjorde det vanskelig å beholde grepet i påfølgende århundrene.<ref>Treadgold (1997), s. 216.</ref>

Justinian drev også mer begrenset krigføring mot vestgoterne i Hispania og gjenerobret deler av sørkysten av Iberia. Den spanske provinsen varte fram til 620-tallet da vestgoterne under kong [[Suintila]] gjenerobret sørkysten.<ref>Thompson (1969), s. 325.</ref> Disse regionene forble under romersk kontroll gjennom hele tiden til Justinian. Kun tre år etter hans død invaderte [[langobarder]]ne Italia, erobret store deler av den ødelagte italienske halvøya på slutten av 500-tallet, og etablerte [[det langobardiske kongerike]]. Langobarderne var jevnlig konflikt med [[eksarkatet Ravenna]], en enhet etablert for å erstatte den gamle pretorianske prefekturet av Italia og gjennomføre romersk styre i Italia. De rikeste delene av provinsen, inkludert byene Roma og Ravenna, forble værende på romerske hender under eksarkatet gjennom hele 600-tallet.<ref>Noble (1984), s. 31.</ref>

[[Fil:ByzantineEmpire717AD2lightpurple.PNG|thumb|Kart over Østromerriket i 717, i løpet av 600- og 700-tallet hadde de islamske invasjonene avsluttet romersk styre i nordlige Afrika, og selv om en del bastioner fortsatt ble holdt i Italia, var det meste av den italienske halvøy kontrollert av langobardene.]]
Selv om en del østlige keisere etter Justinian forsøkte tidvis å drive militære kampanjer i Vesten var den ingen av dem som var særlig vellykket. Etter 600 var det hendelser som fordrev vestlige provinser ut av Konstantinopels kontroll mens keiserdømmets fremste fokus var rettet mot krigføringen med det [[Persia|persiske]] [[Sasanideriket]] og deretter framveksten av [[islam]]. For en tid forble Vesten viktig med keiser [[Konstans II]] som styrte et romersk rike fra byen [[Siracusa]] på [[Sicilia]] som strakte seg fra [[Nord-Afrika]] til [[Kaukasia]] på 660-tallet, fornyet krigen med araberne på 680-tallet, og deretter en periode med kaos mellom 695 og 717. Sistnevnte var en tid hvor Afrika gikk tapt på nytt og denne gangen for godt etter å ha blitt erobret av muslimske arabere. Ved reformer og militære kampanjer forsøkte keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] å gjenopprette orden og stabilitet i riket, men hans doktrinære reformer, kjent som den kontroversielle [[ikonoklasme]], var meget upopulær i vest og ble fordømt i pave [[Gregorius III]].<ref>Knowles & Obolensky (1978), s. 108–109.</ref>

Det førte til det endelige sammenbrudd for keiserstyret over Roma, og den gradvise overgangen fra eksarkatet Ravenna og til de uavhengige [[Kirkestaten|pavestatene]], styrt av paven som verdslig herre. I et forsøk på sikre støtte mot langobarderne, anmodet paven om støtte fra Frankerriket framfor å henvende seg østover til Konstantinopel. Til sist kronet paven den frankiske kong [[Karl den store]] som «romersk keiser» i 800. Denne kroningen var sterkt motsatt seg av Østromerriket, men det var lite det kunne gjøre da deres innflytelse i Vest-Europa hadde minsket kraftig. Etter en rekke mindre kriger på 810-tallet, anerkjente keiser [[Mikael I Rangabe]] den frankiske Karl som «keiser» med autoritet i Vest-Europa, men nektet å anerkjenne ham som «romersk keiser», en tittel han reserverte for seg selv og sine etterfølgere. Isteden ble han anerkjent noe mindre pretensiøst som «keiser over frankerne».<ref name="Klewitz_33">Klewitz (1943), s. 33.</ref>

Keiserlig styre fortsatte på Sicilia gjennom hele 700-tallet samtidig som øya langsomt ble overtatt av invasjoner av muslimske arabere i løpet av 800-tallet. På det italiensk fastlandet, med noe få festninger i [[Calabria]], hadde Østromerriket en base for en beskjeden ekspansjon som nådde sitt høydepunkt tidlig på 1000-tallet da det meste av sørlige Italia var styrt fra Konstantinopel. Det gikk imidlertid tapt ved en innbyrdeskrig i riket, og en langsom erobring av regionen av rikets tidligere leiesoldater, [[normannere]], gjorde til sist slutt på Konstantinopels styre i Vest-Europa i 1071 da [[Bari]] ble erobret.<ref>Ravegnani (2004), s. 203.</ref> Den siste østromerske keiseren som forsøkte å gjenerobre de tapte vestlige besittelsene var [[Manuel I Komnenos]] som invaderte sørlige Italia i løpet av en krig med det normanniske [[kongedømmet Sicilia]] på 1050-tallet. Byen Bari ånet villig sine byporter for keiseren og hadde framgang i å overta de andre byene i regionen.<ref>Norwich (1989), s. 112–113.</ref> Manuel hadde en visjon om et gjenopprettet Romerrike og en forening mellom de adskilte kirkene i Roma og Konstantinopel, som hadde vært adskilt siden [[det store skisma 1054]]. Til tross for innledende suksess og støtte fra pavedømmet, endte krigføringen uten suksess og Manuel ble tvunget til å vende tilbake til Konstantinopel.<ref>Norwich (1989), s. 116.</ref>