Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

==== Industri ====
[[Fil:Mosjøen - no-nb digifoto 20150122 00133 NB MIT FNR 20011 (cropped).jpg|mini|[[Mosjøen Aluminiumverk]] var i drift fra 1958.]]

Utbyggingsprogrammet slo fast at de nordligste fylkene på enkelte områder kunne gi gode forhold for industriutbygging. Fordeler som en fant i nord var lettere tilgang på arbeidskraft, store og billige vannkraftressurser, fiskeresurser og muligheter for gruveindustri, samt behov for konsumvarer for befolkningen. Ulemper som ble nevnt var spredt bosetning, lange avstander, mangelfullt utbyggede kommunikasjoner, manglende industrielt miljø og dårlig utbygget handelssystem. Regjeringen mente at den som hovedregel bare ville gå inn for de prosjektene som kunne bli konkurransedyktige, dermed var støtten til industrien bare ment for oppstartfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Utbyggingsprogrammet beskrev at det særlig var de dårlige finansieringsmulighetene, samt dårlig teknisk og merkantil innsikt som tidligere hadde hindret industriell utbygging i Nord-Norge. Kapitalen som trengtes for industrireisningen ble forutsatt at delvis skulle komme fra bedrifter i Sør-Norge.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Ved planleggingen av industribedrifter ble det pekt på at virksomheter som kunne utfylle hverandre skulle legges til samme område. Et eksempel som ble nevnt var at om det på et sted ble etablert industribedrifter som først og fremst sysselsatte menn, så burde det også være kvinnearbeidsplasser i området. 
{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

På grunn av landsdelens manglende industri, ble det påpekt at bedrifter i Nord-Norge hadde vansker med å få tak i personer med teknisk innsikt, både som arbeidere og ledere. Planen ville gi sterkt behov for kompetent arbeidskraft, noe som krevde teknisk hjelp, både i oppstarts- og i driftsfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Stortingsmeldingen ga en oversikt over forskjellige bedrifter i landsdelen som hadde lagt frem planer for utvidelse av virksomheten. Noen av disse bedriftene var [[Sulitjelma gruber]], [[Altaskifer|Alta skiferbrudd]], kullgruvene på Svalbard ([[Kings Bay|Kings Bay Kull Compani]] og [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]]), Norsk Bergverks gruver i Mo i Rana, [[Nordland Portland Cementfabrik]] i Kjøpsvik, [[Norsk Hydro]] i Glomfjord og fiskeriindustrien generelt. Sulitjelma gruber hadde meldt inn planer om å øke produksjonen fra {{nowrap|270 000}} til rundt {{nowrap|330 000}} tonn, men med forbehold om økt tilgang på elektrisk kraft. De to gruvene på Svalbard ble nevnt i planen fordi en stor del av arbeidsstokken var hjemmehørende i Nord-Norge. Her var økning av kullproduksjonen aktuelt i begynnelsen av 1950-årene. Disse planla også å få i drift kullbriketteringsverk i Trondheim og Bergen. Til Norsk Bergverk var det fra Stortinget allerede bevilget 1,8 millioner kroner for nye maskiner. Sementfabrikken i Kjøpsvik var i gang med en kapasitetsøkning i fabrikken fra {{nowrap|60 000}} til {{nowrap|80 000}} tonn sement per år i 1952. På lengre sikt var planen en produksjon på {{nowrap|130 000}} tonn. Norsk Hydro i Glomfjord ville utvide sin produksjon av hydrogen med {{nowrap|25 %}} uavhengig av Nord-Norgeplanen. Når det gjaldt fiskeforedling sa stortingsmeldingen at det allerede var bygget flere kjøle- og fryseanlegg, men for at disse skulle kunne ansees fullt utbygget trengtes både modernisering og nye anlegg.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}