Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

== 1905 ==
[[Fil:Norge sverge slit.jpg|thumb|«Brister båndet?» spør det [[Sverige|svenske]] [[vittighetsblad]]et [[Söndags-Nisse]] [[12. februar]] [[1905]] etter at forhandlingene hadde strandet.]]Mot slutten av unionstiden vokste den norske misnøyen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Forhandlingene mellom Norge og Sverige i 1903 var viktige, men ble vanskelige etter at utenriksminister Lagerheim ble presset av konservative svensker i Riksdagen til å gå av da det viste seg at han var på kollisjonskurs med statsminister [[Erik Gustaf Boström|Boström]]. 

Etter at Lagerheim hadde avgått, forsvant den forhandlingsvillige innstillingen fra svensk side. Allerede i desember 1904 formulerte Boström seks krav for et eget norsk konsulatvesen under felles utenriksdepartement. Kravene var:
# Den svenske Utenrigsminister skal før Udnevnelsen høres om den eller de Personer, som den norske Regjering vil indstille til norske Konsuler.
# I norske Konsulers Diplomer skal Kongen bære sin Titel som svensk Konge, idet Sveriges Navn skal nævnes før Norges.{{#tag:ref|Her ville nok «Konge av Sverige» være bedre, ettersom han hadde dobbelt statsborgerskap. Vektleggelsen på nasjonaliteten var dermed neppe tilfeldig|group=n}}
# Konsulatstyret maa ikke give Konsul nogen Ordre, som strider mod en av Udenrigsministeren i samme Sag udstedt Forskrift.{{#tag:ref|Dersom Aftenpostens avskrift stemmer, er altså ikke utenriksministeren her omtalt som svensk. Utenriksministeren var svensk og i den svenske regjering, men hadde oppgaver for begge land. Å vektlegge nasjonaliteten i de tre andre punktene der denne nevnes er et interessant grep.|group=n}}
# Den svenske Udenriksminister skal i visse Tilfælde kunne anmelde en norsk Konsuls Forhold i sammensat eller ministerielt Statsraad, hvorefter Sagen gaar over til vedkommende Riges Statsraad.
# Gesandtene skal kunne suspendere Særkonsulerne. De maa ikke gjenindsættes uten Kongens Beslutning efter foredrag av den svenske Udenriksminister.
# I visse Lande skal det felles Konsulatvæsen indtil videre vedblive at bestaa.<ref>Side 7-8, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref>

De seks punktene, av nordmennene nedsettende kalt «lydrikepunktene», var svært vanskelige å forholde seg til for Norge, da de effektivt ga det svenske utenriksdepartement all makt over konsulatvesenet. Det norske [[promemoria]] som kom til svar krevde at de seks punktene måtte sløyfes dersom forhandlingene skulle fortsette, og svaret fra den svenske regjering var at hvor vidt de skulle sløyfes eller ikke på ingen måte var gitt, og ettersom den norske regjeringen dermed mente at forhandlingene ikke kunne fortsette utenom disse vilkår, var forhandlingene effektivt tilsidesatt. Statsminister Hagerup erklærte den 8. februar i Stortinget at forhandlingene hadde strandet.<ref>Side 8-9, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref> Kort tid etter ble det nedsatt en spesialkomité med [[Nikolai Prebensen]] som formann og [[Carl Berner]] som ordfører.

===Ministerkriser i Norge og Sverige===
[[Fil:JohanRamstedt.JPG|thumb|[[Johan Ramstedt]] ble noe uvillig statsminister i Sverige. {{byline|Johannes Jaeger (1832-1908)}}]]
Dermed var det klart at forhandlinger med Sverige var umulig. Hagerup leverte sin avskjedssøknad til kronprinsregenten den 28. februar, og katalysatoren var at to statsråder, [[Christian Michelsen]] og [[Jakob Schøning]], hadde gått av. Kronprins Gustaf svarte at han på det daværende tidspunkt ikke kunne behandle avskjedssøknadene.<ref>Side 10-11, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref>

Spesialkomiteens flertall, 16 av de 19 medlemmene, var for å legge frem en ny lov om eget norsk konsulatvesen, og at dette skulle igangsettes senest 1. april 1906. Mindretallet, ett medlem, krevde at Stortinget skulle handle øyeblikkelig, mens to medlemmer foreslo å få loven til utvetydig anerkjennelse.<ref>Side 15-16, «Unionens Opløsning, En Dagbog. Særavftryk af Aftenposten», Schibsted, Kristiania, 1905.</ref> I samtiden og i ettertiden fikk de tre forslagene tre navn:{{#tag:ref|De to lovlinjene fikk hurtig navn, mens beslutningslinjen har også blitt kalt «Aksjonslinjen» blant flere navn.|group=n}}
* ''Beslutningslinjen'' krevde at Stortinget skulle erklære eget konsulatvesen og heller ta konflikten. Denne ble støttet av radikale Venstre.
* ''Den korte lovlinje'' var en moderert utgave, der Stortinget skulle sende konsulatsaken til kong Oscar II, og gi ham muligheten til å sanksjonere. En sanksjonsnektelse ville medføre at regjeringen ville gå av og alle nekte å påta seg ministerverv. Denne linjen ble støttet av Moderate Venstre og flere i Høire.
* ''Den lange lovlinje'' var å følge konstitusjonell praksis ved å la saken gå gjennom tre storting og innføre eget konsulatvesen når Oscar II ikke kunne nekte sanksjon lenger. Dette var Høires linje.

Hagerups avskjedssøknader ble godtatt av kronprinsregenten den 11. mars. Ny statsminister ble Christian Michelsen. Michelsen valgte «den korte lovlinje» etter anmodning fra flertallet til spesialkomiteen.<ref name="bostroms avgang"/>

I Sverige hadde det i samme tid vært bekymring om den sannsynlig forestående unionsoppløsningen. Etter at Boströms punkter hadde blitt forkastet, kom det senere et forslag fra majoriteten av svenske statsråder. Dersom denne ble antatt, lovet Boström å avgå for å ikke være i veien. Imidlertid ble denne også forkastet av norske myndigheter.<ref name="bostroms avgang">Boströms avgång (side 1-16), Arne Wåhlstrand: ''1905 års ministärkriser'', Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941</ref> Samtidig som sinnet mot Boströms forslag hadde økt i omfang i Norge, ble kritikken mot ham stor også i Sverige.<ref name="bostroms avgang"/> Først i aviser, senere i politiske kretser. Boström gikk av den 7. april 1905. Han lyktes imidlertid å avgå med grunn at det var nordmennene som var uvillige, og dermed var hans avgang drevet frem av nordmennene, og ikke egen mislykkethet.<ref name="bostroms avgang"/>

En ny svensk statsminister var vanskelig å finne. [[Gustaf Sparre]] var for gammel og [[Ivar Afzelius]] for uvillig til å ha blitt spurt. [[Edvard von Krusenstjerna]] ''ble'' spurt, men han takket øyeblikkelig nei.<ref name="ramstedt">Ministären Ramstedts tilkomst (side 17-34), Arne Wåhlstrand: ''1905 års ministärkriser'', Almqvist & Wiksell, Uppsala 1941</ref> [[Hugo Tamm]] takket nei da han var fysisk ikke klar for det, men også sannsynligvis fordi han mislikte begynnende partidannelse i Riksdagen.<ref name="ramstedt"/> Også [[Axel Swartling]] takket nei. Dette var kandidatene utenfor ministerpostene, og dermed måtte kongehuset lete innen den avgående regjering. Først ut ble kirkeminister [[Carl von Friesen]], men han anså seg selv ikke voksen nok til oppdraget.<ref name="ramstedt"/> Til slutt takket [[Johan Ramstedt]] ja, men bare dersom det var en siste utvei. Det ble det, og Ramstedt ble statsminister.<ref name="ramstedt"/>

=== Agitasjon hjemme og i utlandet ===
[[Fil:En politisk Telegramveksling i 1905 Vikingen No 25 24de Juni 1905.jpg|thumb|left|Vitsetegning av [[Gustav Lærum]] for [[Vikingen (tidsskrift)|Vikingen]] No. 25. 24de Juni 1905, om en tenkt telegramveksling mellom statsminister Christian Michelsen og dikteren [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. Historien ble så populær at flere trodde den var sann, og Bjørnson måtte selv dementere den.<ref>[http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm Øystein Sørensen: Apokryft om å holde kjeft] {{Wayback|url=http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm |date=20150212024545 }}, ''Aftenposten'' 5. mai 1997, hentet 21. januar 2013</ref>]]
Allerede på slutten av [[1800-tallet]] begynte kravene om unionsoppløsning, først og fremst fra [[intellektuell]]e og politisk [[liberal]]e, gjerne tilknyttet partiet [[Venstre]] og avisen [[Dagbladet]]. [[Dikter]]en [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[historiker]]en [[Ernst Sars]] og [[jurist]]en og [[diplomat]]en [[Sigurd Ibsen]] var sentrale. Både de politiske båndene til Sverige og de kulturelle og språklige båndene til Danmark ble kritisert, altså både en politisk og en kulturell [[nasjonalisme]]. Det siste spesielt i [[nynorsk]]bevegelsen, som kjempet for et eget norsk skriftspråk. [[Noregs ungdomslag]] hadde «ut or unionane» som [[slagord]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Bjørn Arne Steine]]: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1513-ut-av-unionene.html «Ut av unionene!»]. Hentet 21. des. 2016.</ref>

[[Fridtjof Nansen]] hadde blitt aktiv i den offentlige debatt allerede tidlig i 1905, da han ble bedt om å skrive en enquete for ''[[Samtiden]]''.<ref name="nansen">Side 81, Øystein Sørensen: «[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008011704006#81 Fridtjof Nansen : mannen og myten]», Universitetsforlaget, 1993</ref> Enda Nansen selv ikke ønsket å bli oppfattet som en politiker, ble hans mening notert i kraft av at han var en nasjonalhelt. Nansen fulgte opp med fem artikler for ''[[Verdens Gang]]''; «Veien», «Menn», «Mot», «Letsindighet» og «Vilje».<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021408086#25 Fridtjof Nansen] Marit Greve, Norsk Folkemuseum 1996.</ref> Nansen la vekt på at det nå krevdes handling, og ikke uthaling. Dette var en noe mer radikal mening enn flere samtidige hadde, og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] kommenterte om Nansen at «Det er dog for meget isbjørn i ham».<ref name="nansen"/> Likevel ble Nansen svært populær i samtiden, og hadde en samlende effekt på befolkningen.<ref name="nansen"/>

Etter at Michelsen tok over som statsminister, ble Nansen tidlig sendt til Tyskland og Storbritannia for å prøve å påvirke opinionen der. Den 25. mars 1905 kom et brev fra Nansen til redaktøren av ''[[The Times]]'' på trykk i avisen. Brevet var en oppklaring av saksforholdet mellom Norge og Sverige i konsulatsaken. Dette brevet var sterkt pådrevet av den norske regjeringen.<ref> Side 33, {{bibsys-oria|pid=021841799|tekst=Tanja Hammerstad}} (Wahl): [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905'']. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo</ref> Nansen var allerede populær i [[London]], og hans brev ble lest med iver. 

Svensk opinion var lite begeistret for dette brevet. Det svenske svar var å bruke [[Sven Hedin]]. Forslaget å velge Hedin, som hadde reist mye i Asia og holdt mange foredrag, skal ha kommet fra den britiske [[Minister (diplomati)|minister]] i Sverige, [[James Rennell Rodd]].<ref> Side 35-37, {{bibsys-oria|pid=021841799|tekst=Tanja Hammerstad}} (Wahl): [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905'']. Oslo, 2002. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo</ref> Hedins svar den [[1. april]] var først beklagende overfor det britiske publikum i at de ble trukket inn i en for alle praktiske formål privat affære, men deretter angrep Hedin Nansens punkter. Nansen svarte allerede den 4, april med et kort, og den 12. med et lengre svar. Den 18. april svarte igjen Hedin Nansen.

Imidlertid var det ikke slik at det britiske syn skulle vinnes bare i avisene, og Nansen møtte den britiske utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]] den 29. mars. Ifølge Lansdowne var møtet stort sett en gjentakelse av Nansens første innlegg i avisen ''The Times''.<ref>National Archives, FO 73/649 Lansdowne til Rodd, 29. mars 1905</ref> Dette var den første av flere norske forsøk på å få i gang møter med den britiske utenriksminister eller på annen måte påvirke britisk opinion. Kampen mellom Nansen og Hedin ble også gjengitt i andre europeiske aviser, som i Frankrike, Russland og Tyskland. Imidlertid ble ikke dette fulgt opp av diplomatiske utspill der.

Bjørnstjerne Bjørnson hadde selv vært aktiv i unionsspørsmålet frem til 1905, og valgte selv å støtte Hagerups syn som førte til dennes avgang, at det var forhandlinger som gjaldt. Dette gjorde ham upopulær i flere kretser i Norge, også delvis fordi han sa dette mens han selv befant seg i [[Roma]]. [[Gustav Heiberg]] skrev at «Ingen under den nuværende Situation har saa liden Ret til at føre Ordet som Bjørnsjerne Bjørnson.[...] B. indtar - heldigvis - ingen oficiel Stilling i vort land».<ref name="bjornson">[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009021000129#489 Bjørnstjerne Bjørnson - En biografi] Bind II - Aldo Keel, Sissel Falck, Gyldendal, 1999</ref> Bjørnson var spesielt skeptisk til den korte lovlinje, og uttalte seg skeptisk om denne. Imidlertid ble han stadig mer isolert, og valgte å trekke seg i stor grad fra offentlig debatt. Den 27. mai fikk han telegram fra Michelsen som orienterte om sanksjonsnektelsen. Bjørnson svarte «Tak for telegrammet. Nu samhold.» Michelsens svar var omtrent at nå gjaldt handling mer enn ord, men gitt Bjørnsons lite populære stilling og Løvlands gjengivelse, ble historien til den apokryfe historien om at Bjørnson skrev «Nu gjælder det at holde sammen», og at Michelsen svarte «Nu gjælder det at holde kjæft». Historien ble så populær at Bjørnson selv gikk ut og dementerte dette.{{#tag:ref|Historien ble også gjentatt i TV-serien [[Harry & Charles]] fra 2007.|group=n}} I resten av oppløsningen forholdt Bjørnson seg taus. Han var en erklært republikaner, men støttet kongevalget av utenrikspolitiske hensyn.<ref>[http://nbl.snl.no/Bjørnstjerne_Bjørnson Bjørnstjerne Bjørnson] - Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013</ref>

===Norges strategiske posisjon===
[[Fil:SchwedenNorwegen 1905.png|thumb|Tysk kart over Norge og Sverige 1905]]
I [[1855]] skrev Sverige og Norge under på en traktat, kalt [[Novembertraktaten]], med [[Frankrike]] og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avstå noe land til [[Russland]] eller gi noen rettigheter eller fordeler til Russland, mot at Frankrike og Storbritannia skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland.<ref>[http://snl.no/Novembertraktaten Novembertraktaten] - Store norske leksikon</ref> Traktaten ble inngått rett etter [[Krimkrigen]] mellom [[Det osmanske rike]], Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Russland på den andre. 

I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngått en vennskapsavtale ([[Entente cordiale]]), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde [[Tyskland]] blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et område av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland.

Dette falt sammen med at Russland hadde tapt mesteparten av flåten sin som var stasjonert i [[St. Petersburg]] i [[den russisk-japanske krig]].<ref>[http://www.cityofart.net/bship/ru_dreads.html Russian Dreadnought Battleships (1911-1959)] - </ref> Det var derfor et lite maktvakuum i [[Østersjøen]] frem til Russland fikk bygget opp flåten sin. Samtidig hadde Tyskland hatt økt satsing på flåten de siste årene, og ble den store maktfaktor der i 1905. Men viktigere enn kontroll over Østersjøen var veien ut derfra. Og viktigst var de trange sundene mellom Norge og Danmark ([[Skagerrak]]) og Sverige og Danmark ([[Kattegat]]). 

Både den tyske og den russiske marine trengte et nøytralt, ideelt vennligsinnet, Danmark for å sikre at flåten deres kom ut til [[Nordsjøen]]. For Storbritannia var det også viktig at ingen makt skulle kontrollere og okkupere norske havner, noe som ville gi denne makten en kort og åpen vei mot Storbritannia. Storbritannia foretrakk en åpen inngang til Østersjøen, mens Russland foretrakk en «mare clausum», altså et stengt Østersjøen. Tyskland var delt på dette synet.<ref>Side 65, Andreas Kolle: [http://www.hf.uio.no/iakh-dyn/forskning/forskningsprosjekter/1905/prosjektID=100.php ''Jugglery with words: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905'']. Oslo, 2004. Hovedoppgave i historie]</ref>

=== Selvstendighetserklæringen 7. juni ===
[[Fil:Stortingets møte 7. juni 1905.jpg|thumb|left|Fra Stortingets møte 7. juni 1905. Statsminister [[Christian Michelsen|Michelsen]] leser opp regjeringens erklæring. Fargelagt fotografi.{{foto|[[Frederik Hilfling-Rasmussen]]}}]]
I stedet for å vente til neste stortingsperiode, da kongen hadde brukt opp sine to vetoer og den ville gå gjennom, satset regjering og Stortinget på å sende en ny lov om eget norsk konsulatvesen som skulle tre i kraft allerede i 1906. Loven ble oversendt kong Oscar II den 27. mai 1905 og som forventet nektet kongen å sanksjonere loven. Da leverte statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».<ref name="danielsen">Side 425 ff, Rolf Danielsen: «På moderasjonens grunn», Historisk Tidsskrift bind 81, nr. 4/2002.</ref>

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så [[Kontrasignatur|kontrasignere]]. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.<ref name="danielsen"/> 

Kongen svarte på dette med å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn i at det ville være umulig å finne en ny regjering.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/mai2005/statsrad.html Siste statsråd med kong Oscar II] Arkivverket, udatert 2005, hentet 31. januar 2013</ref> Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.<ref name="danielsen"/>

Stortingets president [[Carl Berner]] leste den [[7. juni]] [[1905]] opp følgende:<br />
:«''Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.''»<ref>Side 336, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens forlag, Horten, 1906</ref>

[[Fil:Carl Berner 1905.jpg|thumb|Stortingspresident [[Carl Berner]], her avbildet av [[Christian Krohg]].]]
De siste to bisetningene: «''at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.''» regnes som unionsoppløsningen. Rolf Danielsen argumenterer imidlertid med at det som skjedde var at kongemakten selv hadde opphevd unionen ved å nekte sanksjon og å nekte regjeringens avskjed. Slik var Stortingets avgjørelse bare en bekreftelse av kongens handling.<ref name="danielsen"/> Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori [[Aanund Hylland]] kommenterte i et innlegg at vedtaket medførte begynnelsen på oppløsningen av unionen, og ikke unionsbruddet i seg selv.<ref>[http://www.norges-bank.no/Upload/import/konferanser/2005-06-07/data/hylland.pdf Unionsoppløsningen i 1905: Bør vi feire den 7. juni?]{{død lenke|dato=oktober 2017 |bot=InternetArchiveBot }} - Aanund Hyllands manuskript til innlegg holdt ved Norges Banks konferanse «Historisk-monetær statistikk for Norge», Bogstad Gård, 7. juni 1905, hentet 26. februar 2013</ref>

Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «''Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.''», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov. Kongen la til mot slutten av sitt protestskriv:<br />
: «''De love, hvortil jeg har aflagt ed, og de forenede rigers vel har været det bestemmende for min beslutning ved konsulatspørsmaalets afgjørelse, men derunder er jeg bleven nødt ikke blot af det norske statsraads kontrasignationsnegtelse, men ogsaa af dets medlemmers afskedsansøgninger. Da jeg erklærede: "Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgning," - har statsraadet truende udtalt, at den nordmand, som ydede sin medvirkning til min beslutning, derved i samme øieblik vilde være uden fædreland.''

: ''Jeg blev altsaa stillet i den situation, enten at nødsages til selv at bryde den ed, jeg har aflagt til rigsakten, eller ogsaa at udsætte mig for i modsat fald at stilles uden raadgivere. Her gaves for mig intet valg.''»<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/june_4b.html 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905] - Nasjonalbiblioteket (udatert), hentet 13. januar 2013</ref>

Riksakten hadde grunnlovs gyldighet.

=== Bernadottetilbudet og den faktiske kandidat ===
[[Fil:Valdemar and Chulalongkorn.jpg|thumb|left|[[Valdemar av Danmark]], her fra et besøk i [[Thailand|Siam]] i 1900, ble lansert som kandidat til Norges trone.]]
For å dempe reaksjonene, hovedsakelig i utlandet, tilbød Stortinget Oscar II at en av hans sønner kunne ta over.<ref>[http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Var-glemte-kongemaker-i-1905-6354574.html Vår glemte kongemaker i 1905] - Kronikk: Roy Andersen, Aftenposten 21. mai 2005, hentet 1. februar 2013</ref> Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betydde imidlertid at regjeringens utsendinger [[Fridtjof Nansen]] og [[Fritz Wedel Jarlsberg]] var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.

I tillegg var tilbudet på ingen måter reelt. Av Oscars sønner var [[Gustav V|Gustaf]] tronarving i Sverige, og gitt unionsoppløsningen fra norsk side var det umulig å være begge deler. [[Oscar Bernadotte]] hadde mistet sin plass i kongerekken da han giftet seg uten Oscar IIs godkjennelse, og det var umulig for Oscar II å gå tilbake på sitt ord. [[Carl av Sverige, hertug av Västergötland|Prins Carl]] var tunghørt og ville vanskelig fungere godt som konge. Dessuten var han lite innstilt på det selv. [[Prins Eugen]], kjent som «malerprinsen», var lite interessert i rojale plikter. Av de lite sannsynlige kandidatene var imidlertid Carl Bernadotte den beste.

Den 18. juni 1905 tok Wedel Jarlsberg kontakt med Rennell Rodd, britisk minister i Sverige, og forklarte den norske situasjonen – at Norge først og fremst ønsket seg Carl Bernadotte, men subsidiært, om dette ikke gikk, [[Haakon VII|Prins Carl av Danmark]], svigersønn av kong [[Edward VII]] av [[Storbritannia]]. Wedel Jarlsberg sa også at han fryktet at uthaling av dette spørsmålet kunne medføre økt interesse for republikk i Norge. Rodd formidlet dette til både kong Edward VII og til utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]]. Edward VII støttet fremgangsmåten, både med Bernadottetilbudet og med Carl av Danmark som sekundakandidatur, mens Lansdowne og Rodd ble enige om å utvise forsiktighet overfor Wedel Jarlsberg.<ref>Side 65, Andreas Kolle: [http://www.hf.uio.no/iakh-dyn/forskning/forskningsprosjekter/1905/prosjektID=100.php ''Jugglery with words: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905'']. Oslo, 2004. Hovedoppgave i historie]</ref> Dette medførte en splittelse mellom den faktiske britiske utenrikspolitikken til Lansdowne, og den dynastisk-orienterte personlige til Edward VII, som ble klar i august samme år.<ref>Kolle, side 86-88</ref>

Den tyske keiseren [[Wilhelm II]] var også interessert i tronfølgerspørsmålet. Han lanserte sin egen kandidat, [[Valdemar av Danmark]]. Dette ble tatt opp ved generalkonsul Faber du Faur i Kristiania, og Michelsen svarte at det av flere grunner ikke var aktuelt. Blant grunnene var at Valdemars kone var katolikk og at hans sønner allerede var voksne.<ref>Kolle, side 76-77</ref> Argumentet mot Valdemars kone kan virke noe merkelig, da dette var situasjonen hos de to første dronningene i unionen med Sverige. Personlig så Wilhelm helst at en svensk tronarving tok over Norge fremfor det han oppfattet som Edward VIIs renkespill. Imidlertid gjorde kronprins Gustav det klart for keiseren på et møte i [[Gävle]] at dette ikke var aktuelt. 

Wilhelm II stoppet ikke der. Valdemar var bror av [[Maria Feodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland, og etter det mislykkede besøket i Gävle dro Wilhelm II til et allerede avtalt møte med [[Nikolaj II av Russland]] ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]]. Der ble en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-britiske og kritiske til Edward VII.{{#tag:ref|Møtet handlet i hovedsak om en plan fra Wilhelm IIs side om å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der kongevalget var en viktig del av planen.|group=n}}<ref>Side 455-460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> Imidlertid godtok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det kom lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.

=== Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august ===
[[Fil:Christian Lundeberg.jpg|thumb|[[Christian Lundeberg]] var leder for det «särskilda utskottet», som langt på vei felte den sittende svenske regjeringen. Lundeberg tok selv over som statsminister øyeblikkelig etterpå.]]Den svenske reaksjonen på unionsoppløsningen var kraftig. Den skandinavistiske samarbeidstendensen forsvant helt, da svenske deltakere trakk seg helt ut.<ref name="hemstad">[http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf Skandinavismen og 1905: Fra Indian Summer til nordisk vinter] {{Wayback|url=http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf |date=20100811004711 }} - Ruth Hemstad, Noridsk tidskrift nr. 1, 2005.</ref> Avisene varierte fra den sosialistiske ''[[Social-Demokraten (svensk avis)|Social-Demokraten]]''s kommentar: «Norge fritt» til konservative ''[[Nya Dagligt Allehanda]]''s kommentar om «Revolution i Norge». Spontane hyllester til Oscar II forekom flere steder i Stockholm, og 10 000 mennesker deltok i en direkte hyllest til kongen ved [[Drottningholm slott]].<ref name="nilsson">[http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf Unionsupplösningen 1905 som händelse och minne] {{Wayback|url=http://www.letterstedtska.a.se/NT1-05.pdf |date=20100811004711 }} - Torbjörn Nilsson, ''Noridsk tidskrift'' nr. 1, 2005.</ref> 

Det fantes også de som truet med krig, men de var i mindretall. I tillegg hadde Riksdagen god kjennskap til at en union neppe ville bestå med våpenmakt, at kongehuset og især kronprins Gustaf var imot krig, og at stormaktene heller ikke ønsket det.<ref name="nilsson"/> Sveriges generalstabssjef [[Axel Rappe]] understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Rappes betydning i militær sammenheng i 1905 må likevel forstås som sekundær.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=7546 Axel E. Rappe]{{Død lenke|dato=april 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Gunnar Åselius i Svenskt Biografisk Lexikon, del XXIX, 1995–1997. Hentet 4. februar 2013</ref>

Riksdagen nedsatte en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av [[Christian Lundeberg]], og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=9790 Christian Lundeberg]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Arne Wåhlstrand i Svensk Biografisk Lexikon, bind XIV, Stockholm 1982-1984. Hentet 4. februar 2013</ref> Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:<ref name=bothner>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 165-69, Tapir, Trondheim, 1987</ref>
* Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.
* Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
* De gamle norske [[landskap]]ene [[Bohuslen]], [[Jemtland]] og [[Herjedalen]], samt bygdene [[Idre og Særna]] som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens [[Enningdalen]] hørte til Norge.
* Fastsettelse av svenske [[same]]rs rett til reinsdyrbeite i Norge.
* Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
* Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.
* Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.

Disse kravene gikk på tvers av regjeringen Ramstedts linje, som gikk ut på en snarlig unionsoppløsning gjennom samtaler med Stortinget. Ramstedt gikk av, og Lundeberg ble ny statsminister.

Kravet om folkeavstemning eller stortingsvalg for at unionen skulle oppløses er interessant. Ettersom Utskottet var konservativt ledet, er det pussig at Nordens første folkeavstemning ble krevet av den gruppen som var mest skeptisk til folkeavstemning.<ref name="vedung">Side 137 ff, Evert Vedung: ''Nordens første folkeavstemning'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson, Aschehoug, Oslo 2005</ref> En av forklaringene kan ha vært at Sverige ønsket at det norske kravet om folkeavstemning ikke kom fra Stortinget, men fra folket.<ref name="vedung"/> Dette ble i så fall et mildt nederlag. Den 25. juli 1905 ble altså den norske regjering klar over kravene, og den 28. juli foreslo Stortinget selv en folkeavstemning, men ikke om oppløsning av unionen, men om enighet i «den stedfundne Opløsning af Unionen».<ref name=bothner/> Dermed var altså fortsatt Stortinget den som hadde handlet i saken. Samme dag kom kravene fra Riksdagen, men de ble behandlet dagen etter, da vedtaket om folkeavstemning allerede forelå.

[[Fil:Unionsoppløsningen flagg.jpg|thumb|left|Postkort med oppfordring til å stemme for unionsoppløsningen.]]
Slik var det ikke et spørsmål om hvorvidt velgerne var enige i at unionen skulle oppløses, men om de var enige i det som allerede hadde skjedd. Folkeavstemningen hadde dermed ikke karakter av å være rådgivende, men aksepterende. Det var ikke en folkeavstemning om hvorvidt man skulle oppløse unionen, og heller ikke fremgangsmåten.<ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2005/07/19/437801.html Myten om enighet og 184 svikere] - Nils Ivar Agøy i [[Dagbladet]], 19. juli 2005</ref>

Den [[13. august]] 1905 ble [[Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige|folkeavstemningen]] avholdt, med 85,4 % fremmøte. 371&nbsp;911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene.<ref>Side 442, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens Forlag, Horten, 1906</ref> Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368&nbsp;208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.

Den tyske ministeren i Sverige og Norge, Felix von Müller, kommenterte at høytidsstemningen rundt folkeavstemningen ble aksentuert av flagg med «Ja» på, musikkorps og sangforeninger. Han noterte seg også at et svensk tidsskrift hadde rapportert at en av grunnene til at det var få «Nei»-stemmer, var at det krevde mot å stå opp mot «den regjerende terrorismen» og at det flere steder var slik at man ikke hadde trykt opp nei-sedler, slik at de som ønsket å stemme nei ville bli forrådt av sin håndskrift.<ref>Side 97, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/kolle.pdf Jugglery with words] - hovedopphave i historie, Andreas Kolle, november 2004</ref> 

Kvinnene, som ikke hadde stemmerett, organiserte sin egen underskriftskampanje ledet av [[Landskvindestemmeretsforeningen]]. Formann for styret var [[Fredrikke Marie Qvam]], og aksjonen er regnet som en av Qvams store politiske bragder. Andre medlemmer i styret var [[Elise Welhaven Gunnerson]] og [[Marie Kjølseth]]. Kampanjen skaffet 279 878 underskrifter<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema_folk.html Folkeavstemningene i 1905] - Nasjonalbibliotekets 1905-base, hentet 26. februar 2013</ref>, og ble brukt som argument for kvinnelig stemmerett. Kvinnelig stemmerett ble innført i 1913. Professor i historie [[Øystein Sørensen]] omtalte resultatet slik: «Resultatet var så overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med».<ref>[http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/1905-en_fredelig_skilsmisse.doc 1905 – en fredelig skilsmisse] – dokument (doc) skrevet i anledning Prosjekt 1905</ref>

=== Karlstadforhandlingene ===
{{utdypende|Karlstadforhandlingene}}
[[Fil:Unionsupplösningen sverige norge Karlstadkonventionen den 23 september 1905.jpg|thumb|De to lands representanter i [[Karlstadforhandlingene]]. {{byline|K. Nyström, Karlstad}}]]
Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om å legge forhandlingene til den svenske byen [[Karlstad]], midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad [[31. august]].

Kravene fra Särskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgås, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen så på reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig.<ref>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 220, Tapir, Trondheim, 1987</ref> 

Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmål om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne bestå. Det var også spørsmål om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen så fastlåst at det ble enighet om å ta en pause frem til den 14. september. 

====Krigsfrykt og stormaktsinngripen====
[[Fil:Grænsevagten - no-nb digifoto 20160115 00025 NB NS 000085.jpg|thumb|left|Norske soldater på [[grensevakt]] ved riksgrensa mot [[Sverige]] [[1905]]. {{foto|Narve Skarpmoen}}]]
Situasjonen var spent, og det var en viss frykt for krig i begge land. På svensk side ivret enkelte av de militære sjefene og ultrakonservative politikere i Riksdagens førstekammer for militær aksjon.<ref>«[https://snl.no/Unionsoppl%C3%B8sningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905]». SNL. Besøkt 4. mars 2024.</ref> På norsk side var det en militant gruppe som mente at krevet om å rive grensefestningene var uakseptabelt.<ref>«[https://snl.no/Unionsoppl%C3%B8sningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905]». SNL. Besøkt 4. mars 2024.</ref> Det hjalp lite at det var repetisjonsøvelse for den svenske hæren i september, og dermed var mange svenske soldater ute. I tillegg hadde den svenske flåten relokert til Göteborg. Den norske hæren gjennomførte i pausen i forhandlingene en delvis mobilisering. Det kom også inn stadig nye rapporter og betenkninger om hvor svenske tropper sannsynligvis befant seg.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillinger/Grensevakt-1905 Grensevakt 1905] - Arkivverket.no, hentet 4. februar 2013</ref> Også flåten var aktiv. Den svenske flåten hadde i august forandret planer fra en defensiv til en mer offensiv handlingsplan, der det gjaldt å sperre den norske flåten inne i Melsomvik mens Sverige kontrollerte havet.<ref>Side 78-80, «Militärt kring 1905», Hörsta forlag, Stockholm 1958</ref>

Det er vanskelig å vurdere krigstrusselen. Løvland beskrev at han under forhandlingene hadde sett på klokken for å fastsette «klokkeslettet, naar bruddet maatte ventes». Muligens var dette en implikasjon på at dette ville medføre krig.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=9790 Christian Lundeberg]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Arne Wåhlstrand i Svensk Biografisk Lexikon, bind XIV, Stockholm 1982-1984. Hentet 27. januar 2013</ref> Likevel er det langt fra sikkert at krig ville ha blitt utfallet. Det var også stor nervøsitet ved grenseområdene, og uvilje fra begge hold til å skyte på «broderfolk» og «sambygdinger».<ref>Side 29-53, Anne Eriksen: ''Den nasjonale erindring - minner om 1905'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.), Aschehoug, Oslo 2005</ref> Det blir også vanskelig å spå utfallet av en krig, enda det rent militært peker i retning av at Sverige ville ha vunnet slagene i første omgang.<ref>Side 22-28, Øystein Sørensen: ''Hva kunne skjedd?'' i «1905 - Nye perspektiver» av Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.), Aschehoug, Oslo 2005</ref>

I de første dagene av forhandlingene hadde Norge brukt tiden på å påvirke stormaktene. Dette gjaldt i hovedsak Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg. Hovedvekten lå på påvirkning av andre [[gesandt]]er i [[København]], men det ble også gjennomført et forsøk på å påvirke den britiske regjering. Ettersom Edward VII helst så sin svigersønn på tronen, var den britiske regjering delt mellom korrekt oppførsel og egen vinning. Nansens besøk i London ble imidlertid av liten betydning.<ref>Side 113-114, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/kolle.pdf Jugglery with words] - hovedopphave i historie, Andreas Kolle, november 2004</ref> Spillet om Norges trone, med Carl Bernadotte, Carl av Danmark med flere som kandidater, ble ifølge den tyske minister i Sverige oppsummert av en ikke navngitt diplomat på fransk med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».<ref>«Ce n'est qu' une grande comedie!», Auswärtiges Amt/Politisches Archiw R8353, von Müller til Bülow, 4. september 1905. Dette ble understreket av Keiser Wilhelm II</ref>

Tyskland nektet å intervenere, da de kjente godt til at Nansens og Wedel Jarlsbergs argumenter om at de historiske festningene skulle ødelegges ikke stemte overens med svenskenes krav. Storbritannia kom med en relativt høflig anmodning om høflighet, mens Frankrikes og Russlands representanter kom med en anmodning til Sverige om å ikke være urimelige, Russlands sendebud på tross av råd fra både den tyske og den britiske gesandt.<ref>National Archives, FO 73/652 Rodd til Lansdowne, 13. september 1905</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiw, Müller til Bülow, 13. september 1905</ref> Det franske sendebud appellerte til humanitære årsaker, altså de historiske festningene.<ref>Kolle, side 108</ref>

====Forhandlingene avsluttes og Norge anerkjennes====
[[Fil:Oscar II of Sweden 1905.jpg|thumb|Kong [[Oscar II]] måtte frasi seg den norske trone etter at forhandlingene var avsluttet og godkjent av begge parlament.]]
Forhandlingene begynte igjen den 14. september, og nå var det for det meste private møter. Lundeberg og Michelsen møttes ofte og sendte hverandre forslag, men ikke alle disse var offisielle. Til slutt ble det overenskomst mellom Sverige og Norge. I avtalen dem imellom ble det angitt at Norge måtte rive samtlige av de nye grensefestninger mot Sverige, bortsett fra [[Kongsvinger festning]], såfremt disse ikke ble utbygget. Reinbeiteavtalen ble inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917. 

Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Særlig var [[Johan Castberg]] og [[Georg Stang]] ivrige forsvarere av grensefestningene, men deres agitasjon ble nytteløs. Stortinget godtok konvensjonen.

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet [[26. oktober]] 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet.<ref>[http://www.kongehuset.no/c81260/artikkel/vis.html?tid=81473 Løsrivelse] - Kongehuset, hentet 26. februar 2013</ref> Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/juni2005/kupp.html Kupp eller folkerettslig frigjøring?] - Riksarkivet, hentet 26. februar 2013</ref>

=== Folkeavstemning om monarkiet 12.–13. november ===
[[Fil:Kong Haakon ankommer Norge 1905.jpg|left|thumb|[[Kong Haakon VII]] (tidligere prins Carl av [[Danmark]]) ankommer landet med [[Olav V|Kronprins Olav]] på armen. Statsminister [[Christian Michelsen]] ønsker velkommen til [[Norge]].]]
Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Michelsen sendte tidlig i oktober høflige telegrammer til stormaktene der han takket for innsatsen, men denne kan ha blitt tatt litt for bokstavelig av den russiske regjering, som kom med garantier om å godkjenne Norge så fort som mulig etter at Sverige gjorde det. Russerne ønsket ikke en ny Novembertraktat mot Russland, og så på tidlige vennskapelige kontakter med Norge som viktig. Storbritannia ønsket dermed å være like raske med å komme med garantier, og etter litt uenighet og mistanker dem imellom ble det oppklart av Wedel Jarlsberg at en fremtidig avtale ikke ville fokusere på noen spesifikke fiendebilder, men ønske samtlige garantister velkommen.<ref>Kolle, side 122-123</ref>

Prins Carl var dermed klar til å bli konge av Norge. Likevel forlangte han, gjennom den danske utenriksminister [[Frederik Raben-Levetzau]], en [[Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge|folkeavstemning]] for å forsikre seg om at folket ønsket hans kandidatur. Dette var ikke nødvendigvis i Michelsens eller Nansens interesse, men de gikk med på det.<ref>Kolle, side 123</ref> Avstemningen ble holdt 12. og 13. november. I motsetning til folkeavstemningen om unionsoppløsningen var denne i mindre grad preget av propaganda og press. Imidlertid var Christian Michelsen aktiv med en tale om å støtte prins Carl dagen før den første valgdagen. Rennell Rodd oppfattet talen som unødvendig anti-svensk, og besynderlig i at Michelsen sa at prins Carl allerede hadde akseptert tronen.<ref>Kolle, side 124</ref>

Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i [[Vestfold]], med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket [[Telemark]] hadde den laveste andelen Ja-stemmer på 58,9%.<ref>[http://www.ssb.no/aarbok/2004/tab/t-000130-015.html 15 Folkeavstemninger. Stemmeberettigede, deltakelse og avstemningsresultat, etter fylke] - Statistisk sentralbyrå 2004, hentet 5. februar 2013</ref>

Det faktiske og formelle spørsmålet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmål om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en [[Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg|glücksburgsk]] konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett på det som et valg om styreform.<ref>[http://www.samtiden.no/nettartikler/skagestad.html «Norske republikanere leser ikke Fantomet» - en replikk] {{Wayback|url=http://www.samtiden.no/nettartikler/skagestad.html |date=20070811165153 }} - Odd Gunnar Skagestad i Samtiden (nettartikkel), 30. september 2005</ref>

Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge den [[18. november]]. Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet [[Haakon VII]] og ga sin sønn navnet [[Olav V|Olav]]. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania [[25. november]] 1905.<ref>[http://www.kongehuset.no/c26975/artikkel/vis.html?tid=29703 Kongevalg] - Kongehuset.no, hentet 5. februar 2013</ref>