Redigerer Ukraina (avsnitt)

=== Frem til 1917===
====Kyiv- og Moskva-rikene====
Kyiv vokste frem rundt år 800<ref name="Clozier" /> og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble [[Det kyrilliske alfabetet|det kyriliske alfabetet]] og den ortodokse tro (med opphav i [[Bysants]]) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag ved [[Det store skisma 1054]]. Kyiv og elva Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.<ref name="Hedenskog" /><ref name="detbeste" /><ref name="Aschehoug1951" /> Fra 1326 hadde [[metropolitt]]en av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i [[Polen-Litauen]] fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i [[Hrodna voblasts]] i Belarus). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som [[patriark]] og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (''Brest-unionen'' eller ''Unionen i [[Brest (Belarus)|Brest]]'') hvorpå den ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikke [[sølibat]] for prester.<ref name="Tymczuk" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Union-of-Brest-Litovsk|tittel=Union of Brest-Litovsk {{!}} Britannica|besøksdato=2022-02-21|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

[[Novgorod]] var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene ved [[Volga]]s øvre løp. Med utgangspunkt i [[Moskva]], en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv, [[Rurik]]-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I Vesten har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Aschehoug1951" />

I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. Under [[Ivan den grusomme]] vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg som [[tsar]] over alle russere.<ref name="Geographica" />
[[Fil:Denkmal bohdan chmelnyzkyj.jpg|thumb|upright|Mikhail Mikesjins [[Bohdan Khmelnytskyj|Bohdan Khmelnytskij]]-monument foran [[St. Sofia-katedralen (Kyiv)|St. Sofia-katedralen i Kyiv]]. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet en ''de facto'' uavhengig ukrainsk stat innenfor tsarens Russland.]]
Ukrainas historie strekker seg tilbake til [[Kyivriket]] (også kalt Kyiv-Rus) som ble dannet i [[vikingtiden]].<ref name="Geographica" /> Her hadde blant annet [[Sverige|svenske]] [[varjager]] stor innflytelse og det er gjort funn av runesteiner og gjenstander med runeinskrifter.{{tr}}

====Det polsk-litauiske samvelde====
Under [[Mongolenes invasjon av Kievriket]] gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200.<ref name="Kolsto1999" /> Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del av [[Polen-Litauen|Det polsk-litauiske samvelde]].<ref name="Geographica">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geographica: atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land | isbn = 3829024835 | utgivelsessted = Köln | forlag = Könemann | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022948120 | side = }}</ref> Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse.<ref name="Clozier" /> Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området.<ref name="FFI" /> Den kommersielle og intellektuelle eliten brukte polsk til fortrengsel for det ukrainske folkespråket. På 1600-tallet snakket en stor del av godseierne i Ukraina polsk og var katolske, mens landarbeiderne snakket ukrainsk og var ortodokse.<ref name="SnyderMB">Snyder, Timothy (2022): Krigen i Ukraina er en kolonikrig. ''Morgenbladet'', 20. mai 2022, s. 20.</ref> Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sitt [[kirkeslavisk]]e ritualet.<ref name="Aschehoug1951" />

====Polsk og russisk styre====
På midten av 1600-tallet ledet [[Bohdan Khmelnytskyj]] ukrainske [[kosakker]] i et opprør mot polakkene,<ref name="FFI" /> og dannet [[Det kosakkiske hetmanatet]]. Opprøret var støttet av [[Tsar-Russland]], mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til [[den polsk-russiske krig (1654–1667)]]. Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av [[Andrusovo-traktaten]], der de ukrainske områdene øst for elven Dnipro ble avstått til Russland.<ref name="Geographica" /> Russland var på denne tiden inne en periode med sterk geografisk ekspansjon også østover i det nordlige Asia.<ref name="SnyderMB" /> Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.<ref name="Aschehoug1951" /> Under [[Polen-Litauens tre delinger|Polens tre delinger]] på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det [[Det russiske keiserdømmet|russiske imperiet]].<ref name="Geographica" /> [[Galicja]] tilfalt [[Østerrike-Ungarn]]. Tsaren erobret [[Guvernementet Bessarabia|Bessarabia]] fra [[Det osmanske rike]] i 1812.<ref name="Garner" />

[[Perejaslav-traktaten]] av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = McDowell, Bart | utgivelsesår = 1979 | tittel = Reise gjennom Russland: Sovjetunionen idag | isbn = 8252509886 | isbn = 8251607361 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638034 | side = }}</ref> Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.<ref name="Tymczuk" />

Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende [[khazarer]] til [[jødedom]]men og det ga opphav til to folkegruppe: [[krimtsjaker]] (offer for [[holocaust]]) og karaimer. På [[Katarina den store]]s tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.<ref name="detbeste" />

====Katarinas erobring av de sørlige områdene====
Den sørlige ukrainske [[steppe]]n, [[Bessarabia]], [[Krimhalvøya]] og de nordlige breddene til [[Azovhavet]] og [[Svartehavet]] var for en stor del kontrollert av muslimske tyrkisktalende nomader. Få slaviske bønder hadde forsøkt å slå seg ned i området. Etter Russlands militære erobring av området rundt 1790 var det for en stor del folketomt og tsarregimet satten tsaren i gang om omfattende kolonisering av dette [[Novorossija]]. Til området flyttet etniske tyskere, serbere, bulgarere, jøder, moldovere, russere og etniske ukrainere; på denne måten fikk området en mangfoldig etnisk sammensetning.<ref name="Kolsto1999"/> På 1700-1800-tallet flyttet et stort antall etniske russere til Novorossija og områdene øst for elva Dnipro.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Eriksen, Nina  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Variasjoner i minoritetspolitikk: en sammenliknende studie av åtte østeuropeiske land | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Senter for samfunnsforskning | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011032805042 | side = }}</ref>

Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.<ref name="Kommisrud" />

====Nasjonalisme====
En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, ble undertrykket av [[Nikolaj I av Russland|tsar Nikolaj]] og fikk liten praktisk politisk betydning.<ref name="FFI" /> Kirker forent med Roma men av søslig liturgisk tradisjon var utbredte i det som nå er Belarus og det vestlige Ukraina, og ble under russisk styre undertrykket og i 1839 forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Deres religiøse identitet var også blitt en etnisk markør og de tilhørende snakket belarusisk eller ukrainsk språk.<ref name="Garner" /> Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som egen nasjonalitet og forbød i 1876 å utgi bøker på ukrainsk. Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etter hvert sentrum i Lviv (da under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russisk og polske godseiere. [[Taras Sjevtsjenko]] gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907 fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen.<ref name="Aschehoug1951" /><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Taras Sjevtsjenko|url=http://snl.no/Taras_Sjevtsjenko|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-04-23|besøksdato=2022-02-21|språk=nb|fornavn=Jostein|etternavn=Børtnes}}</ref> Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig.<ref name="det20stater" /> Etter nederlaget i Krimkrigen (1856) og det polske opprøret i 1863-1864 utdefinerte russiske myndigheter ukrainsk som et påfunn og noe som ikke eksisterte. En del ledende ukrainske intellektuelle flyttet til Galicja der de kunne opptre fritt.<ref name="SnyderMB" />

====Kosakkene====
[[Kosakk]]er slo seg på 1400–1500-tallet ned langs midtre deler av elva Dnipro (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikke [[nomade]]r) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. Under [[Bohdan Khmelnytskyj]]s ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt til [[Lviv]].<ref name="Kolsto1999" />

Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund med [[Aleksej I av Russland]] ved [[Perejaslav-traktaten]]. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføre [[Krim]] til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. Under [[Ivan Masepa]]s ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte av [[Karl XII av Sverige|Karl den 12.]] som ble slått av tsar [[Peter den store]]s hær ved [[Poltava]] ([[Slaget ved Poltava]]). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper. [[Katarina den store]] oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet av [[Jemeljan Pugatsjov]]. Katarina innførte [[livegenskap]] etter russisk mønster i Ukraina i 1773. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina under [[perestrojka]].<ref name="Kolsto1999" /><ref name="Sovjetunionen" /><ref name="Kommisrud">{{ Kilde bok | forfatter = Kommisrud, Arne | utgivelsesår = 1996 | tittel = Stat, nasjon, imperium: Habsburgmonarkiet, Tsar-Russland og Sovjetunionen : et historisk sosiologisk perspektiv | isbn = 8243000674 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Spartacus | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030803015 | side = }}</ref>