Redigerer Tristan und Isolde (opera) (avsnitt)

== Reaksjoner på ''Tristan und Isolde'' == 
[[Fil:Nietzsche1882.jpg|miniatyr|høyre|[[Friedrich Nietzsche]] (1882) |267x267pk]]
Selv om ''Tristan und Isolde'' nå ofte fremføres i store operahus rundt om i verden, ble den i starten ikke godt mottatt. 5. juli 1865-utgaven av ''Allgemeine musikalische Zeitung'' rapporterte:

<blockquote>«Ikke for å hakke ord, det er forherligelsen av den sensuelle gleden, lokket ut med hver pirrende innretning, det er uavlatelig materialisme, i henhold til at mennesker ikke har noen høyere skjebne enn, etter å ha levd turtelduers liv, 'å forsvinne i søte lukter, som et pust'. I tjeneste for dette har musikken blitt slavebundet til ordet; den mest ideelle av [[musene]] har blitt satt til å blande farger for uanstendige malerier... (Wagner) gjør sensualiteten i seg selv til det sanne temaet i hans drama... Vi tror at scenepresentasjonen av diktet ''Tristan und Isolde'' utgjør en uanstendighet. Wagner viser oss ikke livet til helter fra nordiske sagaer som vil oppbygge og styrke ånden til hans tyske publikum. Det han presenterer er ødeleggelsen av heltenes liv gjennom sensualitet.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/1948736|tittel=Wagner : a documentary study|etternavn=Barth|fornavn=Herbert|dato=1975|isbn=0-500-01137-0|utgivelsessted=London|side=208|oclc=1948736}}</ref></blockquote>

Musikkritikeren [[Eduard Hanslick]]s reaksjon i 1868 på forspillet til ''Tristan'' var at den «minner om det gamle italienske maleriet av en martyr hvis tarmer sakte vikles ut av kroppen på en snelle.»<ref>{{Kilde www|url=https://www.abc.net.au/rn/legacy/programs/sunmorn/stories/s1498161.htm|tittel=Sunday Morning - The Critics Part 3: Eduard Hanslick -06/11/2005|besøksdato=2021-04-29|verk=www.abc.net.au}}</ref> Den første forestillingen i Londons Drury Lane Teater tegnet følgende svar fra ''The Era'' i 1882:

<blockquote>«Vi kan ikke la være å protestere mot tilbedelsen av dyrisk lidenskap, som er så slående i Wagners senere verk. Vi medgir at det ikke er noe så frastøtende i ''Tristan'' som i ''[[Valkyrien (opera)|Die Walküre]]'', men systemet er det samme. Lidenskapen er i seg selv uhellig og dens fremstilling er uren, og av disse grunner gleder vi oss over å tro at slike verk ikke vil bli populære. Hvis de gjorde det, er vi sikre på at deres tendens vil være rampete, og det er derfor noen grunn til gratulasjon i det faktum at Wagners musikk, til tross for all dens vidunderlige dyktighet og kraft, frastøter et større antall enn det fascinerer.»<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/715866804|tittel=The Wagner companion|etternavn=Raymond.|fornavn=Mander,|dato=1978|utgiver=Hawthorn Books|isbn=0-8015-8356-X|side=120|oclc=715866804}}</ref></blockquote>

Da den amerikanske forfatteren [[Mark Twain]] besøkte Tyskland hørte han ''Tristan'' i [[Festspillene i Bayreuth|Bayreuth]] og kommenterte: «Jeg vet om noen, og har hørt om mange, som ikke fikk sove etter det, men gråt hele natten. Jeg føler meg sterkt malplassert her. Noen ganger føler jeg meg som en tilregnelig person i det galne samfunn; noen ganger føler jeg meg som den ene blinde mannen der alle andre ser; den ene famlende villmann i de lærdes kollegium, og alltid, under gudstjenesten, føler jeg meg som en kjetter i himmelen.»<ref>{{Kilde www|url=http://www.twainquotes.com/Travel1891/Dec1891.html|tittel=Mark Twain at Bayreuth - Shrine of St. Wagner|besøksdato=2021-04-29|verk=www.twainquotes.com}}</ref>

I 1875 skrev komponisten [[Clara Schumann]] i et brev til kollega [[Johannes Brahms]] om en oppføring av ''Tristan'' hun overvar i München: «..., men denne operaen – noe mer avskyelig har jeg vel knapt hørt eller sett».<ref>''Das Vogelpaar ist ja ein herrliches Sängerpaar, aber diese Oper - etwas Widerwärtigeres habe ich wohl kaum noch gehört und gesehen.''</ref><ref>{{Kilde www|url=https://sbd.schumann-portal.de/briefe.html?ID=0&show=22671|tittel=Brev fra Clara Schumann til Johannes Brahms, 23. oktober 1875|besøksdato=2021-04-29|verk=sbd.schumann-portal.de}}</ref>

Med tiden ble synet på ''Tristan'' mer positiv. I et intervju kort tid før sin død ble den italienske operakomponisten [[Giuseppe Verdi]] sitert på at han «sto i ærefrykt og redsel» foran Wagners ''Tristan''.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/59538580|tittel=The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music|dato=2001|utgiver=Thames & Hudson|isbn=0-500-28274-9|utgivelsessted=London|side=382|oclc=59538580}}</ref> Musikk- og teaterkritikeren [[George Bernard Shaw]] skrev i ''The Perfect Wagnerite'' at preludiet til ''Tristan und Isolde'' er en forbløffende intens og tro musikalsk gjengivelse av følelsene til to elskende som forenes<ref>''«; whilst the prelude to Tristan and Isolde is such an astonishingly intense and faithful translation into music of the emotions which accompany the union of a pair of lovers, that it is questionable whether the great popularity of this piece at our orchestral concerts really means that our audiences are entirely catholic in their respect for life in all itits beneficently creative functions, or whether they simply enjoy the music without understanding it.»''</ref><ref name="marxist">[https://www.marxists.org/reference/archive/shaw/works/wagner.htm ''The Perfect Wagnerite''], marxist.org</ref> og beskrev operaen som «et dikt om ødeleggelse og død».<ref name="marxist"/><ref>''«Tristan and Isolde [...] is a poem of destruction and death.»''</ref> Komponisten [[Richard Strauss]] stilte seg opprinnelig avvisende ovenfor ''Tristan'' og hevdet at Wagners musikk «ville drepe en katt og gjøre steiner til eggerøre av frykt for [dens] avskyelige dissonanser.» Senere ble Strauss imidlertid en del av komponistene som deltok i [[Festspillene i Bayreuth]] og skrev til [[Cosima Wagner]] i 1892: «Jeg har dirigert min første ''Tristan''. Det var den mest fantastiske dagen i mitt liv.» I 1935 skrev han til Joseph Gregor, en av hans libretto-forfattere, at ''Tristan und Isolde'' var «slutten på all romantikk, da den bringer lengselen til hele 1800-tallet i fokus.»<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/70844553|tittel=Richard Strauss : man, musician, enigma|etternavn=1926-2014.|fornavn=Kennedy, Michael,|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|isbn=0-521-02774-8|side=67|oclc=70844553}}</ref>

Dirigenten [[Bruno Walter]] hørte sin første ''Tristan und Isolde'' i 1889 som student:

<blockquote>«Så der satt jeg i det øverste galleriet til [[Staatsoper Berlin|operahuset i Berlin]], og fra celloens første note trakk hjertet mitt seg krampaktig.... Aldri før har sjelen min blitt oversvømt med slike flommer av lyd og lidenskap, aldri hadde hjertet mitt vært fortært av slik lengsel og sublim lykke... En ny epoke hadde begynt: Wagner var min gud, og jeg ønsket å bli hans profet.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/773611186|tittel=Classical music : the 50 greatest composers and their 1,000 greatest works|etternavn=Goulding|fornavn=Phil G.|dato=1992|utgiver=Fawcett Books|isbn=978-0-307-76046-3|utgivelsessted=New York|side=148|oclc=773611186}}</ref></blockquote>

Filosofen [[Friedrich Nietzsche]], som i sine yngre år var en av Wagners fremste allierte, skrev at, for ham, er «''Tristan og Isolde'' den virkelige [[opus]] [[Metafysikk|metaphysicum]] av all kunst... umettelig og søt trang til natten og dødens hemmeligheter... den er overveldende i sin enkle prakt.» I et brev til vennen Erwin Rohde i oktober 1868 beskrev Nietzsche sin reaksjon på ''Tristans'' forspill: 
<blockquote>«Jeg kan rett og slett ikke få meg til å holde meg på kritisk avstand fra denne musikken; hver eneste nerve i meg rykker, og det er lenge siden jeg hadde en så varig følelse av ekstase som med denne overtyren. Selv etter bruddet med Wagner fortsatte Nietzsche å betrakte ''Tristan'' som et mesterverk: Selv nå er jeg fremdeles på jakt etter et verk som utøver en så farlig fascinasjon, en slik ryggradsprikkende og salig uendelighet som ''Tristan'' - jeg har søkt forgjeves, i hver kunst.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/27449286|tittel=Ecce homo : how one becomes what one is|etternavn=Nietzsche|fornavn=Friedrich Wilhelm|dato=1992|utgiver=Penguin Books|isbn=0-14-044515-3|utgivelsessted=London, England|side=61|oclc=27449286}}</ref></blockquote>

Den franske forfatteren [[Marcel Proust]], sterkt påvirket av Wagner, viser til ''Tristan und Isolde'' og dens «utømmelige repetisjoner» gjennom hele romanen ''[[På sporet av den tapte tid]]''. Han beskriver forspillet som «knyttet til fremtiden, til virkeligheten til menneskesjelen, som den var en av de mest spesielle og særegne ornamenter til.»<ref>{{Kilde www|url=https://www.gutenberg.org/files/7178/7178-h/7178-h.htm|tittel=Swann's Way, by Marcel Proust|besøksdato=2021-04-29|verk=www.gutenberg.org}}</ref>