Redigerer Trøndersk (avsnitt)

===Vokaler===

I likhet med nordnorsk har de fremre vokalene ''i, y og e'' blitt senket til hhv. ''e, ø og æ'', som i f. eks. ''fesk'' (fisk), ''høtt'' (hytte) og ''flæsk'' (flesk).

I de sørøstre delene av Sør-Trøndelag er [[diftong]]ene ''ei'', ''øy'' og ''au'' blitt til [[monoftong]]er. Stein [sten], røyk [røk], graut [grøt]. I nedre [[Melhus]] og [[Buvika]] er bare ''ei'' og ''øy'' monoftongert. I [[Verdal]] bli ofte diftongen ''ei'' til "æ", eksempelvis blir heim til "hæm" og stein til "stæn". Monoftongering forekommer også på indre Østlandet, og på svensk og [[dansk]].

Noen vokalskifter er mer lokale, som for eksempel i [[Stjørdal]] der ''smør'' er blitt til ''smær'', og ''dør'' til ''dær''. Dette er forøvrig resultat av et helt eller delvis bortfall av en distinkt vokallyd (i lydskrift representert ved ''œ'') som kan beskrives som en mellomting av ''æ'' og ''ø'', som fortsatt finnes brukt av enkelte. Tidligere var lyden såpass utbredt at ord som ''sjæl'' (skille) og ''sjœl'' (skylle) hadde betydningsforskjell, men i dag uttales begge disse ordene oftest likedan, som ''sjæl'' eller ''sjøl''. Denne lyden er fortsatt vanlig i [[Verdal]].

Gammel selbudialekt har [[Nasal vokal|nasale vokaler]], for eksempel ''bygdã''. Disse vokalene opptrer i de ordene der ''-n'' falt bort i overgangen mellom [[norrønt]] og moderne norsk. En periode i [[middelalderen]] hadde sikkert all norsk, og mange svenske dialekter, nasale vokaler.

Meldalsdialekten har en egen ''i''-lyd.

I Namdalen uttales ofte gammel ''á'' som ao, båt [ba<sup>o</sup>t]. Dette er eller mest kjent fra [[Indre Sogn]], [[Voss]], [[Jämtland]] og [[Island]].