Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Protestantismen i andre land ====
[[Fil:Marienburg 2004.jpg|miniatyr|[[Den tyske orden]] var en mektig katolsk ridderorden frem til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av [[Albrecht av Preussen|den nye hertugen av Preussen]]. {{Byline|Thomas Stegh | type=Bilde}} ]]
Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Det var først senere at protestantismen og [[Hugenotter|hugenottene]] dukket opp. 

I Sveits hadde [[Ulrich Zwingli]] (1484–1531) startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.<ref>Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte [[Christiern Pedersen]] [[Det nye testamente]] til dansk. Den machiavelliske [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]] (1481–1559) var antikirkelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] (1471–1533) var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte på begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant frem, og Frederik Is sønn [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] (1503–1559) innførte protestantismen i 1537.<ref>side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.<ref>Side 152–156, N.K. Andersen</ref>

I Sverige var [[Gustav Vasa]] (1496–1560) mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Etter mye maktspill innførte Sverige lutherdom i 1571.<ref>Side 156–164, N.K. Andersen</ref> Finlands store reformator, [[Mikael Agricola]] (1507–1557), oversatte Bibelen til finsk, noe som ga stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.<ref>Side 164–166, N.K. Andersen</ref>

[[Preussen]] hadde vokst frem som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under [[Albrecht av Preussen]] (1490–1568) i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte [[Den tyske orden]], en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå gjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.<ref>Side 325, Fuglestad</ref><ref>Side 145, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517–1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref>

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av [[Det bysantinske rike|Østromerriket]]. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av reformasjonen andre steder. [[Sigismund I av Polen]] (1467–1548) forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om dødsstraff, og forlangte at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, men etter at Sigismund døde i 1548, kom [[kalvinisme]]n inn, og denne ble langt mer populær.<ref>Side 198–200, 213–215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

I Ungarn var det allment akseptert at pave [[Sylvester II]] (946–1003) skal ha gitt Ungarns første konge, [[Stefan I av Ungarn]] (969–1038), retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fant veien over grensen og folk protesterte, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under [[Suleiman I den store]] (1494–1566) bekjempet ungarerne i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]] i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand I]] (1503–1564), som hadde meglet frem en fredelig løsning i det [[husittene|husittiske]] [[Böhmen]], ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid [[Johan Zápolya]] (1487–1540), og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.<ref>Side 202–209, Betts</ref>