Redigerer Svalbards geologi (avsnitt)

==Kenozoikum og kullet på Svalbard==
[[Fil:Longyeardalen IMG 0293 fossil leaf.jpg|thumb|250px|Fossil av [[lønneslekten|lønn]]eblad fra [[Longyeardalen]], trolig fra tertiær. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
Inngangen til [[paleogen]] (tertiær) og jordens nytid [[kenozoikum]] for 65 millioner år siden, markerer en fortsettelse av sedimentavsetningene på sentral-Spitsbergen ''(Aspelintopp)''. I denne perioden skjedde det stor havbunnsspredning hvor først Norskehavet, og deretter Grønlandshavet åpnet seg kraftig. Forut for dette var det noe strekking i jordskorpen mot Svalbards vestkyst, og sammen med den påfølgende havbunnsspredningen ved Grønlandshavets utvidelse for 35–30 millioner år siden, skapte dette sterke forkastninger og graben-dannelse ved blant annet Forlandet. Fjellkjeden langs vestksten av Svalbard ble foldet opp og Spitsbergen ble presset sammen med anslagsvis 10 kilometer.{{Sfn|Ramberg|2007|s=472}} Dette sees idag som sterke foldebelter i fjell nord for Isfjorden og i [[Midterhuken]] i Bellsundet. Det er også synlige [[skyvedekker]] flere steder i Oscar II Land og Wedel Jarlsberg Land. Fjellkjededannelsen fra vest presset mot sentralbassenget på Spitsbergen og bygde opp en vertikal «brett» langs [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]].

Samtidig ble hele Barents- og Svalbardområdet sterkt hevet. I løpet av kenozoikum ble Svalbard hevet hele 3&nbsp;000 meter, mest i nord. De hevede områdene ble deretter sterkt erodert, men det er fortsatt et synlig trekk at fjellområdet på Spitsbergen heller sørover. Den sterke erosjonen i hele området har fjernet mye av kenozoikum-lagene i Barentshavet med unntak av Hammerfest- og Bjørnøybassengene. I sentralbassenget på Spitsbergen kan de samme lagene studeres på land.

Under havbunnsspredningen i paleogen oppstod det vulkanisme som blant annet la grunnlag for [[Jan Mayen]]s framvekst, og det er vulkanske [[basalt]]er også i Andrée Land og ellers rundt Woodfjorden i nord. For 25–10 millioner år siden dekket et inntil 400 meter tykt lag av mørk [[lava]]stein de røde devonskiferne i fjellområdet mellom fjordene i Andrée Land. På enkelte fjelltopper ligger hard [[basalt]] igjen som en beskyttelse mot forvitring. Vulkanismen i Atlanterhavet medførte at CO₂-mengder og temperaturer steg inntil en påfølgende nedkjøling startet i [[neogen]] (kvartær) for 2 millioner år siden. Dette var ledsaget av at Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye [[bøk]] på Svalbard, mens strendene langs havbukten var preget av [[torv]] mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før [[eocen]], for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder ''(Basilika, Grumantby)''. De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter ''(Frysjaodden)'', og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst ''(Battfjell)''. Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i [[Adventtoppen]] like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene ''(Aspelintopp)'', hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen er det dannet [[kull]] av plantemateriale – forkullet sumpskog fra [[kritt (geologi)|kritt]], og forkullet torv og [[løvtrær]] fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gammel.{{Sfn|Elvevold|2007|s=31}} Planteslekter i de frodige, delvis sumpaktige skogene var blant annet [[Lønneslekten|lønn]], [[Hestekastanjeslekten|hestekastanje]], [[Sneller|snelle]], ''[[Ginkgo]]'', ''[[Glyptostrobus]]'', ''[[Koelreuteria]]'', ''[[Metasequoia]]'', ''[[Nyssidium]]'', ''[[Kongsbregneslekten|Osmunda]]'', [[Platanslekta|platan]], ''[[Pseudolarix]]'', ''[[Sequoia]]'' og ''[[Taxodium]]''.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Uhl, Dieter m.fl.
| tittel=Fossil leaves as palaeoclimate proxies in the Palaeogene of Spitsbergen (Svalbard)
| publikasjon=Acta Palaeobotanica
| utgivelsesår=2007
| bind=47
| nummer=1
| side=89–107
| url=http://bomax.botany.pl/cgi-bin/pubs/data/article_pdf?id=992
| issn=0001-6594}}</ref><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Birkenmajer, Krzyscztof og Zastawniak, Ewa
| tittel=A new late Palaeogene macroflora from Bellsund, Spitsbergen
| publikasjon=Acta Palaeobotanica
| utgivelsesår=2005
| bind=45
| nummer=2
| side=145–163
| url=http://bomax.botany.pl/cgi-bin/pubs/data/article_pdf?id=49
| issn=0001-6594
| url-status=live
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20160331091630/http://bomax.botany.pl/pubs/data/article_pdf?id=49
| arkivdato=2016-03-31
}}</ref><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Schweitzer, Hans-Joachim 
| tittel=Environment and climate in the early Tertiary of Spitsbergen
| publikasjon=Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology
| utgivelsesår=1980
| bind=30
| side=297–311
| doi=10.1016/0031-0182(80)90062-0
| issn=0031-0182}}</ref><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Manum, Svein
| tittel=Studies in the Tertiary flora of Spitsbergen, with notes om Tertiary floras of Ellesmere Island, Greenland, and Iceland: a palynological investigation
| publikasjon=Norsk Polarinstitutt Skrifter
| utgivelsesår=1964
| bind=125
| url=http://hdl.handle.net/11250/173889
| issn=0369-5417}}</ref> Dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til – kull forbindes andre steder oftest med den langt eldre [[karbon (geologi)|karbon]]-perioden. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes (rosa og rødt på kartet lengre oppe i artikkelen), og det er hele fem vertikale lag (fløtser). Den nederste Svea-fløtsen er fem meter tykk og består av rent, høyverdig kull. Den midterste kalles Longyearbyen-fløtsen og utnyttes både der og i Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet.

Kullforekomsten i Pyramiden tilhørte langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra [[karbon (geologi)|karbon]]. Kullagene er horisontale ved [[Longyearbyen]], som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved [[Barentsburg]] og skrå ved [[Sveagruva]], som ligger i henholdsvis vest- og østgrensen av bassenget. Det har vært leting etter [[råolje|olje]] siden [[1960-tallet]], spesielt helt innerst i [[Billefjorden]], men det er ikke gjort drivverdige funn.

[[Fil:Longyeardalen Larsbreen Sarkofagen 01.jpg|thumb|center|700px|Panorama over indre Longyeardalen. Til venstre den nedlagte ''Nye Gruve 2'', i midten dalen fra [[Larsbreen]] langs utstikkeren [[Sarkofagen (Svalbard)|Sarkofagen]], videre Lars Hiertafjellet bak til høyre og kanten av Nordenskiöldkammen i forgrunnen til høyre. Helt nederst i dalbunnen og langs foten av Sarkofagen ligger kvartære morener og blokkmasser som isen har felt ut i løpet av de siste ti tusen år. Ellers følger lagene hovedprinsippet med de eldste lagene nederst og de nyeste øverst - fra kritt nederst til midtre tertiær øverst. Gruvene ligger i overgangen fra kritt til tertiær. Til høyre for gruva ses tydelige [[Talus (geologi)|talusvifte]]r nedover fjellsida. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]