Redigerer Svalbard (avsnitt)

== Svalbardtraktaten ==
{{Utdypende|Svalbardtraktaten}}

[[Fil:Polar-Bear-Warning-Longyearbyen.jpg|thumb|«Fare for isbjørn»-skiltet er særegent for Svalbard. Nyere skilt med hvit isbjørn på sort bakgrunn.]]

Svalbard er en fullverdig del av [[Norge]], har ikke selvstyre og er ikke et [[biland]]. [[Sysselmesteren på Svalbard|Sysselmesteren]] er statens øverste representant på Svalbard og utøver også politimyndighet. Etter [[svalbardloven]] {{Nowrap|§ 2}} gjelder norsk [[privatrett]], [[strafferett]] og [[Prosess (jus)|prosessrett]] på Svalbard, når ikke annet er fastsatt i loven. Norske [[Offentlig rett|offentligrettslige]] lover gjelder ikke med mindre loven bestemmer dette. Svalbard har ingen [[kommune]]r og utgjør ingen del av et [[fylke]], men det er innført [[Longyearbyen lokalstyre|lokalstyre]] i [[Longyearbyen]]. Derfor har Svalbard ingen [[valgkrets]]er for fylkes- og stortingsvalg, og velgerne må derfor stemme ut fra sin tilhørighet på fastlandet.

Svalbard har eget [[Skattekontor]], og egen Skatteklagenemnd valgt av Lokalstyret. Skatt Nord i Tromsø er hovedkontor. Skattlegging på Svalbard skjer etter Svalbardskatteloven<ref>[http://www.lovdata.no/all/nl-19961129-068.html Lovdata: Svalbardskatteloven]</ref>
<ref>[http://www.lovdata.no/for/sf/fd/xd-20071204-1354.html Forskrift om ligningsmyndigheter og skatteoppkrever for Svalbard]</ref>

Domsmyndighet på Svalbard er tillagt [[Nord-Troms tingrett]] og [[Hålogaland lagmannsrett|lagmannsretten for Troms lagsogn]].<ref>[http://www.lovdata.no/for/sf/jd/jd-19850308-0532.html Forskrift om domsmyndighet på Svalbard]</ref>

Fem generelt aksepterte prinsipper følger av traktaten:<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Svalbard: russiske persepsjoner og politikkutforming|publikasjon=Internasjonal Politikk|doi=10.18261/ISSN1891-1757-2004-02-03|url=https://www.idunn.no/ip/2004/02/svalbard_russiske_persepsjoner_og_politikkutforming|dato=2004-07-19|fornavn=Jørgen Holten|etternavn=Jørgensen|serie=02|bind=62|sider=177–197|issn=1891-1757|besøksdato=2023-05-29}}</ref>
#Norge har full suverenitet så sant denne ikke er eksplisitt begrenset i traktaten
#Fri adgang og opphold for borgere av signatarstatene
#Alle tilhørende signatarstatene har lik rett til næringsvirksomhet
#Skatter og avgifter skal bare brukes lokalt (Norge kan ikke kreve inn mer enn det som er nødvendig for lokale behov)
# Svalbard skal ikke brukes i krigsøyemed (Norge anser at dette ikke er til hinder for forsvar av øyene eller for sporadiske besøk av militære skip eller fly)

Det er uklart om traktaten gir Norge suverenitet over den [[Økonomisk sone|økonomiske sonen]] i havet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Folkerettspragmatisme|publikasjon=Kritisk juss|doi=10.18261/issn.2387-4546-2020-03-0|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2387-4546-2020-03-0|dato=2020-12-04|fornavn=Tor-Inge|etternavn=Harbo|serie=3|språk=no|bind=46|sider=222–235|issn=0804-7375|besøksdato=2023-05-29}}</ref> Svalbard omfattes ikke av [[EØS|EØS-avtalen]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=EØS-avtalen og kontinentalsoklene|publikasjon=Lov og Rett|doi=10.18261/lor.63.1.3|url=https://www.idunn.no/doi/10.18261/lor.63.1.3|dato=2024-01-23|fornavn=Tarjei|etternavn=Bekkedal|etternavn2=Andenæs|fornavn2=Mads|serie=1|språk=no|bind=63|sider=7–33|issn=0024-6980|besøksdato=2024-07-06}}</ref>

=== Svalbardtraktatens begrensninger ===

[[Svalbardtraktaten]] slår fast Norges [[suverenitet]], men at alle [[traktat]]parter skal ha ''lik rett til fiske og fangst'' i disse områdene og i deres territoriale farvann, men likevel bare innenfor [[territorialgrense]]n på tolv [[nautisk mil|nautiske mil]]. Hensikten med traktaten er å sikre Svalbards utvikling og en fredelig utnyttelse av naturressursene der.

Et viktig moment ved suverenitetsbegrepet er den betydning det tillegges ved tolkning av internasjonale avtaler. Det er således et vanlig akseptert prinsipp for traktatfortolkning at bestemmelser som innebærer en begrensning av suvereniteten skal tolkes innskrenkende. Ved Svalbard-traktaten er Norges suverenitet over Svalbard anerkjent en gang for alle. De traktatbestemmelser som på visse punkter gir påbud om hvordan Norge skal utøve denne suverenitet, skal prinsipalt fortolkes etter sin rimelige ordlyd. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på norsk myndighetsutøvelse gjelde. De vilkår som er fastsatt i traktaten, er å regne som unntak fra hovedbestemmelsen om full og uinnskrenket suverenitet.

Svalbardtraktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge full rådighet i samsvar med [[folkeretten]]s alminnelige regler.

[[Fil:Isfjord radio on Svalbard seen from west.jpg|thumb|300px|Som en følge av kulldriften på Svalbard og den strategiske beliggenheten har Svalbard meget gode telekommunikasjons-forbindelser med omverdenen. Her fra Isfjord radio.<br />Foto: K.A.Gallis.]]

Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at enhver fysisk eller juridisk person fra statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann. Traktaten kan derfor på disse områdene sammenlignes med avtalen som gir nordiske borgere rett til å flytte innen de [[Norden|nordiske land]], avtalen om fri flyt av arbeidskraft innen [[Den europeiske union]], [[Schengenavtalen]] og avtalen mellom [[USA]] og [[De forente nasjoner]] om [[FN-bygningen]] i [[New York]].<ref>https://web.archive.org/web/20000823093259/http://www.un.int/usa/host_hqs.htm</ref> Svalbardtraktaten er derfor ikke unik i verdenssammenheng.

Kun stater som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for sine borgere, selskaper o.l. Stater som ikke er part til traktaten og deres private rettssubjekter har ikke rettigheter etter traktaten.

=== Ikke-diskriminering ===
[[Fil:Svalbard signatories.png|thumb|Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten.]]
Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-[[diskriminering]] på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten. Kravet om likebehandling var en videreføring av ''terra nullius'' som gjaldt til da.<ref name="Ottar1996" />

Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn [[norske borgere]]. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.

[[Fil:Saxifraga oppositifolia - PurpSaxifrage1.jpg|thumb|left|Forvaltning av plantelivet på Svalbard er Norges ansvar.]]
Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som betingelse for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten.

Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten.

Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter Svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning.

=== Skatter, gebyr og avgifter ===
[[Fil:Longyearbyen main street.JPG|thumb|Butikkprisene i Longyearbyen er lavere enn på fastlandet på grunn av det lave skatte- og avgiftsnivået.]]
Svalbard har et lavere [[skatt]]enivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke [[merverdiavgift]]. Den norske stat har ikke anledning til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skattenivået skal kun dekke Svalbards behov, og kan ikke være høyere enn at disse behovene blir dekket.<ref name="svaltrakt">[http://www.lovdata.no/all/hl-19200209-000.html#A8 Svalbardtraktaten], Lovdata.</ref>

Som en følge av den lave skatten er en del varer betydelig rimeligere i butikkene på Svalbard sammenlignet med fastlandet. Matvarer er imidlertid ofte dyrere enn på fastlandet på grunn av høye transportkostnader.

Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale.

=== Militær utnyttelse av Svalbard ===
I henhold til Svalbardtraktaten artikkel 9 har Norge forpliktet seg til ikke å opprette eller tillate opprettet noen flåtebase på Svalbard eller å anlegge noen befestning der og Svalbard må aldri nyttes i krigsøyemed.<ref name="svaltrakt" />

Bestemmelsen hindrer bare oppretting av faste flåtebaser eller befestninger. Under [[annen verdenskrig]] var en norsk [[garnison]] stasjonert på Svalbard, uten at dette var i strid med bestemmelsene i traktaten. Garnisonen skulle forhindre at andre nasjoner handlet i strid med forbudet om bruk av Svalbard i krigsøyemed. Etter krigen har norske krigsfartøy og militærfly besøkt Svalbard, men det har ikke vært stasjonert noen fast militær styrke der siden. Traktaten innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard, og avholdelse av [[sesjon]] i forbindelse med militærtjeneste eller besøk av uniformert materiell eller personell er tillatt. Norge er imidlertid ikke avskåret fra å forsvare Svalbard i krig, og har full rett til å ivareta sin suverenitet over øygruppen.

Norges forvalting av Svalbardtraktaten fremgår også av en note til Sovjetunionen fra 30. november 1951, der Norge svarer på sovjets protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Norge skriver her,

«I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.»

Norsk politikk har fokusert på en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, og har en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. I praksis vil dette si at momenter som hyppighet, varighet, enhetens karakter og det reelle behovet for militær aktivitet må belyses og vurderes før tillatelse gis.

Svalbard lufthavn, Longyear, kan kun benyttes til sivil luftfart. Dette er en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring fra 1971, Norge sendte til alle parter i Svalbardtraktaten, i forbindelse med bygging av flyplassen. I praksis blir flygingens formål vurdert, men fly med militære oppgaver får ikke benytte flyplassen. Erklæringen utelukker allikevel ikke at militære fly kan bruke flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag.

Alle traktatparter og deres borgere har anledning til å benytte flyplassen, etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og [[Sovjetunionen]] inngikk i 1974 en avtale om sovjetiske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og [[Russland]], etter oppløsingen av Sovjetunionen.

Forbudet i traktaten er ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det er heller ingen innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i [[Barentshavet]] og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende. Kystvaktskipet [[KV Svalbard]], som stort sett opererer i Barentshavet, ivaretar kystvaktberedskapen på Svalbard.

Utenlandske militære enheter kan ikke komme til Svalbard uten særskilt tillatelse. Dette følger av alminnelige folkerettsregler og er ikke særskilt omtalt i traktaten.