Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

===Juridiske reaksjoner===
Selv om kommisjonen ikke klarte å identifisere hvem som stod bak opptøyene, ble noen personer utpekt som sentrale. Kommisjonen mente at «en offentlig exemplarisk Straf paa nogle af de messt skyldige maa være en naturlig Følge». Det ble iverksatt en langvarig rettsprosess mot enkelte{{#tag:ref|Hvor mange som gikk gjennom denne prosessen, er uklart i kildene. Slettebø (s. 70) sier at åtte personer ble utpekt som hovedmenn, men at fire av disse slapp med korte straffer eller frifinnelse. I denne gruppen inkluderer han Erik Bertramsen. Døssland (s. 171) likestiller Bertramsen med Jonas Rognvaldsen Sletten i straff og prosess, noe også Myking (s. 257) gjør, mens Koht (s. 302) og Slettebø (s. 71) stiller Sletten i samme gruppe som de Lange, Hevigen og Svindahl, som var dem som fikk de strengeste straffene og den lengste prosessen.|group=n}}, som ble utpekt som hovedmenn.<ref>Slettebø, s. 70-71</ref> Prosessen tok tre år, første dom falt i byretten i Bergen i 1767, og saken havnet i Høyesterett i København året etter.<ref name="trenullto">Koht, s. 302</ref>

I byretten i 1767 ble Johannes Rognvaldsen Sletten, Ole Eriksen Svindahl og Ole Johnsen Hevigen dømt til [[Dødsstraff|døden]] for å ha angrepet stiftsamtmannen. Jochum de Lange ble dømt til [[Straffarbeid|festningsarbeid]] på livstid, siden hans forbrytelse var å ha overfalt en som var lavere i hierarkiet. Alle fire ble også fradømt alle eiendeler. Da saken kom opp i Høyesterett året etter, ble alle fire dømt til døden,{{#tag:ref|Myking (s. 257) sier at de Lange allerede var død på dette tidspunktet og aldri ble dømt til døden.|group=n}} men sammen med dødsdommen ble det gitt en innstilling til kongen om å vise dem nåde. 21. september 1768 ble Sletten, Svindahl og Hevigen benådet av kongen. Svindahl og Hevigen ble dømt til livsvarig straffearbeid i stedet, mens Sletten ble sluppet fri. I mellomtiden var de Lange avgått ved døden i fengselet. Svindahl og Hevigen ble sluppet fri i 1771.<ref name="sjuen"> Slettebø, s. 71</ref><ref name="trenullto"/><ref name="tofemsju"/> Erik Bertramsen ble satt fri etter noen år i varetekt.<ref name="tofemsju"/><ref name="ensjuen"/>

Som en følge av hendelsene  i Bergen 18. april 1765 utstedte sentraladministrasjonen i København en forordning 5. juli 1765 som totalforbød allmuesamlinger så sant de ikke var godkjent av myndighetene i Norge. Personer som kalte inn til slike samlinger, kunne bli dømt til festningsarbeid på livstid. Dette gjorde at myndighetene nå hadde mulighet til å stoppe en tilsvarende situasjon før det kom til opptøyer.<ref>Slettebø, s. 74</ref><ref name="trenullto"/>