Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

=== Det amerikanske flyangrepet på den japanske flåtestyrken ===
[[Fil:Vt8-g-gay-may42.jpg|miniatyr|Fenrik George Gay (til høyre), den eneste overlevende fra skvadronen VT-8 med Douglas TBD Devastator, foran sitt fly, den 4. juni 1942 {{Byline|US Navy}}]]
Tidlig på morgenen 4. juni 1942 iverksatte de amerikanske hangarskipene sitt angrep mot de japanske flåtestyrkene. Kontreadmiral Fletcher, som hadde sin stab om bord på hangarskipet «Yorktown», og hadde fordel av rekognoseringsrapporter fra Catalina amfibiefly, beordret kontreadmiral Spruance å sende fly mot japanerne så snart som praktisk mulig. Samtidig ble «Yorktown»s fly midlertidig holdt i reserve for angrep mot eventuelle andre japanske hangarskip.<ref>{{cite web |url=http://www.cv6.org/1942/midway/default.htm |title=1942 – Battle of Midway |publisher=Joel Shepherd|accessdate=23. juli 2015}}</ref>

Kontreadmiral Spruance anslo at selv om avstanden til den japanske styrken var stor, kunne et angrep lykkes, og ga ordren til flyene om å ta av. Kontreadmiral Spruance overlot deretter detaljene til viseadmiral Halseys stabssjef, kommandør Miles Browning. Hangarskipene måtte gå opp mot vinden for at de tunglastede flyene skulle lette, så hangarskipene måtte styre en kurs vekk fra de japanske skipene. Kommandør Browning foreslo derfor 07:00 for å lette, noe som ga hangarskipene én time ekstra for å redusere avstanden til de japanske skipene. Det ga en avstand på om lag 155 nautiske mil fra den japanske styrken, gitt at den ikke endret kurs. De første flyene tok av fra hangarskipene «Enterprise» og «Hornet» noen minutter over 07:00.<ref>{{Harvnb|Lundstrom|1984|pp=332–333}}</ref> Etter å ha avsluttet sine egne rekognoseringstokt fulgte kontreadmiral Fletcher etter og sendte ut sine fly fra 08:00, fra «Yorktown».<ref name="Cressman p. 84">{{harvnb|Cressman|1990|pp=84–89}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}; {{Harvnb|Buell|1987|p=494}}</ref>

Kontreadmiral Fletcher og underliggende stab, hadde fått førstehånds erfaring med organisering og iverksetting av et angrep mot fienden under slaget i Korallsjøen. Det var ikke tid til å overføre disse erfaringene til «Enterprise» og «Hornet», som var gitt oppgaven å foreta det første angrepet.<ref name="cv6.org">{{cite web |url=http://www.cv6.org/1942/midway/midway_2.htm |title=Battle of Midway |publisher=Joel Shepherd |accessdate=23. juli 2015}}</ref> Kontreadmiral Spruance beordret flyene i angrepsstyrken å begi seg til målet umiddelbart, i stedet for å kaste bort tid ved  å vente på at styrken ble samlet. Det å slå ut fiendens hangarskip var sentralt i bevaringen av hans egen styrke.<ref name="Cressman p. 84" /><ref name="cv6.org" />

Mens de japanske hangarskipene klarte å få 108 fly til å ta av på syv minutter, tok det «Enterprise» og «Hornet» over én time å få 117 fly i luften.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=174}}</ref> Kontreadmiral Spruances vurdering var at det å få et angrep i gang mot fienden så snart som mulig var viktigere enn å samordne et angrep med forskjellige flytyper og hastigheter (jagerfly, bombefly og torpedofly). Tilsvarende ble amerikanske skvadroner sendt opp gradvis, og fortsatte mot målet i forskjellige grupper. Det ble akseptert at manglende koordinering ville begrense effekten av det amerikanske angrepet og øke tap, men kontreadmiral Spruance antok at det var verdt det. Kontinuerlige angrep mot den japanske styrken ville begrense deres mulighet for et motangrep. Kontreadmiral Spruance satset på at hans fly ville finne admiral Nagumo med hans flydekk på det mest sårbare tidspunktet.<ref name="Cressman p. 84" /><ref name="cv6.org" />

Flyene fra de amerikanske hangarskipene hadde problemer med å finne målet, til tross for posisjonen de hadde fått. Angrepet fra «Hornet», ledet av  kommandør Stanhope C. Ring, fulgte en feilaktig kurs på 265 grader, i stedet for 240 grader angitt av rekognoseringsflyet. Som et resultat av dette bommet «Hornet»s stupbombere på de japanske hangarskipene.<ref>{{Harvnb|Mrazek|2008|p=113}}</ref><ref>{{Harvnb|Lundstrom|1984|p=341}}</ref> Torpedo Squadron 8 (VT-8, fra «Hornet»), ledet av kommandørkaptein John C. Waldron, brøt ut av formasjonen og fulgte den korrekte kursen mot målet. De 10 Grumman F4F Wildcat (F4F) fra «Hornet» gikk tom for drivstoff og måtte lande på havet.<ref name="Ewing 2004 p 71 85 86 307">{{harvnb|Ewing|2004|pp=71, 85, 86, 307}}</ref>

[[Fil:VT-6TBDs.jpg|miniatyr|Douglas TBD Devastator tilhørende VT-6 om bord USS «Enterprise» (CV-6) klargjøres for å lette før slaget {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

Waldrons skvadron fant de japanske hangarskipene og begynte angrepet 09:20. Det ble etterfulgt av et angrep 09:40<ref>{{harvnb|Cressman|1990|pp=91–94}}</ref> av VF-6 fra «Enterprise», hvis Wildcat jagerfly mistet kontakt, gikk tom for drivstoff og måtte returnere.<ref name="Ewing 2004 p 71 85 86 307"/> Uten eskorte fra jagerfly ble alle 15 Douglas TBD Devastator fra VT-8 skutt ned uten å kunne påføre den japanske styrken noen skade. Fenrik George H. Gay, Jr. var den eneste overlevende av de 30 flymannskapene  i VT-8. Han fullførte sitt torpedoangrep på hangarskipet «Sōryū» før han ble skutt ned, men «Sōryū» styrte klar hans torpedo.<ref name="nhcgay">{{cite web|url=https://www.history.navy.mil/research/library/oral-histories/wwii/battle-of-midway/recollections-of-lieutenant-george-gay.html|title=Recollections of Lieutenant George Gay, USNR|date=21. september 2015|publisher=Naval History and Heritage Command}}<!--{{cite web |url=http://www.history.navy.mil/faqs/faq81-8c.htm |title=LT George Gay, VT-8 sole survivor of Battle of Midway |publisher=www.history.navy.mil |archivedate=2010-12-05 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20101205192132/http://www.history.navy.mil/faqs/faq81-8c.htm |url-status=dead }}--></ref>  Samtidig mistet VT-6, ledet av kommandørkaptein Eugene E. Lindsey, ni av sine 14 Devastator (én landet senere på havet). 10 av 12 Devastator fra «Yorktown»s VT-3, (som angrep klokken 10:10) ble skutt ned uten noen treff å vise til for sine anstrengelser, delvis grunnet den dårlige funksjonaliteten til Mark 13 torpedoen.<ref>{{Harvnb|Blair|1975|p=238}}</ref> Midway var siste gang TBD Devastator ble brukt i kamp.<ref name="Military Factory">{{cite web |title=Douglas TBD Devastator Torpedo Bomber (1937) |url=http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |website=Military Factory |accessdate=27. august 2015 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150907011849/http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |archivedate=7. september 2015 |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2015-09-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150907011849/http://www.militaryfactory.com/aircraft/detail-page-2.asp?aircraft_id=732 |url-status=yes }}</ref>

De japanske luftpatruljene med Mitsubishi A6M2 Zero jagerfly,<ref>{{Harvnb|Thruelsen|1976|pp=186, 189, 190}}</ref> gjorde kort prosess med de langsomme, dårlig væpnede og ueskorterte TBD Devastator. Noen få av de klarte å komme noen skipslengder fra målene før de slapp sine torpedoer, nær nok til å bestryke de fiendtlige skipene og tvinge de japanske hangarskipene til å gjøre kraftige unnvikende manøvre. Alle deres torpedoer bommet, eller eksploderte ikke.<ref name="ReferenceB">{{Cite web|url=http://www.cv6.org/1942/midway/midway_3.htm|title=Battle of Midway: June 4 – 6, 1942|website=www.cv6.org}}</ref> Forbløffende nok stilte US Navy ikke noen spørsmål ved hvorfor et halvt dusin torpedoer, avfyrt så nær de japanske hangarskipene, ikke ga noe resultat.<ref>{{Harvnb|Crenshaw|1995|p=158}}</ref> Amerikanske torpedoers pålitelighet i de innledende månedene av krigen var skandaløs. Torpedo etter torpedo bommet, selv om de gikk rett under målet (dypere enn ønsket), eksploderte før tiden, eller traff mål (noen ganger med en karakteristisk lyd av kollisjon), men uten å eksplodere.<ref name="Morison IV">{{Harvnb|Morison|1949|pp=230–232}}</ref><ref>{{cite journal |last=Patrick |first=John |url=http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |accessdate=23. juli 2015 |title=The Hard Lessons of World War II Torpedo Failures |journal=Undersea Warfare |issue=47 |year=2013 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20150723172623/http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |archivedate=23. juli 2015 }} {{Kilde www |url=http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2015-07-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150723172623/http://www.public.navy.mil/subfor/underseawarfaremagazine/Issues/Archives/issue_47/torpedo.html |url-status=yes }}</ref>

Til tross for deres manglende suksess, oppnådde de amerikanske torpedoflyene tre viktige resultater. Angrepet førte til at de japanske hangarskipene ikke klarte å forberede og sende ut sitt motangrep. Den dårlige kontrollen på de japanske flypatruljene (Combat Air Patrol - CAP) førte til at de var ute av posisjon for å avverge videre angrep. Til sist så førte angrepet fra de amerikanske torpedoflyene til at mange av de japanske jagerflyene i luftpatruljen hadde begrenset med drivstoff og ammunisjon.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}</ref> Et tredje angrep klokken 10:00 av amerikanske torpedofly fra sørøst av VT-3 fra «Yorktown» førte raskt til at størsteparten av jagerflyene i den japanske luftpatruljen fløy til det sørøstre området rundt hangarskipsstyrken.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=226–227}}</ref> Bedre disiplin og bruk av flere jagerfly for CAP kunne ha latt admiral Nagumo forebygge eller begrense skaden som ble forårsaket ved de innkommende amerikanske angrepene.<ref>{{Harvnb|Bicheno|2001|p=62}}</ref>

Ved en tilfeldighet var tre skvadroner med [[Douglas SBD Dauntless]] (SBD) stupbombere fra «Enterprise» og «Yorktown» i ferd med å nærme seg den japanske hangarskipsstyrken fra sørvest og sørøst idet de amerikanske torpedoflyene i VT-3 ble oppdaget av japanerne. Skvadronen fra «Yorktown» (VB-3) hadde fløyet rett bak VT-3, men valgte å angripe fra en annen retning. De to skvadronene fra «Enterprise» (VB-6 og VS-6) hadde lite drivstoff grunnet tiden de hadde brukt for å lokalisere de japanske fartøyene. Sjefen for gruppen, kommandørkaptein Clarence Wade McClusky, Jr., bestemte at de skulle fortsette søket og ved flaks oppdaget de kjølvannsstripen på den japanske jageren «Arashi». Den var underveis for å slutte seg til Nagumos hangarskip. «Arashi» hadde forsøkt å senke den amerikanske undervannsbåten «Nautilus», etter «Nautilus» hadde prøvd,  uten suksess, å senke det japanske slagskipet «Kirishima».<ref name="kirishimamove">{{cite web|year = 2006 | url = http://www.combinedfleet.com/Kirishima.html | title = IJN Kirishima: Tabular Record of Movement | work = Senkan! | publisher = combinedfleet.com | accessdate = 6. juni 2007| archiveurl= https://web.archive.org/web/20070610144811/http://www.combinedfleet.com/Kirishima.html| archivedate= 10. juni 2007 | url-status=live}}</ref> Noen amerikanske stupbombere gikk tapt grunnet mangel på drivstoff før angrepet ble utført.<ref>{{Harvnb|Tillman|1976|pp=69–73}}</ref>

Ifølge kontreadmiral [[Chester Nimitz]] var det McCluskys ordre om å fortsette søket etter de japanske hangarskipene som «avgjorde skjebnen til vår hangarskipsstyrke og våre styrker ved Midway&nbsp;...»<ref>{{cite web|url=http://www.cv6.org/company/accounts/wmcclusky/ |title=Accounts – C. Wade McClusky |publisher=cv6.org |accessdate=26. januar 2012}}</ref> Alle de tre skvadronene med stupbombere (VB-6, VS-6 og VB-3) nådde målene nesten samtidig, på et perfekt tidspunkt, sted og høyde for å angripe.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=259–261, 267–269}}; {{harvnb|Cressman|1990|pp=96–97}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=215–216, 226–227}}</ref> De fleste av de japanske luftpatruljene (CAP) var opptatt med torpedoflyene til VT-3 og var ute av posisjon. Samtidig fylte bevæpnede japanske fly de japanske hangarskipenes flydekk, slanger med drivstoff lå strødd da flyene ble etterfylt med drivstoff. Den stadige endringen av våpenlast medførte at bomber og torpedoer var plassert rundt i hangarene,  i stedet for å være lagret trygt i magasinene, noe som gjorde de japanske hangarskipene svært sårbare ved et angrep.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=250}}</ref>

Klokken 10:22 skilte de to skvadronene fra «Enterprise»s luftving lag, tanken var å angripe begge de japanske hangarskipene«Kaga» og «Akagi». En kommunikasjonsfeil førte til at begge skvadronene stupte ned mot «Kaga». Løytnant Richard Halsey Best innså feilen og med sine to vingmenn trakk han ut av stupet. Etter å ha vurdert «Kaga» som fortapt, fløy han nordover for å angripe «Akagi». Angrepet av bomber fra nesten to hele skvadroner, fikk «Kaga» minst fire direkte treff, som gjorde stor skade og startet flere branner. En av bombene traff på eller rett ved kommandobroen, drepte skipssjefen og de fleste av hangarskipets ledende offiserer.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=235–236}}</ref> Løytnant Clarence E. Dickinson, i McCluskys gruppe, fortalte følgende:

{{sitat|Vi kom ned fra alle retninger på babord side av hangarskipet&nbsp;... Jeg gjenkjente henne som «Kaga»; og hun var enorm&nbsp;... Målet var svært tilfredsstillende&nbsp;... Jeg så en bombe som traff rett bak der jeg siktet&nbsp;... Jeg så dekket sprekke og krølle seg bakover i alle retninger og avdekke en stor seksjon av hangaren under&nbsp;... Jeg så [min] 500 pund (230 kg) bombe treffe på linje med hangarskipets overbygning. De to 100 pund (45 kg) bombene traff i den fremre delen av parkerte fly&nbsp;...|note=<ref group="note">We were coming down in all directions on the port side of the carrier&nbsp;... I recognized her as the ''Kaga''; and she was enormous&nbsp;... The target was utterly satisfying&nbsp;... I saw a bomb hit just behind where I was aiming&nbsp;... I saw the deck rippling and curling back in all directions exposing a great section of the hangar below&nbsp;... I saw [my] 500 lb bomb hit right abreast of the [carrier's] island. The two 100 lb bombs struck in the forward area of the parked planes&nbsp;...</ref>{{sfn|Miller|2001|p=123}}
}}

Flere minutter etter stupte løytnant Best og hans to vingmenn ned mot hangarskipet «Akagi». [[Mitsuo Fuchida]], den japanske flyveren som hadde ledet den første angrepsbølgen med fly mot Pearl Harbor, var om bord på «Akagi» da den ble truffet og beskrev angrepet slik:

{{sitat|En utkikk ropte: 'Stupbombere!' Jeg kikket opp og så tre svarte fiendefly som stupte mot vårt skip. Noen av våre maskingeværer klarte å avfyre noen salver mot dem, men det var for sent. De plumpe siluettene av amerikanske Dauntless stupbombere vokste raskt, og et antall svarte objekter svevde plutselig uhyggelig fra vingene deres.|note=<ref group="note">A look-out screamed: "Hell-Divers!" I looked up to see three black enemy planes plummeting towards our ship. Some of our machineguns managed to fire a few frantic bursts at them, but it was too late. The plump silhouettes of the American Dauntless dive-bombers quickly grew larger, and then a number of black objects suddenly floated eerily from their wings.</ref>{{sfn|Beevor|2012|page=310}}}}

[[Fil:Douglas SBD-3 Dauntless of VB-3 ditching near USS Astoria (CA-34) during the Battle of Midway, 4 June 1942 (80-G-32307).jpg|miniatyr|Kommandørkaptein Max Leslie måtte nødlande på havet etter bombing av det japanske hangarskipet «Sōryū», grunnet drivstoffmangel {{Byline|US Navy, Naval History & Heritage Command }}]]

Selv om «Akagi» fikk bare ett direkte treff, viste det seg å være fatalt. Bomben traff kanten av flyheisen midtskips, og trengte ned til øvre hangardekk, hvor den eksploderte blant flyene som var lastet med våpen og drivstoff. Nagumos stabssjef, Ryūnosuke Kusaka, beskrev «en forferdelig brann&nbsp;... lik overalt&nbsp;... Fly sto med halen opp, sprutet ut flammer og svart røyk, noe som gjorde det umulig å få brannen under kontroll.»
<ref group="note">«a terrific fire&nbsp;... bodies all over the place&nbsp;... Planes stood tail up, belching livid flames and jet-black smoke, making it impossible to bring the fires under control.»</ref>{{sfn|Keegan|2004|p=216}} En annen bombe eksploderte under vann nær akterenden, den resulterende vannsøylen bøyde flydekket opp i en grotesk stilling, og forårsaket stor skade på roret.<ref name="ReferenceB" />{{sfn|Keegan|2004|p=216}}
<ref group="note">Other sources claim a stern hit, but Parshall and Tully make a case for a near miss, because of rudder damage from a high explosive bomb.</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=253–259}}</ref>

Samtidig angrep «Yorktown»s VB-3, ledet av kommandørkaptein Max Leslie, det japanske hangarskipet «Sōryū». Skipet fikk minst tre treff som gjorde stor skade. Flybensin tok fyr og lagde et inferno av flammer, mens ammunisjon eksploderte.{{sfn|Beevor|2012|p=310}} VT-3 angrep «Hiryū», som var omkranset av «Sōryū», «Kaga», og «Akagi», men fikk ingen treff mot hangarskipet.<ref name="Parshall 2005 330–353">{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=330–353}}</ref>

I løpet av seks minutter var hangarskipene «Sōryū» og «Kaga» i brann fra for- til akterskip. Siden «Akagi» kun ble truffet av én bombe, tok det lenger tid før brannen utviklet seg, men etter hvert viste det seg umulig å slukke den, og hangarskipet måtte evakueres. Da admiral Nagumo begynte å fatte omfanget av det som hadde skjedd, syntes det som han gikk inn i et slags sjokk. Hans stabssjef, kontreadmiral Ryūnosuke Kusaka, klarte å overtale han til å forlate den kritisk skadde «Akagi».<ref>{{Harvnb|Lord|1967|pp=183}}</ref><ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=260}}</ref> Klokken 10:46 overførte admiral Nagumo sitt kommandoflagg  til den lette krysseren «Nagara».<ref name="combinedfleet">{{cite web| last = Bob Hackett & Sander Kingsepp |url= http://combinedfleet.com/nagara_t.htm |title= HIJMS Nagara: Tabular Record of Movement |date=1997–2009 |work= Imperial Japanese Navy Page}}</ref> Alle de tre japanske hangarskipene fløt fremdeles, siden de ikke hadde skader under vannlinjen. Til tross for et håp om at «Akagi» kunne bli reddet eller bli tauet tilbake til Japan, ble etter hvert alle forlatt og senket.<ref name="Parshall 2005 330–353"/><ref group="note">Parshall and Tully argue that even if ''Kaga'' had been towed back to Japan, the permanent structural damage caused by the inferno onboard would likely have made the carrier unusable for anything except scrapping.</ref>{{sfn|Parshall|Tully|2005|p=337}}