Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== De tyske styrkenes svakheter ===
Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene (som beskyttet [[armégruppe syd|armégruppe syd Bs]] flanker nordvest og sør for byen), presset på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig den nordvestlige flanken var sårbar, fordi sovjeterne holdt to store brohoder ved elven Don. Det ene var ved Kletskaja, lengst nordøst i Don-buen, det andre ved [[Serafimovitsj]], ca. 160&nbsp;km nordvest for Stalingrad.<ref name="Beevor2002_209">Beevor 2002, s. 209</ref> 3. rumenske armé måtte dekke 20 kilometer med én [[Divisjon (forband)|divisjon]], bestående av kun 7 [[bataljon]]er.<ref>Beevor 2002, s. 212</ref> Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv, og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, [[Franz Halder]], uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler ga general Franz Halder avskjed 24. september,<ref>Beevor 2002, s. 140</ref> ny sjef for generalstaben ble general [[Kurt Zeitzler]].<ref>Turner 2013, s. 120</ref>

Sent på høsten 1942 hadde den tyske stillingen i og ved Stalingrad flere svakheter, både taktiske (langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.):

* Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten.<ref name="Turner2013_157"/> Wehrmacht måtte også sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffes styrker (fly og luftvern) måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes (USA og Storbritannia) flyangrep.<ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 125–127, 356, 388</ref>
* Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne. De hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, og de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene.<ref>Turner 2013, s. 109</ref><ref>Glantz 2015, s. 208</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 356</ref><ref name="Beevor2002_208">Beevor 2002, s. 208</ref>