Redigerer Slaget om Monte Cassino (avsnitt)

===Tilintetgjørelse av klosteret===
Flere av de allierte kommandantene var stadig mer fiksert på Monte Cassinos store kloster. De var overbevist om at klosterbygningen ble brukt som en observasjonspost for tysk artilleri og at dette var den største hindringen for et gjennombruddet ved Gustavlinjen.

Den britiske pressen og [[C. L. Sulzberger]] fra [[The New York Times]] skrev jevnlige, overbevisende og i (ofte konstruerte) detaljer om angivelige tyske observasjonsposter og artilleriposisjoner på innsiden av klosteret. Ifølge det amerikanske luftforsvaret offisielle historie hadde generalløytnant [[Ira C. Eaker]] sammen med generalløytnant [[Jacob L. Devers]] personlig observert under en overflygning i et [[Piper J-3 Cub]] under 1 200 fot (400&nbsp;meter) over bakken, en radioantenne, tyske uniformer til tørk innen i klosteret og tyske soldater innenfor 50 fot (15&nbsp;m) fra klosterveggene.<ref name="Majdalany, side 122">Majdalany, side 122.</ref>  Men general [[Geoffrey Keyes]] fra U.S. II korps fløy også over kloster flere ganger, og han rapporterte til Fifth Army G-2 at han ikke kunne se noen bevis for tysk nærvær i klosteret. Da han ble informert om at andre hadde rapportert om tysk nærvær i klosteret, uttalte han: «They’ve been looking so long they’re seeing things.» («De har sett så lenge at de begynner å se syner»)<ref>Hapgood & Richardson, ''Monte Cassino: The Story of the Most Controversial Battle of World War II'', side 169.</ref> Ettertiden skulle gi ham rett.

Hovedkvarteret til New Zealand Korps HQ uttrykket i skriftene av generalmajor Kippenberger, synspunktet at klosteret sannsynlig ble brukt av tyskerne som observasjonspunkt for artilleriet da det hadde en slik perfekt beliggenhet slik at ingen hær ville kunne seg avholde fra bruk det. Der ikke er noen klare beviser for dette, men han fortsatte til å hevde at fra et militærfaglig synspunkt at den nåværende status var uavhengig av dette:

{{sitat|Hvis ikke det ikke er besatt i dag, kunne det være det i morgen og det ikke har kommet fram det ville være vanskelig for fienden til å føre reserver inn i løpet av et angrep eller for tropper til å ta leskur der hvis kjørt fra posisjoner ute. Det var umulig å spørre tropper om å storme en bakke kronet av en intakt bygning slik som dette, i stand til beskyttelse adskillige hundre infanterisoldater i perfekt sikkerhet fra granatnedslag og beredt på det kritiske øyeblikket til å komme frem og i motangrep. ... Uskadd var det et perfekt vern, men med dets smale vinduer og lave profil, gir det en utilfredsstillende kampposisjon. Smadret av bombing var det en taggete haug av brutt murverk og bruddstykker åpen til effektiv ildgivning fra geværer og fly, i tillegg til å være en dødsfelle hvis det ble bombet igjen. Stort sett trodde jeg det ville være mere nyttig for tyskerne hvis vi hadde forlatt det ubombet.<ref>Majdalany, side 121 og 122.</ref> }}

[[Fil:Cassino2nd en.svg|thumb|320px|Andre angrep: angrepsplanen]]
Generalmajor [[Francis Tuker]], som hadde kommandoen over 4. Indisk divisjon, som hadde som oppgave å angripe klosterbakken, hadde gjort sin egen bedømmelse av situasjonen. I mangelen på detaljert etterretning fra U.S. 5. Armé HQ, hadde han funnet en bok fra [[1879]] i en [[bokhandel]] i [[Napoli]], hvor det stod detaljerte opplysninger om konstruksjonen til klosteret. I hans melding til general [[Bernard Freyberg|Freyberg]] konkluderte han med at til tross for at klosteret var for øyeblikket okkupert at tyskerne, burde det bli rasert for å forebygge dets effektive okkupasjon. Han pekte også på at med 45&nbsp;m høye vegger laget av mur, minst 3&nbsp;m tykk, var det umulig for feltteknikerne å sprenge den, så bombing med «blockbuster» bomber ville være den eneste løsningen siden 500 kilo med sprengstoff ville være praktisk talt ubrukelig.<ref>Majdalany, side 114 og 115.</ref>

Den [[11. februar]], [[1944]], etterspurte fungerende kommandant for 4. Indisk divisjon, brigader H. W. Dimoline, bombingen av klosteret på Monte Cassino. Generalmajor Tuker tok opp igjen saken sin igjen angående bombingen av klosteret fra sykesengen sin i Caserta, hvor han led et hardt angrep av en tilbakevendende tropisk feber. General Bernard Freyberg sendte forespørselen hans [[12. februar]].  Freybergs forespørsel på et luftangrep, forøvrig, var utvidet stort av luftstyrke taktikere, og sannsynligvis støttet av generalløytnant [[Ira C. Eaker]], den amerikanske sjefen for [[Middelhavet]]s allierte luftstyrker, og generalløytnant [[Jacob L. Devers]]. De så denne sjansen til å vise ferdighetene og kapasiteten til den amerikanske hærens luftstyrker til å støtte operasjoner med bakketropper.<ref>Laurie, ''Rome-Arno 1944'', side 14.</ref> Generalløytnant [[Mark W. Clark]] fra femte armé og hans personalsjef generalmajor [[Alfred Gruenther]] var fortsatt ikke overbevist om den «militære nødvendigheten». Når general Butler, assistentkommandør for U.S. 34. divisjon overlot Andre korps' posisjon til det newzealandske korps, hadde han sagt: «Jeg vet ikke, men jeg tror ikke at fienden er klosteret. All ilden har vært fra skråningene i bakken nedenfor veggen».<ref name="Majdalany, side 122"/> Clark huket tak i kommandøren og generalen Sir [[Harold Alexander]], og sa: «Gir du meg en direkte ordre skal vi gjøre det.»  Og han gjorde det.

Bombetoktene ble innledet om morgenen 15. februar 1944, og 142 [[B-17 Flying Fortress]], 47 [[B-25 Mitchell]] og 40 [[B-26 Marauder]] ble satt inn. Til sammen ble det sluppet 1 150 tonn bomber over klosteret og omdannet hele fjelltoppen til en rykende ruinhaug. Mellom bombeangrepene, beskjøt II korps fjellet med artilleri.<ref>Laurie, side 14 og 15.</ref>

Luftangrepet hadde imidlertid ikke blitt koordinert med styrkene på bakken, da luftstyrkene så dette som sin operasjon, uavhengig av de andre. På bakgrunn av værforholdene og andre krav langs fronten og i kampene i Italia, og uten kontakt med bakkestyrkene (de indiske styrkene i området var ikke varslet og ble overrasket av bombeangrepet<ref>Majdalany, side 142.</ref>).

Angrepet skjedde to dager før det newzealandske korpset var klart til å iverksette dere hovedangrep. Mange av disse hadde nettopp overtatt posisjonene fra det amerikanske II korps, og i tillegg til vanskelighetene i fjellet, gikk forberedelsene nede i dalen sakte på grunn av at været, flom og den bløte og vannholdige bakken gjorde det vanskelig å få inn tilstrekkelige forsyninger til hva et fullt angrep ville kreve.